Klimaendringer og dårlige ledere svekker matsikkerheten

Moderne jordbruk gjør at vi trenger mindre land enn før for å produsere store kvanta. Men jorda blir utarmet ved den intensive driften og færre næringsstoffer blir igjen. Noen studier tyder også på at sluttproduktet, enten det være seg frukt, grønt eller korn, blir mindre næringsrikt enn før. Skal vi da fortsette mot større industrialisering av jordbruket, eller må vi tilbake til familiebaserte, mindre bruk? Og har bistand en rolle å spille?

En verden sulten på kjøtt

Med et utgangspunkt i en indisk diett, sies det at vi kan fø en verden på tolv milliarder mennesker. En amerikansk diett vil mette bare fem milliarder. FNs mat- og ernæringsorganisasjon, FAO, sier at vi må øke den globale matproduksjonen med 70 prosent innen 2050, og legger seg da tett på dagens spisemønster.

Mange i den nye globale middelklassen vil ha kjøtt. Ikke minst vil kineserne det. De vil ha både smaksopplevelsen og statusen og de nødvendige proteinene. Da jeg skrev boken Kniv, Sjel og Gaffel. På Sporet av det Sultne Menneske (Vega Forlag), lærte jeg at kjøtt er langt fra vår eneste proteinkilde. Alle verdens store kjøkken er bevis på det: ris og soya i Kina, ris eller chapati (brød) og dhal (vanligvis linser, og noen ganger kikerter) i India, ris eller couscous med bønner i Midtøsten, eller tortilla laget av mais, med bønner, i Mexico. Vi kan med andre ord få mye av det vi trenger av proteiner fra korn og belgfrukter alene.

Og kjøttet spiser korn, og fisken soya

Men mange av oss er født og oppvokst med formanende råd om at vi trenger kjøtt av andre grunner. Kjøtt inneholder essensielle mineraler, for eksempel kalsium og sink, eller vitaminer som B₁₂. Men dette kan vi få fra flere andre kilder også, som melkeprodukter, egg, fisk og sjømat. (Veganere oppfordres derfor til å spise såkalt beriket mat, eller egne kostholdstilskudd med B₁₂.)

Det store problemet med kjøttproduksjonen er at ca. 50 prosent av verdens hvete og bygg i dag går til husdyrfôr; likeledes 80 prosent av maisen og 90 prosent av soyaen. Norsk kraftfôr i form av soya importeres fra konverterte skogsområder i det brasilianske tørrskogslandskapet, cerradoen. Vi gir Brasil store penger på skogssiden, men støtter indirekte avskoging gjennom vårt spisemønster. Det er lite samstemt utvikling i slikt. Norske dyr som beiter lenge i utmarka er derfor å foretrekke fremfor dyr på bås. Smaker bedre gjør de også.

Men det er ikke bare i jordbruket at importen av soya er problematisk. I dag er deler av den norske produksjonen av oppdrettslaks avhengig av denne bønnen fra Brasil. Over 20 prosent av fiskefôret består av brasiliansk soya, ifølge en studie fra Regnskogfondet og Framtiden i våre hender (Fra brasiliansk jord til norsk middagsbord. En rapport om soya i norsk laksefôr. 2017).

Bransjen selv mener at de har blitt bedre og Norges Sjømatråd peker også på at deres soyaimport er sertifisert som bærekraftig.

Agroøkologi gir noen svar

Men tilbake til jorda. Det industrielle jordbruket har høy produktivitet, men er lite energieffektivt og lite motstandsdyktig om sykdom og dårlige vekstbetingelser slår til. I tillegg gir det industrialiserte jordbruket oss mer enn 20% av klodens klimagasser.

Mange småbønder verden over har de siste årene fått opplæring i agroøkologiske metoder, hvor det satses på et mangfold av planteslag og husdyr på gården. Her har bistand hatt en misjon og en visjon. Verdensbanken har latt seg påvirke og satser igjen på landbruk i utviklingsland. Det har også vist seg at ikke bare øker ulike former for klimasmart landbruk den enkeltes bonde matsikkerhet, men de gir generelt større avlinger og reduserer utslipp av klimagasser. Avlingsrester legges igjen på åkeren, bonden planter frukttrær og sørge for nitrogenfikserende vekster, i et slags evig-grønt jordbruk gjennom året.

