– Prisen for å bevare naturen er høy, men gevinsten større

– Jeg var alltid omgitt av min mors kjærlighet for miljøet. Hun minnet meg hele tiden på hvor viktig miljøet er for eksistensen vår, sier Wanjira Mathai.

Den kenyanske miljøforkjemperen er datter av Wangari Maathai, som vant Nobels fredspris i 2004 for arbeidet sitt for bærekraftig utvikling, demokrati og fred.

– Jeg elsket bildene og fargene, gleden og ærefrykten moren min hadde for naturen. Det må ha vært smittsomt, for jeg endte opp med å ha den samme enorme forkjærligheten, sier hun og forklarer at selv om miljøet står høyt på agendaen nå, var ikke det tilfellet da hun vokste opp i Kenya.

Likevel lyktes morens organisasjon, Green Belt Movement, hvor også unge Mathai jobbet, med å plante 30 millioner trær i Kenya allerede tidlig på 2000-tallet. Før Mathai ble miljøaktivist som sin mor, jobbet hun med folkehelse.

– Å jobbe med miljø og helse er ikke så ulikt. Da jeg jobbet med helse, oppdaget jeg raskt at stedene hvor det var mest forurensning, og hvor folk ikke hadde tilgang til rent drikkevann, at det var mest lidelse.

Pandemien lærte oss også hvordan menneskers helse avhenger av naturen, fortsetter Mathai.

– Når vi ikke lar naturen og det biologiske mangfoldet få være i fred, kan sykdommer hoppe over til oss mennesker.

Ny klimarapport

Mathai var i Oslo for å delta på Norad-konferansen, som i år hadde temaet «mennesket og naturen». Da konferansen gikk av stabelen tirsdag, var det med et dystert bakteppe.

En helt ny klimarapport fra World Inequality Lab ble nemlig lansert.

Rapporten viser at den fattigste halvdelen av verdens befolkning står for kun 12 prosent av utslippene, men likevel påføres 75 prosent av tapene. I tillegg slås det fast at fattige land i svært liten grad klarer å finansiere klimatiltak.

«Det som skulle være utviklingens tiår, har startet med tilbakegang», sa Norad-direktør Bård Vegar Solhjell på konferansen.

Solhjell understreket likevel at det er grunn til optimisme. Den optimismen deler Mathai.

To sider av samme sak

– Klimakrisen og naturkrisen er to sider av samme sak. For eksempel endrer avskoging klimaet. Å bevare og gjenopprette skogene våre kan faktisk stå for opptil 30 prosent av klimaløsningene vi trenger, forteller Mathai.

Men klimaendringer påvirker også naturen. Og klimaendringer kan ha fatale konsekvenser i Afrika, hvor 65 til 70 prosent av befolkningen er avhengige av landbruk for skaffe seg mat og et levebrød. I Mathais hjemland, Kenya, fortsetter det som regnes for å være en av de lengste og verste tørkeperiodene på flere tiår.

– Mennesker kan ikke leve uten vann, og vår eksistens avhenger derfor av at vi tar vare på naturen, sier hun.

– Hvem er ansvarlige for at vi iverksetter tiltakene som er nødvendige for å få en ende på klima- og naturkrisen?

– Alle er ansvarlige, svarer Mathai, som ler litt før hun blir alvorlig igjen.

Hun understreker at hun ikke tuller når hun sier det, for det er snakk om liv og død.

– Avskogingen øker på grunn av økonomisk press. Det må reguleres, og her spiller nasjonale myndigheter en helt essensiell rolle. Det samme gjør privat sektor og forbrukerne, sier hun.

Det kreves nemlig to for å danse tango. Dersom folk ønsker mer bærekraftige produkter og en «renere» verdikjede, kommer markedskreftene til å måtte tilby det, mener Mathai.

– Hele verden er sammenkoblet. Kjøttindustrien i USA er avhengig av avskogingen av Amazonas, og elektronikkindustrien i Europa driver og opprettholder gruvedriften i Kongo-bassenget. Det viser hvorfor vi ikke bare kan bry oss om stedene som er nære oss, men også hva som skjer på de stedene vi er avhengige av.

Oljeleiting i verdens nest største regnskog

Siden 2016 har Norge brukt rundt 2,8 milliarder bistandskroner på å bevare nettopp regnskogen i Kongo-bassenget. Regnskogen kan minske global oppvarming ved å ta opp CO₂, binde karbon og produsere oksygen.

Det vakte derfor oppsikt da nyheten om at kongolesiske myndigheter skulle auksjonere bort landområder i regnskogen til olje- og gasselskaper, ble kjent i fjor. Selv om auksjonene er blitt satt på vent, er det lite som tyder på at myndighetene i DR Kongo ikke vil auksjonere bort oljeblokker i regnskogen i tiden fremover.

Kongo-bassenget er hjem for rundt 80 millioner mennesker.

– Mange av disse menneskene lever i ekstrem fattigdom. Samtidig vet vi at Kongo-bassenget også er hjemmet til et fantastisk biologisk mangfold, sier Mathai.

Det er ikke enkelt å løfte mennesker ut av fattigdom, og samtidig sikre at dette ikke går på bekostning av dyrebar regnskog. Men løsningen er å lage en helt ny utviklingsplan med fokus på jobbskaping og god forvaltning av viktige økosystemer, mener miljøverneren.

Regnskogen er viktig for vår overlevelse, så vi må beskytte den og finne bærekraftige måter å forvalte den på, fortsetter hun.

– Kostnadene ved å beskytte skogen, er høye. Det vil kreve samarbeid fra mange, inkludert Norad. Men gevinstene er større enn kostnadene, sier Mathai.