Vannhyasint – fra dramatisk problem til løsning

Det er en av flere konklusjoner jeg trekker ut av det jeg så og erfarte gjennom ei ukes opphold i Kisumu og Asembo ved kysten av Viktoriasjøen, Kenya nå i mai. Der besøkte jeg et lite jordbrukskooperativ som heter Dala Rieko. På 5-6 år forvandlet de en steinete skråning til en blomstrende hage med fruktbar jord og bugnende avlinger.

Tor Steinar Rafoss, Søgne, var allmennlærer og utdannet lærer, ble pensjonist og mentor i Change Agent Training Kenya 2005 - og grunnla sammen med kona Ellinor Kvåse Rafoss og tre kenyanere, Alex Omino, Leah Bosibori og Vincent Ochieng Agidho, lokalsamfunnsorganisasjonen Dala Rieko i 2008. Dette var i en tid med hunger og nasjonal uro i Kenya.

Oppdraget fra de eldre i Asembo: La oss dyrke mat sammen.

Deltakerne i Dala Rieko oppdaget snart at planting med kompost av vannhyasint gav muligheter for flere, større og sikrere avlinger i et område der det vanlige er maksimalt to avlinger i året.

De store mengdene av vannhyasint på sjøen og langs strendene var ikke det som gjorde prosjektet mulig, men det gjorde det lettere å gjennomføre. Problemet med ødelagt toppjord og næringsfattig jord, samt utrygg mattilgang og mindre forutsigbare avlinger er i Dala Rieko blitt løst ved å bruke denne invasive ferskvannsplanta.

Uten toppjord blir det lite eller dårlig mat.

Senest 30. mai hadde The Guardian (https://www.theguardian.com/us-news/2019/may/30/topsoil-farming-agriculture-food-toxic-kjemikalieramerica?)

en informativ artikkel om «toppjord», eller humuslaget som 95% avj ordbruksavlingene på jorda er avhengig av. Forringelsen av toppjorda er ikke ny ,men på tross av mye kunnskap om dette de siste 30-40 årene så er problemet fortsatt økende. Industrilandbruk med tunge maskiner og pesticider, monokultur og overgjødsling, samt noen steder for mye vanning, har bidratt til økende problemer med erosjon, forsalting og næringsfattighet. Også Yared Diamond, forfatter av bestselgeren «Våpen, pest og stål», skriver mye og godt om dette i «Kollaps» fra 2005 . Undertittel : «Hvordan samfunn går under eller overlever». En gjenganger i de samfunnene han studerer er : hvordan behandler vi jorda? Dette er aktuelt i alle samfunn til alle tider, enten det er samfunn som Påskeøya før Roggeveen oppdaga øya 1.påskedag1722(ironisk nok : de daværende innbyggernes navn på øya var «Verdens navle» -eller Te Pito o te Henúa på polynesisk) , eller vikingbosetterne på Grønland og Island, eller i land med intensivt landbruk som i dagens USA, Australia eller Kina.

Dette, tilstanden til jordsmonnet, var det første grunnleggerne av Dala Rieko grep fatt i ; gjenoppbygging av toppjorda ved å lage førsteklasses kompost av vannhyasint,samt bruke planta til å beskytte jorda inntil ulike trær og planter til sammen skapte nok skygge til å beskytte topplaget mot den både livgivende og drepende sola. Disse tiltakene - sammen med vannkontroll og vanning gjør at de nå har fire avlinger mot normalt en til to. Dette har snudd opp ned på matvaresikkerheten i området. Som en sjubarnsmor sa i et følelsesladet og stolt øyeblikk: «Frykten for sult har forlatt meg! Jeg vet nå hvordan jeg skal få sikre avlinger».

- Hva er områdets sterkeste kraft? spurte Tor Steinar Rafoss meg en dag vi snakka sammen om disse spørsmålene - og ga selv svaret : «Jo, det er fotosyntesen. Ingen steder virker fotosyntesen så sterk som her i tropene. Og denne krafta må vi få til å virke for oss». Dermed kan man her nå ha fire avlinger i året. Mangotrær gir avlinger etter bare 18 måneder. Skogstrær som ble planta for 7-8 år siden er nå hogstmodne. Men vi vet også: fotosyntesen kommer ingen vei uten et jordlag som er beskytta mot sterksol og er rikt på mikro- og makroorganismer, samt vann.

