O jul med din glede? Om skogbasert karbonhandel med Sør

Før jul slapp økonom og forsker Henrik Wiig jubelen løs i Bistandsaktuelt, fordi det endelig skal bli lettere for det globale Nord å kjøpe karbonkvoter fra Sør, ikke minst ved skogbaserte klimatiltak. Samtidig presenterte Norads kunnskapsdirektør Håvard Mokleiv Nygård gladsaken om at bistand virker, og at dette ikke minst gjelder den norske klima- og skogsatsingen. I tillegg ønsket han seg en skikkelig bistandsdebatt til jul.

NIBRs Wiig og Norads Nygård etterlyser mer entusiasme om store norske satsinger i Sør. I disse nedstengningstider er det lett å forstå ønsket om å ta en skikkelig fest. Dessverre er det større grunn til å lytte til Spire-lederne Elise Åsnes og Ingeborg Sævik Heltne om at det er liten grunn til å feire økt kvotehandel.

Wiig henviser til en enighet under klimamøtet i Glasgow om karbonhandel. Det gjelder spesifiseringer av regler for gjennomføring av Parisavtalens artikkel 6. Han mener dette vil føre til en mer effektiv klimapolitikk. Ideen er at markedet vil allokere ressurser dit hvor gevinsten er størst. Det er derfor billigere og mer effektivt å flytte klimatiltak til lavkostland i Sør enn å investere i dyre tiltak her hjemme.

Du grønne glitrende tre, god dag?

Dette høres åpenbart forlokkende ut for mange, men ikke nødvendigvis av klimahensyn. Tvert imot kan det bidra til at politikere kan slippe unna vanskelige avgjørelser og upopulære klimatiltak i Norge. Nasjonen kan fortsatt berikes med inntekter fra Nordsjøens svarte gull, og vi kan fortsatt ha økonomisk vekst og høyt materielt forbruk.

Skogbasert karbonhandel i Sør passer også godt med ideen om «internasjonal kostnadseffektivitet» som har vært et hovedprinsipp i norsk klimapolitikk siden begynnelsen av 1990-tallet. Problemet er at virkeligheten dessverre ikke er så enkel, og at det ofte er et stort sprik mellom hva den økonomiske teorien om kostnadseffektivitet sier og hva som skjer i praksis.

Som Spires Åsnes og Heltne skriver, fører skogbaserte klimatiltak og kvotehandel ofte til at kostnadene skyves over på lokale aktører. I tillegg til at slike tiltak ikke er rettferdige, vil vi påpeke at de heller ikke er kostnadseffektive, om alle kostnader tas med.

Til innvendingen fra Åsnes og Heltne svarer Wiig rett og slett at lokale aktørers kostnader må kompenseres. Det kan vi i og for seg være enige i. En reell kompensasjon for tapt tilgang til arealer og skogressurser burde utgjøre et selvsagt minimum for de som berøres. Problemet er at ideen om kostnadseffektivitet er basert på at reell kompensasjon nettopp ikke utbetales. Forskning viser dessuten at mangel på kompensasjon er et svakt punkt ved både skogvern og treplanting som klimatiltak i Sør. Dette skyldes at de som rammes mangler nødvendige rettigheter og har minimal forhandlingsmakt. Internasjonal kostnadseffektivitet blir dermed ikke et gode, men fører i stedet til uheldige resultater for de som må betale kostnadene lokalt, men også for oss alle i form av en klimapolitikk som ikke virker.

Med julelys og med norske flagg

Det er ikke tilfeldig at oljenasjonen Norge er en internasjonal pådriver for internasjonal karbonhandel og skogbaserte klimatiltak i det globale Sør. Slik har landet lenge kombinert oljevirksomhet med å bygge seg et image som internasjonal klima-leder.

Mye tyder likevel på at Norges grønnmalte fasade er i ferd med å falme. I Glasgow ble dette tydelig da Norge ble kåret til «Dagens fossil». Her hjemme begynner også paradokset med den oljesmurte klimapolitikken å gå opp for stadig flere.

Treplanting er hittil et av de vanligste klimatiltakene som skal bli gjenstand for økt karbonhandel i Sør. Store nye arealer er planlagt for dette, og det er grunn til å forvente omfattende lokale kostnader i form av tapt matvaresikkerhet, økte konflikter, også voldelige, og nedsatt biologisk mangfold ved at det etableres monokulturer for eksempel av furu eller eukalyptus. Slike inngrep medfører sosiale og økologiske kostnader som ikke medregnes når økonomer snakker om kostnadseffektivitet.

Skogvern som klimatiltak har de samme utfordringene som treplanting i form av skjulte sosiale kostnader. Norge har hittil brukt over 32 milliarder kroner på sitt klima- og skogprogram i det globale Sør. Bevaring av biologiske mangfold blant annet i regnskog er viktig. Men ovenfra-og-ned-initiativer for å verne skog feiler ofte både som skogvern og klimatiltak. Når skog vernes, forhindres lokal bruk, og dette har så langt gjerne foregått uten nevneverdig kompensasjon.

Effekten kan også raskt ødelegges ved skogbranner så vel som ny politikk, slik vi har sett etter at Jair Bolsonaro overtok som president i Brasil. Riksrevisjonen påpekte i 2018 at klimaeffekten av den norske klima- og skogsatsingen siden 2008 har vært vanskelig å påvise. Det samme konkluderer forskningen i dag om den internasjonale klima- og skogsatsingen.

Heisann og hoppsann og fallerallera

Norske myndigheter fortsetter å bruke milliarder på tiltak med usikker og begrenset klimaeffekt. Likevel påstår kunnskapsdirektør Nygård at den norske «regnskogsatsingen har ... bidratt til reduserte klimagassutslipp fra skog tilsvarende over 100 ganger Norges årlige utslipp.” Likeledes hevder klima- og miljøminister Barth Eide at «Norge har reddet regnskog tilsvarende 50 prosent av norske utslipp hvert år».

Mens Nygård ønsker seg en mer forskningsorientert bistandsdebatt til jul, bidrar både han og Barth Eide til en julefortelling som er hyggelig, spesielt for oss nordmenn, men som er like faktabasert som musevisa.

Vårt nyttårsønske for 2022 er at norsk bistand og klimapolitikk blir basert på seriøse kunnskapsstrategier. Myndighetene bør begynne å ta klimarapporter og forskning på alvor. Det er på tide å avslutte avledningsmanøvrene, og ikke minst de som legitimeres gjennom myten om kostnadseffektive klimatiltak i land langt borte. Det mest effektive klimatiltaket er å redusere egne utslipp.

Et slikt «grønt skifte» vil kreve omfattende samfunnsmessige omstillinger inkludert avvikling av oljeproduksjonen. I stedet for å tro at det går an å slippe billig unna klimautfordringene er det nødvendig å se realitetene i øynene. Norge er et av landene i verden som er i best posisjon for å starte med de omstillingene som faktisk er nødvendige.