Meninger:
Hvis jeg var godt voksen nå, ville jeg vært sint
Å opplyse om klimakrisen må også handle om å formidle hvordan den bevisst og beviselig har blitt tiet og løyet om.
Aktivist for klimarettferdighet
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
I 2017 publiserte Carbon Majors en rapport som fastslo at 100 selskaper var ansvarlige for 71 prosent av verdens klimagassutslipp siden 1988.
Jeg husker godt den dagen jeg leste den. Tallene og sammenhengene den formidlet gjorde at jeg i større grad forsto hvordan ansvaret for klimakrisen ikke er alles og at klima- og naturkrisen både er skapt av, og forsterker, økonomiske ulikheter mellom mennesker.
I ettertid har jeg referert til rapporten i en rekke panelsamtaler, appeller og taler. Hver gang opplever jeg at det er noen i salen som blir overrasket og kommer bort til meg i etterkant for å spørre om det virkelig er slik, og forteller meg at de ikke visste.
Jeg var derfor spent da Carbon Majors for noen uker siden for første gang siden 2017 publiserte oppdaterte tall. Status nå er at 57 selskaper er ansvarlige for 80 prosent av verdens klimagassutslipp siden 2016.
At viktig informasjon om situasjonen vi er i, slik den Carbon Majors fremmer, ikke blir formidlet til mange nok, er alvorlig.
En ond sirkel
Urettferdighet og skjevfordeling kan virke selvforsterkende.
De siste årene har det blitt publisert flere rapporter og studier som dokumenterer skjevfordeling av utslipp og dermed også av ansvar. Jeg vil løfte fram noen få eksempler:
De rikeste ti prosentene av menneskene i verden står for fire ganger høyere CO2-utslipp enn hele den fattigste halvparten av verdens befolkning, ifølge World Inequality Report 2022. Den samme rapporten slår fast at de rikeste 10 prosentene også har økt utslippene sine med 53 prosent fra 1990 til 2019.
I Norge står de rikeste 20 prosent av husholdningene for over fire ganger så store utslipp som de fattigste 20 prosentene, ifølge Isaksen og Narbel (2017). Samme studie viser, ifølge det Rune Skarstein og Anders Skonhoft skriver i Klassekampen 13. april, «at utslippene øker nokså proporsjonalt med husholdningenes inntekt».
Klimapolitikk må omfordele
Nøkkelen til å lykkes med den endringen vi trenger, ligger i disse tallene. Det er en av grunnene til at de er så viktige.
Studiene viser at hvis klimapolitikk faktisk skal virke, må den også handle om omfordeling.
Ikke bare fordi det er det eneste solidariske å gjøre. Ikke bare fordi det er avgjørende også for andre sosiale spørsmål, men fordi det er en forutsetning for at vi skal klare å kutte de utslippene vi trenger og har satt oss som mål å kutte.
Hvis jeg var godt voksen i dag, hvis jeg hadde barn i dag, og ikke før nylig hadde forstått hvor alvorlig klima- og naturkrisen er, ville jeg lurt på hvorfor jeg ikke hadde fått det med meg før.
Pulverisert ansvar
Ytringsfrihet gjelder ikke bare retten til å si sin egen mening fritt, men også retten vi har til å motta riktig informasjon om verden rundt oss slik at vi sammen kan skape framtiden.
At viktig informasjon om situasjonen vi er i, slik den Carbon Majors fremmer, ikke blir formidlet til mange nok, er alvorlig. Enda mer alvorlig er det når livsviktig informasjon bevisst blir holdt skjult. Slik jeg ser det er det derfor et angrep også på ytringsfriheten når store oljeselskaper har forsøkt å skjule, eller så tvil om, avgjørende forskning.
Likevel er det dessverre mange eksempler på dette. I 2023 kom en rapport fra forskere tilknyttet Harvard som viser at oljeselskapet ExxonMobil drev sin egen klimaforskning helt fra 1970.
Forskningen forutså svært nøyaktig hvor mye temperaturen i atmosfæren ville øke på grunn av klimagassutslipp, og hvordan dette ville påvirke mennesker i dag og i kommende generasjoner.
I stedet for å bringe denne kunnskapen videre, brukte selskapet millioner av kroner på å bygge opp miljøer som formidlet klimaskepsis, miljøer som ikke fantes fra før. At vi ikke forstår eller tar dette inn svekker også vår mulighet til å holde disse selskapene ansvarlige, velge vår egen nåtid og framtid og skape et samfunn vi er stolte av og glade i.
Et annet vondt eksempel på at felles forståelse aktivt hindres, er historien bak uttrykket «karbonfotavtrykk». Uttrykket ble popularisert av oljeselskapet British Petroleum (BP) i 2004.
Da lanserte de sin «husholdningskarbonfotavtrykk-kalkulator» sammen med reklamebyrået Ogilvy. Målet med kampanjen var å flytte fokus og ansvar for klimakrisen vekk fra bedrifter som dem selv og over på individet.
Det vil si, vekk fra de som tjente mest på utslippene, og over til de som skades mest av de samme utslippene.
Jeg ville blitt sint
Nå er kunnskapen om årsaken og virkningen av klimakrisen offentlig og lettere tilgjengelig. Kunnskapen om hvordan den samme forskningen har vært holdt skjult, er likevel ikke like kjent.
Det mener jeg at den bør bli, for systemene og strukturene som har fått etablere seg, også på grunn av manglende eller feil informasjon, har festet seg i samfunnet vårt og er i stor grad definerende for framtiden vår.
Hvis jeg var godt voksen i dag, hvis jeg hadde barn i dag, og ikke før nylig hadde forstått hvor alvorlig klima- og naturkrisen er, ville jeg lurt på hvorfor jeg ikke hadde fått det med meg før.
Jeg ville undersøkt hvor informasjonen om krisen hadde vært tilgjengelig, og når den ble det. Da ville jeg antakelig blant annet funnet fram til tallene i denne artikkelen og forstått at det ikke bare var min egen feil at jeg ikke visste.
Jeg ville følt at jeg delvis var fratatt mitt viktigste og mest personlige virkemiddel i eget liv og egen tid, nemlig kunnskap og bevissthet om årsak og virkning, og dermed også mulighet til å si ifra når noe er galt. Jeg ville følt meg lurt. Jeg ville blitt sint.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.