Mosambik: Sterke beretninger fra syklonens episenter

«Denne syklonen har etterlatt seg de verste spor av død og ødeleggelse i manns minne her i landet. Sent på kvelden torsdag 14. mars kom syklonen Idai og massakrerte Sofala-provinsen. Siden har vi vært uten strøm, telefonkommunikasjon, drivstoff, mat og drikkevann», skrev Fabrizio Gragliafra den lokale organisasjonen Moçambicana Esmabama på Facebook i går.

Innlegget deles nå av mange mosambikere.

Graglia er en av få som har klart å komme seg ut av byen Beira og den hardt rammede Sofala-provinsen, der folk i flere dager har vært uten kontakt med omverdenen.

«Taket på Beira sentralsykehus raste sammen. Fem nyfødte på barselposten døde momentant. Og mer enn hundre pasienter på sykehuset døde på grunn av strømbrudd og andre ødeleggelser på medisinsk utstyr», skriver Gaglia og fortsetter å peke på de enorme utfordringene i byen som er nær totalt oversvømmet:

«Det er ingen lys om natten, trærne blokkerer gatene, aller veier og broer ut fra Beira er ødelagt, ingen butikk eller markedet er i drift».

Ingen hjelp

- Jeg brukte lang tid på å bygge huset mitt. Murstein for murstein. Vi flyttet inn i det nye huset for bare få dager siden - kona mi, vår lille datter og jeg. Nå er det ingenting igjen. Vannmassene har tatt med seg og ødelagt alt, forteller Trevor Gravata på mobiltelefon fra Sussundenga, et distrikt som også er hardt rammet - men fortsatt med mobildekning.

Gravata jobber til vanlig på en lokal radiostasjon, Radio Comunitaria de Sussundenga. Bygget står fremdeles, men de har ingen elektrisitet. Mange av de som har mistet hjemmene sine har søkt tilflukt ved radiostasjonen eller i lokalene til en skole i nærheten, forteller han.

- Hele nabolaget jeg bodde i er ødelagt. Vi er mange hundre som har søkt tilflukt på denne skolen, og i distriktet vårt er flere tusen hjemløse. Mange var inne i husene sine da syklonen traff. Jeg kjenner mange som ikke overlevde, sier lokalradio-journalisten til Bistandsaktuelt.

På forsidebildet hans på Facebook kan man fortsatt se en smilende og lykkelig far og datter. Men nå føler han seg bare hjelpeløs. Han beskriver en «tristesa total».

- Jeg hadde aldri i min villeste fantasi kunnet forestille meg dette. Vi vet ikke hvor vi skal begynne, hva vi skal gjøre. Vi mangler mat og rent vann. Forholdene er forferdelige. Det har ennå ikke kommet noen for å hjelpe oss. Alt vi kan gjøre er å be, sier han.

Har ikke hørt fra sine kjære

Bistandsaktuelts reporter har selv bodd flere år i Mosambik og kjenner mennesker som nå er dypt fortvilet, holder pusten og biter negler fordi de ennå ikke har klart å komme i kontakt med slektninger og venner. All elektrisitet, telefonforbindelser og internett ligger fortsatt nede i de hardest rammede områdene.

«Vi er dypt bekymret. Vi har ennå ikke hørt noe fra våre slektninger», skriver Albertina Meigos på WhatsApp fra hovedstaden Maputo.

Meldinger fra folk som Graglia blir lest med stor interesse - og med fortvilelse.

«Kjære venner, I dag har jeg endelig klart å komme meg fra Beira til Nampula og deretter til Maputo for å få tilgang til Internett, så jeg kan oppdatere dere på de siste hendelsene som har rammet oss», skriver Graglia.

«Vi har bare spist appelsiner og avokadoer i tre dager og rasjonerer drikkevannet. Skoler, kontoret vårt og de sykehusene som ikke er fullstendig ødelagt, er nå tilfluksted for hundrevis av familier som har mistet alt.»

Har startet innsamlingsaksjon

En mosambiker bosatt i Norge, Silvia Gomes, har mange av sine nærmeste familiemedlemmer i Beira. Hun har startet en egen Facebook-innsamling til inntekt for Røde Kors sitt hjelpearbeid i landet.

«Tre av barna i familien min på 2, 3 og 5 år er syke med feber og antakelig bronkitt. Bestefaren min ble truffet i brystet og armene av skarpe gjenstander. Han er hardt skadet. Slektningene mine forteller at de har noen penger, men det er ingen mat eller varer å få tak i. Vi prøver å få de syke barna evakuert til Maputo, men det er ingen muligheter til å få plass på fly eller å komme seg ut på andre måter. Situasjonen er desperat», forteller Gomes.

Et område som strekker seg over fem mil ligger under vann. Noen steder er flomvannet flere meter dypt, etter at syklonen Idai raserte Beira og deretter beveget innover landet. Elvene Buzi og Pungue ble presset utover sine bredder, og vannet fortsetter å stige.

Tallet på døde i de hardest rammede områdene i Mosambik, Zimbabwe og Malawi har i dag økt til mer enn tre hundre, men det fryktes at dødstallene er langt høyere - etter det FN omtaler som «den verste værkatastrofen noensinne på den sørlige halvkule».

Vanskelige valg

Bilder som deles på sosiale medier vitner om hvor prekær situasjonen er, for eksempel ett av en liten gutt med en grønn plastbolle i hendene. Fra den drikker han skittent flomvann. Røde Kors, Leger Uten Grenser og andre frykter utbrudd av kolera, hepatitt, malaria og diare, som er blant de største barnedreperne etter slike katastrofer.

