– Det pågår en klassekamp i Kenya

Det er tidlig formiddag i den tett befolkede bydelen Githurai, i nordøstre Nairobi. Trafikken er fortsatt kaotisk, det tar nesten en time å komme seg gjennom bydelen med trange sidegater før vi er fremme ved Veronica Mukamis hus. Hun tar oss med inn i familiehjemmet der lillebroren pakker kofferten for et nytt semester på internatskole. På kjøkkenet er moren i gang med å lage mat.

– Håper du er klar for kenyansk frokost, sier Veronica idet moren setter ned en tallerken med mango, fisk og rotfrukter på bordet.

Omtrent et halvt år har gått siden Panorama traff den unge politikeren første gang. Hun hadde nettopp avsluttet en hektisk valgkamp, der hun stilte som kandidat til parlamentet for kommunistpartiet. Veronicas politiske hjertesak er å kjempe for landets unge.

– Hele oppveksten prøvde jeg å forstå hvorfor unge mennesker som er utdannet og har alle forutsetninger for å lykkes, går år etter år uten jobb. Jeg pleide å se det som systemsvikt i samfunnet og lurte på hva roten til problemet er, sier Veronica.

Lovet bedring for fattige

Mens vi snakker med Veronica, pågår det protester ute i gatene. Noen måneder etter valget er Kenya i en dyp krise der stigende priser, rekordhøy inflasjon og politisk mistillit skaper uro i samfunnet.

I august i fjor ble William Ruto tatt i ed som president etter det mange mener var en populistisk kampanje. De mistenker at Ruto brukte historiene fra den fattige oppveksten sin til å vinne velgernes tillit. Historier om hvordan han som liten gutt gikk barbeint til skolen, og solgte kyllinger og nøtter for å hjelpe familien. Ruto omtalte seg selv som «de fattiges forkjemper».

Slagordet «Hustler Nation» var rettet mot dem nederst på rangstigen i samfunnet. Ruto lovet å redusere folks levekostnader – som har økt betraktelig siden koronakrisen og krigen i Ukraina begynte. Sånn ble det ikke. Siden valget har prisene på dagligvarer fortsatt å skyte i været og de høye levekostnadene gjør at mange, særlig de fattige, ikke får endene til å møtes. Opposisjonsleder Raila Odinga har selv oppmuntret til gateprotester. Etter å ha tapt presidentvalget fem ganger, krever Odinga nå innsyn i valgprosessen og en umiddelbar reduksjon av levekostnadene for befolkningen.

– Retorikken Ruto brukte, fikk mange til å tro at endring var på vei. Men Ruto er ingen «hustler». Han er i dag en privilegert politiker og historiene hans var et politisk stunt, mener Veronica.

– Kapitalismen er et udyr

Født og oppvokst i et område dominert av lavere middelklasse fikk Veronica som 17-åring øynene opp for politikken. Hun leste litteratur av Karl Marx og Lenin, og fra 2018 har hun vært et engasjert medlem av kommunistpartiet. Hun beskriver kapitalismen som et udyr som sakte men sikkert spiser opp samfunnet.

– Vi mennesker har en enorm appetitt for profitt. Det er et problem når myndighetene ikke er der for oss. Alle ønsker å tjene mest mulig penger. Det er ingen interesse for å løfte samfunnet, sier hun.

Veronica snakker raskt og engasjert om temaer som berører henne. Hun trekker fram landets helsevesen og Kenyas skolesystem som eksempler på to områder hun mener myndighetene har sviktet.

– De statlige sykehusene har tak som lekker og servicen er under enhver kritikk. Skolene har for mange elever og mange studenter går sultne til sengs. De fleste ungdommer dropper ut av skolen tidlig fordi utdanning er dyrt og familiene trenger arbeidskraft, sier hun.

Vil skape harmoni mellom fattig og rik

Kenya har gjennomført betydelige politiske og økonomiske reformer som har bidratt til vedvarende økonomisk vekst og sosial utvikling det siste tiåret, ifølge Verdensbanken. Landets økonomi oppnådde en vekst på i gjennomsnitt 4,8 prosent per år mellom 2015-2019, noe som har redusert fattigdommen fra 36,5 prosent i 2005 til 27,2 prosent i 2019.

Samtidig har landets gjeld økt med rundt 700 prosent fra 2009-2021, ifølge tall fra Kenyas sentralbank.

