Meninger:
Geopolitikk i matfatet
Det som skjer nå er en påminnelse om at mat fremdeles handler om makt og innflytelse.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Førsteamanuensis ved Norges Miljø og Biovitenskapelige Universitet (NMBU)
Matsikkerhet har aldri stått høyere på den internasjonale agendaen enn nå, og den internasjonale matsikkerhetssituasjonen har store konsekvenser for oss alle.
Krigen i matfatet
Det vakte oppmerksomhet da Kinas president Xi Jinping på G20 møtet på Bali advarte mot å bruke mat og energi som våpen.
Det ble tolket som et stikk til Russland som med sin krig mot Ukraina og stadige trusler om å trekke seg fra avtalen om fritt leide for kornskipene over Svartehavet skaper stor usikkerhet og ødeleggelse også utenfor områdene som er direkte rammet av krigen.
Den strategiske rollen tilgang til jord og korn spiller for Putins regime har vært lite tematisert. Faktum er at Russland over det siste tiåret har bygget seg opp som den suverent største eksportøren av hvete i verden. Dette er en stor kilde til kapital (elleve milliarder amerikanske dollar i 2021, ifølge tenketanken Carnegie). Og det er også en rolle de omsetter i politisk kapital.
I sommer turnerte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov Afrikanske land med et budskap om at matsikkerhetskrisen i verden skyldtes vestens sanksjoner, men at de kunne regne med Russlands solidaritet. Selvsagt ikke uten å forvente noe tilbake.
Et av de verste eksemplene på bruk av mat som våpen står regimene i Etiopia og Eritrea for gjennom de siste to årenes krig og medfølgende blokaden av Tigray regionen. De to landene stemte ikke for FNs hovedforsamlings resolusjon mot Russlands krigføring tidligere i år. Etiopia var et av de landene Lavrov besøkte.
Mat som geopolitikk
Det har sjelden vært så tydelig at mat er geopolitikk som nå. Historisk må vi kanskje tilbake til 1968 da direktøren i USAID (den amerikanske versjonen av NORAD) gjorde det klart at USA støttet «den grønne revolusjonen» for å demme opp mot andre ideologier og revolusjoner, det være seg den røde revolusjonen i Sovjet eller den hvite revolusjonen i Iran.
Den grønne revolusjonen var en stor kampanje for å øke matproduksjonen i fattige land gjennom utvikling av nye plantesorter i kombinasjon med andre innsatsfaktorer som gjødsel og sprøytemidler. Siden har denne geopolitiske dimensjonen forsvunnet i bakgrunnen for en retorikk om bekjempelse av sult som et mål i seg selv.
Det som skjer nå er en påminnelse om at mat fremdeles også handler om makt og innflytelse. Kina har gjennomført sin egen grønne revolusjon de siste tiårene og har også blitt en viktig bistandsaktør på feltet.
Advarslene fra Xi Jinping under G20 møtet reflekterer at Kina nå tar en «soft-power» tilnærming til internasjonal matsikkerhet. Det samme gjelder fremdeles USA seksti år etter starten på den grønne revolusjonen.
Maktkonsentrasjon
Det er en perfekt storm som har rammet de globale matsystemene. Russlands krig i Ukraina kom i tillegg til effekten av pandemien, handelskrigen mellom USA og Kina, klimaendringene og andre kriger og konflikter.
Mange analytikere peker også på at matsystemene i verden er sårbare på grunn av maktkonsentrasjon i verdikjedene for mat. Noen få produksjoner i noen få land, kontrollert av noen få store næringsaktører har stor makt over de mange små produsentene og konsumentene.
I den nye multipolare verdensordenen har FN og de andre institusjonene som skal lage felles kjøreregler dalende innflytelse.
Livsviktige spørsmål
Den nye geopolitiske situasjonen i matsystemet reiser livsviktige spørsmål. Vi må håpe at det ikke er bruk av mat som våpen som vinner frem, men diplomati.
Men hvordan vil land i Nord og Sør innrette politikken på feltet? I hvor stor grad og på hvilken måte vil land som Norge og USA bruke bistandsbudsjettene og utenrikspolitikken til å støtte mat- og landbruksutvikling i fattige land? Vil man støtte handel eller selvforsyning, nasjonal eller internasjonal styring, statlige eller private aktører?
Dette er livsviktige spørsmål vi håper å få svar på når både den amerikanske og den norske spesialutsendingen for global matsikkerhet besøker NMBU for et åpent møte om mastsikkerhetskrisen 5. desember.
Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.
