Har 39 barn – og flere blir det …

Stavangermannen og teologen Jonny Mydland begynte med internasjonalt arbeid gjennom avholdsorganisasjonen Blå Kors. Han reiste til Kenya i 1997. Der er han fortsatt. Hverdagen er et barnehjem og drift av klubbhus som tilbyr barn i slummen både støtte til skole og oppfølging.

– Hva er spesielt med jobben du har?

– Når folk spør meg om hvor mange barn jeg har – det synes å være en selvfølge at gifte folk har barn – svarer jeg “for øyeblikket 39, men det blir nok mer”. Vi driver barnehjemmet som en familie. Kona Marianne og meg som foreldre, to husmødre og en husfar til å ta seg av det daglige. Klart det er litt spesielt å ha så mange barn. Samtidig sier jeg ofte at jeg er en stor egoist: Jeg gjør akkurat det jeg vil og kunne ikke tenke meg å gjøre noe annet.

– Hva har vært en største utfordringen med å flytte fra Norge?

– Da jeg flyttet fra Norge til Kenya var det nok foreldrene mine som var mest i tankene. De har bare meg. Det var nok ikke lett for dem å se meg dra. Men de støttet meg på alle måter i den beslutningen jeg tok. Det var heller ikke klart om dette ble en langvarig sak. I utgangspunktet kom jeg ned til Kenya for å jobbe med en pastor som drev arbeid med gatebarn. Jeg fikk være med å bygge opp et barnehjem sammen med ham. Da han sviktet og jeg fikk en del barn i fanget, resulterte det i at jeg har blitt boende i Kenya. Nå har de rundt 10 barna i barnehjemmet blitt til 39. Arbeidet i Soweto-slummen har gått fra sju, åtte barn til 260. Jeg traff også min sveitsiske kone i Kenya. Vi har vært gift siden juni 2000 og driver arbeidet sammen.

– Hva er det mest spennende du har opplevd?

– Ikke lett å svare på… Men jeg tror nok at høydepunktet var å flytte fra sentrum i Nairobi, med bråk og forurensning og opp til Tigoni. Der vi har stor plass, frisk luft og nydelig natur. I tillegg til at barna har et mye tryggere og flottere sted å vokse opp på, så følte kona og jeg at det var som å komme hjem. Det var også spennende å kunne være ufaglært arkitekt på bygningene i Tigoni og også klubbhusene i slummen .

– Hva er den største utfordringen?

– Utfordringer er der for så vidt nok av, men der er kanskje to hovedutfordringer. Den ene er selvsagt å holde det gående rent økonomisk. Vi har skoler i Norge som har vært svært trofaste i støtten. Vi har faddere som også har vært trofaste. Foreløpig har det gått bra. Folk har vært snille, men det er alltid en utfordring å holde folk interessert i Maisha Mema.

Den andre utfordringen er i forhold til myndighetene. Sent i fjor annonserte de at alle barnehjem i utgangspunktet skal stenges i løpet av 2020. Det er – med stort forbehold om antallet – rundt 40 000 barnehjemsbarn i Kenya. Myndighetene bygger nå 15 “oppsamlingssentre” som skal romme 2000 barn hver. Alle disse barna skal i utgangspunktet entes adopteres vekk lokalt eller komme i fosterhjem. Det må være enorme utgifter både med bygging og drift av disse oppsamlingssentrene. Og vi frykter katastrofe for veldig mange barn, men vi tror at med dialog så skal det nok ordne seg

– Hva slags råd har du til folk som besøker Kenya?

– Det er egentlig veldig vanskelig å gi noe råd, rett og slett fordi kjennskap til kulturen gir en helt annen og realistisk opplevelse av landet. I tillegg til at Kenya på mange måter er et flott land med mange turistattraksjoner, er det greit å være klar over at der virkelig er kulturforskjeller. Den øvre middelklassen har nok mye de samme tankene og holdningene som oss, men jo lenger “ned” en går jo mer forskjellige blir tankene og holdningene. De sosiale og økonomiske forholdene forklarer mye, men for en som tenker norsk, blir konklusjonene ofte gale. Derfor er det viktig å være forsiktig. Når barna på gata i slummen kommer smilende mot deg, speiler ikke smilet nødvendigvis hvordan de har det hjemme. Mange nordmenn kommer tilbake fra Kenya og forteller om at alle smiler og er glade, til tross for forholdene. Da har de ikke forstått mye. Det er viktig å snakke med folk, respektere dem og lytte. Da kommer en langt.

– Hva er den beste lokale retten du har spist?

– I det kenyanske kjøkkenet inngår en del indisk mat. Chapati (en slags tykk pannekake), mandazi (smultring uten hull), samoza (trekantet smultdeig med kjøtt og grønnsaker inni), pilau (krydret ris med kjøttbiter) og chai (te med sukker og melk) er eksempler. Ugali og sukumawiki (maismel og spinat) er den vanligste maten her sammen med githeri (mais og bønner). Det er derfor litt vanskelig å definere hva som virkelig er lokal, kenyansk mat. Men av de ovenstående er det nok pilau jeg liker best.