Nytt håp for lokalsamfunn som lever av havet?

Den norske regjeringen tok ifjor initiativ til en høypanelgruppe om «blå økonomi», et arbeid som tar sikte på å akselerere arbeidet som gjøres globalt for vern av havområder og -ressurser, og samtidig stake ut en ny kurs for ansvarlig og lønnsom utnytting av disse.

Blå økonomi er et hett tema i flere utviklingsorganisasjoner, blant dem FNs fond for landbruksinvesteringer, IFAD. De har investert mer enn én og en halv milliarder dollar i programmer i denne sektoren.

Blå økonomi-initiativene har mye til felles med, og bygger til en viss grad på, rehabiliteringsarbeidet som ble gjort etter tsunamien som rammet sørøst-Asia i 2004. Katastrofen satt søkelys på hvor sårbare disse områdene er. I ettertid ble det satt inn enorme ressurser på gjenoppbygging. Mange av disse programmene fortsatte i mange år, og noen av dem er ikke avsluttet. Likevel, i en evalueringsrapport av arbeidet IFAD gjorde for å rehabilitere fiskerisektoren i områder rammet av tsunamien, sier man rett ut at selv om man har bidratt til å utarbeide nye retningslinjer på administrativt nivå, «er det vanskelig å se at arbeidet har hatt noen direkte effekt på bakkenivå».

Utfordringen for alle initiativer som faller inn under den moderne blå økonomi-plakaten, er derfor å være mer effektive i arbeidet med bistå de lokalsamfunn som er mest utsatt for endringer og ustabilitet i det maritime miljøet, og ikke bare i ulike regjeringskontorer.

- Elefanten i rommet, så og si, er mangelen på koordinering, sier Richard Abila som er er seniorekspert i fiskeri og maritim kultur i IFAD. Videre forklarer han at der man i etterkant av tsunamien fokuserte på gjenoppbygging, har dette med tiden utviklet seg til utvikling av motstandskraft.

- Vi jobber nå for å lage mer robuste lokalsamfunn, forklarer Abila.

Obligatorisk forsikring

Rehabiliteringsarbeidet etter tsunamien ble påvirket av mange ettersjokk, som selv om de ikke var like alvorlige som selve tsunamien, hadde stor innvirkning på de mest berørte lokalsamfunnene. En sterkt kompliserende faktor har vært klimaendringene, og spesielt økningen i ulike former ekstremvær.

- Utfordringen er å lære å leve med klimaendringene, understreker Abila, og forteller om et lite fiskesamfunn i India hvor IFAD har jobbet siden tsunamien. Der er nå fiskerne redde for å legge til havs fordi været, og dermed forholdene på sjøen, er blitt mye vanskeligere, og ikke minst uforutsigbare.

Et av de tiltakene som ifølge Abila, faktisk har en effekt, å lage en forsikringsplan for fiskere, slik at de får erstatning dersom de mister båter eller fiskeutstyr som følge av vær-fenomener. IFAD har eksprimentert med slike forsikringer nettopp i India, hvor lokale myndigheter vurderer å gjøre det obligatorisk å tegne forsikring dersom man vil få løyve til å fiske. Abila tror det er en løsning man med fordel kan implementere også andre steder. Samtidig er han enig i at slike forsikringer bare er halvparten av løsningen, lite hjelper det en fisker at båten hans blir erstattet, dersom han selv risikerer livet ved å dra ut for å fiske.

Offentlig og privat sektor

- Vi må finne en balansegang mellom private og offentlige løsninger. Det offentlige må investere i varslingssystemer og i redningsstrukturer. Det er ikke noe man kan forvente at privatsektor tar hånd om. Abila er imidlertid enig om at svake statsstrukturer i mange utsatte områder er en risikofaktor, og han ber det internasjonale samfunn om å stille opp med slike systemer på de steder hvor lokale myndigheter ikke har den kapasiteten som treng. Det kan for eksempel inkludere utbygging av GPS systemer.

Mye arbeid må også legges i å diversifisere økonomier som per i dag er avhengige av inntektene som fiske gir. Abila forteller entusiastisk om hvordan IFAD jobber for å skape slike alternativer, som kan inkludere alt fra øko-turisme til kommersiell dyrking av tang. I Indonesia selges det nå for eksempel spiselig, lokaldyrket tang på supermarkeder. Spinula er en annen vekst med stort potensiale.

Overfiske

Klimaendringer er likevel ikke det eneste man fokuserer på, og det er langt fra det eneste problemet i arbeidet på å skape en bærekraftig blå økonomi. Forurensing og forsøpling, spesielt plastikk, er en annen stor trussel, og er også utfordring som ikke bare gjelder de områdene som ble rammet av tsunamien i 2004. Det samme gjelder overfiske. I henhold til en FAO-rapport som ble publisert ifjor, har en tredjedel av alle verdens fiskebestander nådd grensen for det som er bærekraftig fiske, til forskjell fra 10 prosent for 40 år siden. Det tilsier at vi er langt fra å nå FNs mål om bærekraftig utvikling nr. 14, som dreier som om havressurser.

Abila forklarer at det stort sett er i kystnære områder at bestander overfiskes, mange steder har nemlig ikke lokale fiskere ressurser til å fiske lenger ute på havet. Regjeringene i slike land, Kenya er ett av dem, selger derfor ofte fiskekvoter til internasjonale fiskefartøy, noe som betyr at lokalsamfunn i kystnære områder ikke har noe økonomisk utnytte av ressursene som finnes i nærliggende havområder, et annet problem som i hans øyne bør addresseres når man fokuserer må problemstillinger relatert til blå økonomi.

Behov for økt koordinering

- Globale initiativer som det norsk-ledede høynivå-panelet kan ha en effekt, mener Abila, dersom man bidrar til å koordinere de mange ulike kreftene som må trekke i samme retning for at disse initiativene skal ha større effekt enn hva forgjengerne har hatt.