En ny oppdagelse av en nitrogenfikserende bakterie i sukkerroer, som kan overføres til andre arters frøceller, kan potensielt bety naturlig nitrogenproduksjon og produksjonsøkning. Det er i så fall gode nyheter for småbønder i fattige land. Innsatsvarer i form av kunstgjødsel og plantevernmidler er dyrt. Fordelene ved et mer klimasmart, familiedrevet landbruk er godt dokumentert gjennom flere studier fra FAO.

Men det trengs også storgårder for å få en produksjon som også kan stimulere til utvikling av lokal foredlingsindustri. Det er ikke ønskelig at alle er bønder. All historisk erfaring tilsier at samfunn må industrialiseres for å komme ut av fattigdom.

Kortreist og økologisk

Uavhengig av om vi er bønder eller ikke, burde vi ikke alle uansett bare spise økologisk? Her hjemme har det lenge vært en ambisjon om 15 prosent økologisk produksjon og forbruk innen 2020. Men andelen for økologisk mat ligger langt under det. Dette ble påtalt av Riksrevisjonen våren 2016, da Stortinget ble refset for manglende realisering av vedtak på feltet. I tillegg har nå regjeringen i en stortingsmelding fra desember 2016 gått bort fra å tallfeste mål for økologisk produksjon og forbruk. Regjeringen vil at det hele skal være etterspørselsdrevet.

Debatten om hvordan man kan oppnå mer økologisk produksjon, kommer til å rulle videre. Uansett vil klimaendringene utgjøre en alvorlig risiko for verdens matproduksjon de neste tiårene. Det har vi hørt lenge, men det hele ble oppfattet som mer presserende og alvorlig da FNs klimapanel la frem sin siste rapport i april 2014. Tidligere har de vektlagt at stigende temperaturer kan være gunstig for jordbruket i nordlige strøk. På den måten kunne lavere matproduksjon i tropene oppveies. I den nye rapporten konkluderes det imidlertid med at produksjonsnedgangen i varme land trolig blir for stor til at den kan kompenseres på denne måten.

Mer ekstremvær, dårlige regimer og John Bolton

Resultatet kan bli at den totale produksjonen resten av dette århundret blir liggende to prosent under nivået vi ville hatt uten global oppvarming. I løpet av denne perioden er etterspørselen etter mat ventet å øke med 14 prosent hvert tiår. Vi vet også fra ulike feltforsøk at for hver grad temperaturen stiger vil avlingen av for eksempel mais og soya gå ned med rundt 5 prosent. Det er alvorlig i et Afrika som vil doble befolkningen sin før århundret er over. Derfor må mer robuste dyrkingsregimer støttes.

Land med lite effektive regimer, dårlig styresett og korrupsjon kommer til å rammes mye hardere av klimaendringer enn andre. Internasjonal bistand som kan styrke statsapparatet og sivilsamfunnet i slike regimer har mye for seg.

Syria, Somalia, det nordlige Nigeria og Jemen opplever i dag alle reelle sultsituasjoner, som vi kanskje trodde vi var ferdige med. Men her er årsaken først og fremst politisk. Når det gjelder Jemen er Saudi-Arabia og deres allierte ansvarlige. Ifølge aktivisten og forfatteren Alexander de Waal burde de stilles for en eller annen form for domstol. Sultkriminalitet er like ille som folkemord, ifølge de Waal.

Matsikkerhet kommer til å forbli et viktig satsingsområde, både i nord og i sør i årene som kommer. Like viktig vil det være å ha gode og solide ledere som vil noe. Utnevnelsen av John Bolton som president Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver lover dessverre ikke godt, hverken for matsikkerhet eller annen sikkerhet.