– Det snakkes om Kenyas utvikling, men folk flest ser ingenting til den utviklingen. Utnyttelsen av fattige mennesker i Kenya er enorm og dagens kapitalistiske system har redusert vår moral og formet våre verdier, sier Veronica.

Ifølge den unge kommunisten handler den største kampen i dag om å skape harmoni mellom fattige og rike.

– Vi er midt inne i en klassekrig. Regjeringen og dens administrasjon er en trussel mot likestilling og rettferdighet. De kjører svære biler og tjener fett. Myndighetene representerer den største businessen vi har, sier Veronica.

– Radikale, men uten planer

Ute i gatene i Nairobi står unge menn og slår med skjeer på kasseroller. I det fattige området Kibera brenner ungdommer bildekk i gatene. Veronica, som selv er en forkjemper for de fattige, stiller seg tvilende til både protestene og opposisjonsleder Railo Odinga sine intensjoner.

– Jeg har sans for bevegelser som har en strategisk plan. Å gjøre opprør uten en plan leder ingen steder. Ingen aner hva dette vil føre til og trolig vil vi kun se tap av liv. «Hooliganisme» er ingen god plan, sier hun.

Protestene er ifølge den unge politikeren begynnelsen på en mulig revolusjon og Veronica er bekymret for fremtiden.

– Det var prisen på brød som utløste revolusjonen i Russland og det er nettopp det som skjer i Kenya nå. Sulten har gjort folk desperate. Problemet er at vi ikke har en fortropp til å gjennomføre en revolusjon på en fremgangsrik måte!

Vil ikke ha barn

Hun bringer stadig samtalen tilbake til landets unge. Den offisielle arbeidsledigheten i Kenya blant de mellom 18 og 34 år er nesten 40 prosent, og det er ikke nok jobber til de 800 000 unge menneskene som hvert år skal inn i arbeidsmarkedet. I tillegg har Kenya en raskt voksende befolkning. I år 2000 hadde landet i underkant av 30 millioner innbyggere. I dag bor det 55 millioner i det østafrikanske landet.

– Det er delvis en strategisk plan å holde arbeidsledigheten høy. Når folk er desperate etter jobb, tør de ikke å forhandle om høyere lønn siden de vet at det er så uendelig mange andre som trenger jobb, sier hun.

Hun snakker om den store befolkningsveksten som en stor trussel for utvikling.

– Folketallet øker, men ikke produksjonsmidlene. Vi må finne måter å redusere befolkningsøkningen. Det er derfor jeg har valgt å ikke få barn, sier hun og kaster et blikk mot moren, som er opptatt med oppvasken på kjøkkenet.

– Jeg har hatt heftige diskusjoner med moren min om dette. Det er mye foreldrene mine ikke forstår, sier hun og ler.

– Liten tro på unge kvinner

For Veronica personlig har tiden etter valget vært tøff. Da hun stilte til valg som parlamentsmedlem, var hun nødt til å si opp jobben og det er alt annet enn enkelt å finne en ny jobb.

– De fleste av vennene mine har gått på universitetet, men hva hjelper det når de ikke får jobb? Selv leger og ingeniører sliter med å finne jobb. Våre briljante hoder får ingenting igjen fra samfunnet og ungdommer ser etter muligheter til å forlate landet, sier hun.

Hun bor fortsatt hjemme hos foreldrene sine og har begynt på en master i «offentlig politikk og administrasjon». Å være kvinne i politikken er tøft, men Veronica har bestemt seg for å kjempe hardt før neste valg i 2027. Hennes store ambisjon er å komme seg inn i parlamentet der hun vil jobbe for et politisk skifte.

– Vi i Afrika har ferdigheter og arbeidskraft. Det vi trenger, er et samfunn som oppfordrer folk til å jobbe hardt for samfunnet. Vi må jobbe uten selviske interesser, det er den eneste måten Kenya kan oppnå utvikling på, sier hun.

Under valgkampanjen i fjor møtte hun stor motgang. Mange er skeptiske til unge kvinner i politikken.

– Under valgkampanjen i fjor fikk jeg følelsen av at folk ikke helt stoler på meg fordi jeg er en ung kvinne. Dessuten er jeg tynn og afrikanere foretrekker «tykke» kvinner. Det som redder meg, er kunnskapen min, sier hun og ler.