Norge kan bli verdensledende på mat

I dag legger den norske regjeringen fram, som det første land i verden, en handlingsplan for å fremme bærekraftige matsystemer gjennom utenriks- og utviklingspolitikken. Norge kan gjøre en forskjell, ikke minst gjennom det eksempel som denne handlingsplanen setter. Andre land vil følge etter.

Vi vil verken nå FNs bærekraftsmål eller Paris-avtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til under 2 grader uten en regelrett transformasjon av måtene vi produserer og konsumerer mat på i verden.

Vitenskapen taler klart og tydelig om hvor prekær situasjonen faktisk er.

Den siste synteserapporten fra FNs vitenskapelige klimapanel og den omfattende rapporten fra det tilsvarende FN-panelet for biologisk mangfold peker i samme retning. Vi har simpelthen ikke mer tid å miste om vi som menneskehet ønsker en fremtid verdt å ha for kommende slekter.

Tungen på vekstskålen

I januar publiserte vi EAT-Lancet rapporten om mat, helse og jordas miljø. Den viser tydelig at i årene som kommer vil det som skjer, eller ikke skjer, når det gjelder maten vi produserer og konsumerer, bli tungen på vektskålen.

Noen tall og fakta som bekrefter dette: Over 820 millioner mennesker er rammet av sult, og klimakrisen kombinert med konflikt er nå den viktigste årsaken til at antallet sultne i verden igjen stiger. Kosthold er den viktigste driveren av sykdom og dødsfall i verden. Overvekt er en realitet for 2,1 milliarder voksne verden over.

Matproduksjon er hoveddriveren bak utryddelseskrisen som alt er i gang på land og til havs, og står for en betydelig andel av klimagassutslippene.

Derfor må matsystemet fikses, og det må fikses fort.

Trenger helhetlig politikk

Alle land i verden burde i dag ha en helhetlig politikk for mat, en politikk som sikrer at alle har tilgang til tilstrekkelig og sunn mat, produsert på en måte som sikrer artsmangfoldet, minimerer klimagassutslipp og tap og svinn av mat, og som sørger for god dyrevelferd.

Politikken vil variere gitt store forskjeller i utgangspunkt og utfordringer ulike land står overfor. Men behovet for helhetlige grep gjelder dem alle. I tillegg må det gjøres et krafttak innen internasjonalt samarbeid, når det gjelder bistand, investeringer og handel. Vi har i dag globale rammebetingelser for matindustrien som formelig oppmuntrer til mest mulig skade på både menneskers og jordas helse.

En del land har begynt å ta grep på hjemmebane, som for eksempel Indonesia, Canada og de nordiske landene. Men ennå har ingen land utviklet og iverksatt en slik politikk fullt ut.

Skal kloden forbli levelig de neste århundrene, må dette endre seg radikalt over de neste 4-5 årene.

Det er derfor handlingsplanen som den norske regjeringen legger fram i dag, og som ikke mindre enn seks departementer står bak, er så viktig. Regjeringen våger å ta tak i et av de mest komplekse problemene vi står overfor i verden i dag og forplikter seg på å arbeide globalt for å gjøre endring av matsystem til en prioritert sak i internasjonale organisasjoner, i utviklingssamarbeidet på landnivå, og gjennom samarbeid og påvirkning i forhold til næringslivet, fra akvakultur til markedsføring rettet mot barn.

Kan Norge så gjøre en forskjell?

Ja så absolutt: Lille EAT og våre samarbeidspartnere kan vise til betydelige resultater over de siste fire årene i å få satt mat, helse og miljø på agendaen internasjonalt, og vi ser at tiden er moden. Flere land vil følge Norges eksempel. Norge har fått gjennomslag ved å gå foran før, på områder som global helse, skog og klima, og gjeldslette for de fattigste landene. Som et resultat har mange land endret politikk, og enorme ressurser er blitt investert annerledes enn hva som ellers ville ha skjedd.

