Vannhyasint – en miljøkatastrofe som rammer millioner

Vannhyasint er ei flott vannplante som gjør seg godt som prydplante. Derfor havna den i Rwanda rundt 1850 - innført av belgiske kolonister. Til USA kom den for over 100 år siden, og har etter hvert spredt seg til godt 20 delstater. Den har også bitt seg fast i godt 50 land i Asia og Afrika.

Hva er det med denne planta som er så problematisk?

Først: den er en av de raskest voksende biologiske organismene på jorda. Under optimale vekstvilkår kan denne planta doble biomassen i løpet av 12-14 dager. I klartekst betyr dette at en kvadratmeter i løpet av ett år kan bli til over 16 000 mål (1600 hektar). I praksis skjer ikke dette så fort, men et par eksempler kan belyse hvor raskt dette kan utvikle seg:
Planta ble første gang observert i Lake Viktoria på 1980-tallet, og ble et problem noen år senere. (Les også: https://macleki.org/stories/living-with-the-hyacinth-weed/). Kjemikalier, innførsel av insekter som spiser vannhyasint samt mekanisk fjerning har vært brukt i forsøk på å løse problemet.Dette ble prøvd i området ved Kisumu, Lake Viktoria, i Kenya, senest for to-tre år siden. Nå er planta likevel tilbake for fullt, og bare rundt Kisumu anslår man at planta dekker over 2000 hektar.

Lake Tana i Etiopia er en viktig mat- og ferskvannskilde, og bærekraftig uttak av fisk er beregna til 12-13000 tonn pr. år. Uttaket nå er nede i rundt 1000 tonn. Den rådende oppfatningen er at dette skyldes at vannhyasint de senere åra har vokst ukontrollert, og dekker nå over 50 000 hektar(2017).(les også : http://theconversation.com/ethiopias-lake-tana-is-losing-the-fight-to-water-hyacinth-82947).

Altså: Den vokser fort. Den slår rot i vannet ,og den legger seg som en matte over vannet. Dermed blir det kraftig reduksjon av solinnstråling til vann. Oksygeninnholdet i vannet går ned. Yngleplasser for fisk blir ødelagt. Mange andre stedbundne organismer svekkes eller dør ut. De eldste plantedelene synker,råtner og stjeler dermed enda mer oksygen. Plantedekket blir så tett at lokale fiskere ikke lengre kommer seg ut i åpent farvann uten først - ofte med livet som innsats - manuelt fjerne planta. Plantedekket blir i sin tur tilholdssted for slanger og insekter med oppblomstring av insektsbårne sykdommer som en rapportert konsekvens.
Slik kan altså ei vakker vannplante, endemisk tilhørende i Amazonas-bekkenet, bli et mareritt for kystnære mennesker bosatt langs elvebredder og ved innsjøer fra Vest-Afrika til Tanasjøen. Fra Sør-Afrika til Nil-deltaet. Og gjennom hele Asia til Papua Ny Guinea, Vietnam og Filippinene. Den har kun en god egenskap : den trekker til seg forurensing fra industri, landbruk og avløpsvann. Men det er også alt - når den er i vannet. Og i praksis har den altså vist seg å være umulig å utrydde.

Kan den ikke brukes til noe?

Jo, faktisk. Søk på vannhyasint gir mange bemerkelsesverdige svar. Bemerkelsesverdig fordi det er et enormt gap mellom hva denne planta kan brukes til og hva som faktisk blir gjort. Riktig bearbeida kan den brukes som for både til kveg, fisk og sauer. Og mat til mennesker.
Bioenergi blir allerede produsert enkelte steder. En studie hevder at ett hektar kan gi 75000 m3 biogass pr. år. Andre steder blir den brukt til å lage papir.
Gjødsel og jordforbedring er opplagte bruksområder, men høsting og transport er utfordringer små lokalsamfunn ikke har forutsetninger til å håndtere.
Behandla på riktig måte er vannhyasint en utmerka råvare til briketter. I land der trevirke er mangelvare og trekull og kull er dominerende energikilder til matlaging bør briketter av vannhyasint være en vinner.
Og ikke minst kan stilken tørkes, splittes opp og brukes til å flette og veve møbler og kurver, bæreposer og matter. Og akkurat dette blir da også gjort i mange land,(kurver av vannhyasint kan kjøpes på IKEA!).For det meste er det kvinner som tar initiativ og med dette lager både lokale jobber og skaper verdier.

Så hvorfor er dette et tilbakevendende problem?

Det mest opplagte svaret er at vekstkraften og -evnen er undervurdert, og at myndigheter ikke griper inn før dette truer viktige kommersielle interesser (kraftstasjoner,transportårer,havner). Man søker å eliminere den, og lykkes et stykke på vei, men etter noen år kommer den tilbake. Så er det nye runder: skal vi bruke kjemikalier? Biologiske våpen? Kjøpe dyre høstemaskiner - slik vi her i Norge bruker penger på snøfresere?
Det er dyrt, og langs elvebredder og innsjøer i India og Nigeria, Tanzania og Vietnam er det bare de fattigste som rammes av dette. De har ingen stemme inn i maktens korridorer. De har heller ikke tilstrekkelig kunnskap og finansiell styrke til å høste og videreforedle dette til nyttige produkter i stort omfang.
For det er dette siste som må gjøres. Det er dyrt å fjerne dette fra elvebredder, yngleplasser for fisk og tusenvis av kilometer med strandlinje og tusenvis av hektar med åpent vann, for så å la biomassen råtne på land. Så istedet for å se på dette som en skadelig vekst man må fjerne med jevne mellomrom, så bør perspektivet bli at det er en meget anvendelig plante som både renser vannet, og har potensial til å skape arbeidsplasser og inntekter til de som blir ramma hardest av dette.

Så hvorfor blir ikke dette gjort i et omfang som gjør en forskjell?

Det enkle svaret er at for få bryr seg. Mange fordi de ikke vet hvordan dette kan gripes an. Andre fordi de ikke kjenner til problematikken.
Den siste måneden har jeg vært i kontakt med en rekke statlige og ikke-statlige organisasjoner. Det viktigste fellestrekket, med unntak av Norges Vel, er at ingen kjenner til dette problemet. Det andre fellestrekket er at dette ikke er noe de kan gå inn i. I hvert fall ikke nå.

Slik burde det ikke være. Norsk bistandspolitikk skal rettes inn mot lokal næringsutvikling, landbruk og fiskeri, fornybar energi, klima og miljø. Å gjøre noe med dette økende miljø- og fattigdomsproblemet med potensial til å skape hundretusener av arbeidsplasser innafor feltet sirkulær økonomi burde derfor være noe for bistands-Norge å løfte opp og frem.

For dette kan løses. Neppe via store, prestisjefylte og dyre prosjekter, men med solid kunnskap, lavteknologiske løsninger, praktisk smarte og tilpassa logistiske løsninger, og i tett samarbeid med de som bor og jobber i områdene som blir ramma.