Andre bilder tatt fra luften viser mennesker som er strandet på toppen av hustak, der vannet rundt stiger minutt for minutt.

FN, Røde Kors og en rekke internasjonale hjelpeorganisasjoner strømmer nå til landet for å hjelpe, i samarbeid med Mosambikiske myndigheter og lokale organisasjoner. Det sør-afrikanske luftforsvaret deltar også i arbeidet med å redde liv.

Mange steder er helikoptre den eneste måten å nå fram til menneskene som fortsatt er fanget i toppen av trær eller på taket av falleferdige bygninger stikker opp av vannet.

Redningsmannskapene jobber mot klokka, for å redde menneskene før bygningene raser sammen eller blir lagt under vann. I mange tilfeller står de overfor vanskelige valg.

- Noen ganger har vi ikke muligheten til å ta med mer enn to av fem. Vi må bare redde de vi kan, samtidig som vi ser andre forsvinne ut i vannet, forteller Ian Scher fra den sør-afrikanske redningstjenesten Rescue South Afrika til AFP.

Krokodiller

«Vinden nådde 230 km/t den kvelden, har jeg fått høre. Det var ingen vinduer eller dører som kunne stå i mot flommen av sjøvann, sand, stein, metallplater og gjenstander som ble revet av hustakene og fløy som dolker inn i husene. Vi prøvde å beskytte oss med madrasser mot løse gjenstander og knust glass fra vinduene,» skriver Fabrizio Graglia videre.

Dagen etter at syklonen herjet som verst klarte Graglia å komme i kontakt med to båteiere for å orientere seg i området og se om de kunne redde folk i nød. Men de måtte gi opp. Det ble umulig å navigere både på havet og oppover elvene som har gått over sine bredder, forteller han.

«Jeg spurte deretter en av våre sjåfører om å forsøke å kjøre innover landet, men etter et par mil måtte han snu og reise tilbake til byen. Veien var slukt av flommen. I stedet var området forvandlet til en innsjø med krokodiller og mennesker fanget i trærne. Hele landsbyer med hus og folk er forvunnet under vann».

Det fortsetter å regne tungt, vindkastene er kraftige, det vil komme store nedbørsmengder over de neste dagene, og elvene fortsetter å stige lengre utover sine bredder, ifølge værvarslene.

«Jeg er forferdet og fullstendig knust av dette infernoet. Jeg har sett panikken i ansiktene til de som fortsatt frykter for livet», avslutter lederen for den lokale organisasjonen Moçambicana Esmabama.

Løp for livet

- Dette er en katastrofe av dimensjoner vi ikke har opplevd siden den lange blodige borgerkirgen i landet, sier Adriano Nuvunga til Bistandsaktuelt.

Han er leder for den Mosambikiske tenketanken Associação Desenvolvimento e Sociedade, og forteller på telefon fra hovedstaden Maputo at også han har nære venner som er berørt.

- Jeg har endelig fått kontakt med dem. De forteller at vannet og flommen kom som en tsunami. De løp for livet og kom seg i sikkerhet. Men de har sett døde kropper flyte rundt. De er i sjokk, og de vet ennå ikke hva som har skjedd med sine kjære.

Kritikk av myndighetene

Myndighetene kunne ha agert mye tidligere, mener Nuvunga, som er en kjent kommentator og samfunnskritiker i Mosambik.

- Syklonen var varslet flere dager i forveien. Men det virket som myndighetene hadde en «vent og se»-holdning. De burde heller sørget for at innbyggerne i de mest utsatte områdene ble evakuert, sier han.

Han mener videre at myndighetene og det nasjonale direktoratet for krisehåndtering, INGC, er altfor dårlig rustet til å håndtere slike katastrofer.

- Folk her er kritiske til at lederen for INGC er altfor ung og uerfaren. Og presidenten selv var på hyggevisitt til kongen av Swaziland fredag forrige uke, dagen etter at katastrofen inntraff. Han var ikke på plass i de katastroferammede områdene før søndag, sier en frustrert Nuvunga.

Det tok fem dager før myndighetene klarte å arrangere et koordineringsmøte med alle som nå strømmer til for å hjelpe, forteller han videre.

- Men akkurat nå er det ikke tidspunktet for å debattere og rette pekefingeren mot noen. Det viktigste er at alle aktører, både nasjonale og internasjonale organisasjoner og individer bretter opp armene og gjør det de kan, understreker Nuvunga.

«Hei tante, vi har det bra»

På en side som Facebook har opprettet i forbindelse med katastrofen, har mange også meldt seg som «trygge». Dette er en av meldingene:

«Min sønn var fanget i leiligheten sin i Beira da syklonen Idai traff byen torsdag kveld. Jeg takker herren for at han overlevde. Etter dager med absolutt ingen kommunikasjon, tok han sjansen og risikoen, fikk sitte på med en båt som navigerte seg gjennom oversvømmelser og ødeleggelser for å komme seg i sikkerhet», skriver Gail Goncalves på sin Facebook-side.

Og mens denne artikkelen skrives tikker det inn nok en melding fra Mosambik på WhatsApp:

«Hei tante. Vi har det bra. Ingen av oss er skadet. Meld fra til de andre. Beijos», står det i meldingen som er videresendt fra Albertina Meigos, en nær bekjent av Bistandsaktuelts reporter.

Som nevnt over, hun har fryktet det verste i flere dager. Men endelig fikk hun den meldingen hun «ba til Gud om».