Dette er avgjørende faktorer for god vekst som Dala Rieko har løst. Men bak denne lille, lokale jordbruksrevolusjonen så er det flere enkle og smarte løsninger som peker fremover mot ikke bare mat på bordet, men også mat til markedet og et bedre liv for alle involverte. For eksempel har de konstruert mobile solstrømstasjoner med sammenleggbare solcellepaneler til lading av ledd-lamper, mobiler og PC‘er. Slik slipper de å bruke parafinlamper til leselys og kan lettere kommunisere med «resten av verden». Tilsvarende, men med noe kraftigere solceller for å pumpe sjøvann til markene er nå i arbeid.Senteret har også et opplegg for tilstrekkelig lager av husholdningsvann,og oppsamling av regnvann.

Solceller på hovedbygningen blir brukt til å holde jevn temperatur i en knippe med rugekasser. Her kan alle i landsbyen komme med egg for gjennomlysning; befrukta egg blir til kyllinger og de andre går i stekepanna. Slik blir kyllingproduksjonen i landsbyen mangedobla, matvaresikkerheten styrket og mange får flere ben å stå på :«mat på bordet og mat til markedet».

Dette er sirkulær økonomi i praksis. Dette er bærekraftig. Dette er fremtidens landbruk. Hvorfor ? Fordi de på 10 år har vist at det virker. Avlingene øker. Folk er glade, stolte og trygge. Og de har potensial til å dyrke mye, mye mer mat og nyttevekster enn hva de selv trenger.

Dala Rieko, som på luo-språket betyr «et hjem for kunnskap», utvikles stadig ; det vurderes å lage planteskole og oppdrett av meitemark. Og det er under utredning å lage et storkjøkken basert på biogass.

Nå plantes det mangotrær for stormarkedet. «Supermaten» moringa og amarant kan produseres for et internasjonalt marked. «Vidunderplanten» Aloe Vera,den oljerike planta jatropha og nytteveksten sisal vokser også godt i skråningene og på slettelandet ned mot Viktoriasjøen.

Som nevnt i min forrige artikkel så er vannhyasint en allsidig plante man kan lage vesker og møbler av. Kvegfor og fiskefor. Vedbriketter og papir. Dette gjøres og kan gjøres mer av. Men i områder med utpint jordsmonn og dårlig matvaresikkerhet er jeg ikke i tvil ;kompost og jordbeskyttelse for å «booste» jordbruksproduksjon og skogplanting.

Men man kan gjerne legge veien om enkle men effektive biogassanlegg. Jeg besøkte et slikt anlegg like utenfor Kisumu. Plassert rett ved siden av en liten fiskerlandsby slik at fiskerne kan dypsteke fisken(konservering) før den blir sendt ut på markedene. Ren gass uten helsefarlig røykos. 600 kilo biomasse gir her hver dag 60 000 liter metangass. Nok til ca 60 timer sammenhengende koking. Daglig biprodukt er 5-600 liter med flytende gjødsel stappfull av næringsstoffer.

Veien via biogass gjør at man beholder mesteparten av komposteffekten, men får også ren energi og slik bidrar til å forbedre folkehelsa og spare skog. En skog det i regionen allerede er kritisk lite av.

Et problem er bare et problem inntil man gjør noe med det. Vannhyasint er et stort og til dels et dramatisk problem i mange elver og innsjøer i Asia og Afrika. Og det er foreløpig først og fremst et fattigdomsproblem. Men det trenger ikke være slik. Dette problemet kan brukes til å løse andre presserende problemer. Da er det en ressurs - en tilleggsressurs som kan brukes til å løse andre problemer. Som for eksempel dårlig jordsmonn. Eller fjerne «skitten» energi. Eller øke jordbruksavlingene og slik skape trygghet, stolthet og velstand. Så - som de ville sagt i Dala Rieko : «Lets go to work. Together»