Matarbeidere går til sengs sultne

Mat er en kraftfull historieforteller. Kostholdet vårt signaliserer om vi spiser hjemmelaget, handler lokalt, foretrekker rimelige retter og om vi i det hele tatt tenker på hva vi spiser. Men forbrukssiden av måltidene er bare en av mange tråder i matens historie.

Ingen av dem er mer ubehagelig enn denne: Landbruksarbeidere – de som gjør middagen mulig – er også de som mest sannsynlig går sultne til sengs.

Hver dag går 1,1 milliarder mennesker til jobb på verdens bondegårder. De utgjør en tredjedel av den globale arbeidsstyrken. Hver kveld kommer mange av dem hjem etter å ha opplevd tallrike brudd på sine menneskerettigheter og uten nok penger til å fø seg selv og sine familier.

Gårdsarbeid er en av de få yrkene hvor nasjonal rettslig beskyttelse gjennomgående ignoreres. Minimumslønner som er godkjent av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO og vedtatt av mange andre næringer i verden, blir ikke overholdt i landbruksektoren og omfatter ikke uregistrert arbeidskraft. Fordi hoveddelen av arbeidsstyrken innenfor landbruk er migranter, blir dette lønnsgapet til en avgrunn.

Fattigdomsfelle

På landsbygda i fattige land tjener 80 prosent av gårdsarbeiderne mindre enn 1,25 dollar pr. dag. Slik blir de fanget i en fattigdomsfelle. I tillegg har de ofte stykkpris-betaling, noe som blant annet tvinger dem til å jobbe timevis under ekstreme værforhold for å fylle opp kvotene sine.

De som jobber på gårder med lav etisk standard, gjør det med fare for sitt eget liv. Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO er gårdsarbeid ett av verdens mest dødelige yrker. Årsaken er farlige maskiner, lange arbeidsdager og eksponering for skadelige plantegifter. Flere enn 170 000 landbruksarbeidere blir årlig drept på usikrede gårder. Det er dobbelt så mange som i andre næringer.

Til tross for dette er landbruksarbeid vanligvis utelukket fra arbeids- og sikkerhetsregler i de fleste land. I USA er det ingen føderal lov som pålegger arbeidsgivere å tilby gårdsarbeidere vann og skygge, selv om heteslag fortsetter å være en viktig årsak til arbeidsrelaterte dødsfall i USA.

Farlige kjemikalier

Den argentinske gårdsarbeideren Fabian Thomasis død var en påminnelse om farene ved industrialisert landbruk. Thomasi var en tydelig kritiker av den agrokjemiske landbruksindustrien i sitt hjemland. Selskaper som Monsanto hevder at plantevernmidler er nødvendige for å sikre mattrygghet, men konsekvensene for arbeidere som Thomasi viser den menneskelige kostnaden av bruken. Han hadde i årevis håndtert kjemikalier uten beskyttelse, noe som gjorde kroppen hans forvridd og lemlestet.

Selv i utviklede land påvirker akutte forgiftninger av plantevernmidler én av hver 5000 landbruksarbeidere. Svært mange ansatte blir daglig utsatt for giftige stoffer.

Dessverre er få arbeidere i landbruket i en situasjon hvor de kan kjempe for sin sak. Sesong- og løsarbeidere mangler tilgang til kollektive forhandlinger. Udokumenterte migrantarbeidere unngår fagforeninger av frykt for at arbeidsgiverne vil hevne seg ved å angi dem til innvandringsmyndighetene.

Grunnleggende rettigheter som trygdeordninger, helsevesen og skadeforsikring er vanligvis ikke-eksisterende. Dette er en næring som gjør hyppig bruk av overvåkning på arbeidsplassen, men som setter fortjeneste og kostnadsbesparelser foran de ansattes helse.

Billigst ikke best

Det er på tide å slutte med å passivt stikke gaffelen i det som lander på tallerkenene våre. Vi må bruke vår kjøpekraft-makt til å motstå å betale den laveste prisen for mat. Å holde folk ansvarlige for å mishandle gårdsarbeidere vil være utfordrende, men ikke umulig. Vi kan begynne med å oppfordre regjeringer til å bruke mer tid på å beskytte gårdsarbeidere enn å undersøke deres innvandringsstatus.

For at dette skal være mulig, trenger vi selvsagt mer informasjon om hvor maten kommer fra. I dag pleier vi å stole på det etiketter og sertifiseringer forteller oss. Men den historien de forteller er ofte fragmentert, ufullstendig og noen ganger direkte villedende. Vi må gjøre noe mer for å få hele sannheten. Dette betyr å kreve noe utover frivillige etiketter som forteller at maten produseres rettferdig og medmenneskelig. Vi må kreve obligatoriske etiketter som avslører brudd på regler og normer.

På verdensbasis er det rundt 821 millioner mennesker som er underernærte, et tall som stadig øker. Dette er en tragedie. Ingen burde ha krenkede rettigheter, inkludert retten til mat. Men det er akkurat dette mange landarbeidere og næringsmiddel-ansatte opplever hver dag.

Å kjempe for deres rettigheter har alltid vært vanskelig, men hvis vi fortsetter kampen – kan historien om det internasjonale mat-systemet miste noe av sin bitre smak.

(Du kan lese mer om temaet og arbeidet til Spesialrapportøren og få tilgang til hennes offisielle rapport om landbruksarbeidere og retten til mat på Hilalelver.org.)

Copyright: Project Syndicate, 2018.