Vi i EAT ser fram til å bidra aktivt til at handlingsplanen får ben å gå på, og til å samarbeide for at vi raskest mulig får en koalisjon av land, institusjoner, og aktører i næringsliv og sivilt samfunn som tar tak i utfordringen og gjør ord til handling. I forrige uke deltok utviklingsminister Dag Inge Ulstein på EATs globale matforum i Stockholm, der over tusen ledere og endringsagenter fra nasjonale myndigheter, storbyer, næringsliv, landbruk, fiskeri, forskning, internasjonale organisasjoner og sivilt samfunn over hele verden var til stede. Dette er bare en liten flik av den koalisjonen for handling som EAT har bidratt til å bygge opp. Norge kan nå bidra til at denne koalisjonen blir enda sterkere, enda større.

Selvsagt bør denne handlingsplanen for utenriks- og utviklingspolitikken følges opp raskest mulig med en tilsvarende plan her hjemme.

Vi ser frem til videre dialog også om dette. I og med at regjeringen som helhet står bak denne nye planen og seks departement har jobbet sammen om den, så er det allerede lagt et godt grunnlag. En sammenhengende nasjonal politikk for sunnere og mer bærekraftig mat er ikke en trussel mot norsk matproduksjon, men en forutsetning for livskraftig landbruk, fremtidsrettet sjømatsproduksjon og god folkehelse.

De største utfordringene

Hvor ligger så de største strategiske mulighetene når det gjelder å få faktiske resultater ut av denne handlingsplanen? Jeg vil peke på de følgende fire:

• Det må tas krafttak for å styrke rammebetingelsene og livsgrunnlaget for småbønder—ikke minst kvinner—gjennom utviklingssamarbeidet. Norge har spilt en viktig rolle i å støtte den pågående transformasjonen på landsbygda i Etiopia med betydelig forbedring av matsikkerhet og levekår som resultat. Dette viser at det er mulig å gjøre en virkelig forskjell gjennom målrettet bistand. Den nye handlingsplanen legger et svært godt grunnlag for å gjøre mer på dette feltet, i flere land.
• Når vi ser framover, bør det fokuseres minst like mye på storbyene. Ved å arbeide med det raskt økende antall storbyer, inkludert i Afrika, som nå tar tak i ernærings- og helseutfordringene så vel som klimakrisen, kan mye gjøres for å snu trendene vekk fra stadig økende konsum av skadelig, ultraprosessert mat, som ikke minst rammer barn og unge hardt. Dette vil samtidig kunne skape nye muligheter for økt produksjon av sunnere og mer bærekraftig mat i det lokale landbruket. Tiden er moden for å etablere et globalt initiativ for å støtte storbyer som kan lede an i overgangen mot sunnere og mer bærekraftige matsystem.
• 2020-tallet kan bli et tiår der denne overgangen også blir et høyt prioritert satsingsområde for det globale samfunnet som helhet, for å nå bærekraftsmålene og oppfylle Paris-avtalen. Dette bør løftes opp og fram av og gjennom FN, av utviklingsbankene og andre institusjoner. Norge kan sammen med andre land bidra til at dette faktisk skjer.
• Selv om rammebetingelser og politikk er viktig, så er private aktører de dominerende innen mat. Norge kan gjennom Norfund og andre næringslivsordninger gjøre mer enn i dag på matfeltet, og oljefondet med sine betydelige investeringer i mat kan bidra til å vri matindustrien i riktig retning.

Norge har en fantastisk flott verktøykasse å bruke av for å få ting til å skje. Med store, etablerte sektor-innsatser innen bistanden på helse, klima og miljø, utdanning og næringsutvikling i tillegg til økende fokus på landbruk og hav, ligger det godt til rette for en helhetlig innsats. Og man kan også jobbe på en integrert måte på tvers av multilateral bistand, stat-til-stat samarbeid, støtte til sivilt samfunn, næringslivsordningene, og selvsagt handel og investeringer. Vi i EAT, sammen med en rekke andre organisasjoner med troverdighet ute og hjemme, står klare til å trå til. Vi trenger en skikkelig dugnad, og den må komme nå.

Vi har dårlig tid om vi skal klare de omstillingene som forskningen forteller oss er nødvendige, og løpet framover blir tøft. Men med handlingsplanen som lanseres i dag er vi i gang.