Kofi Annans uferdige grønne revolusjon
MENINGER: Kofi Annan sto i spissen for mange viktige globale kampsaker i løpet av sitt imponerende liv. Men ettersom han var født i Ghana, følte han alltid et spesielt ansvar for Afrika. For Afrikas del, var ikke noe tema viktigere for han enn hvordan landbruk kunne hindre sult og lav økonomisk vekst.
For Annan var avskaffing av sult ikke et mål, men et middel for å skape en mer rettferdig og fredelig verden.
I løpet av sine år som generalsekretær i FN undret Annan– som døde i forrige måned – seg ofte over hvorfor Afrika med sin overflod av ferskvann og dyrkbar jord, hadde mislykkes i å gjøre landbruket til en fordel. Han satte i gang en FN-studie som analyserte hvorfor «grønne revolusjoner» ikke hadde slått rot i Afrika. Land i Asia og Latin-Amerika hadde gjennomført landbruksreformer som hadde løftet millioner av mennesker ut av fattigdom og stimulert økonomisk endring, men ikke i Afrika.
Studien kom med en enkel og tydelig konklusjon: Afrikas bønder har potensiale til å møte kontinentets behov for mat, men de kan ikke gjøre det alene. Funnene i studien gjorde Kofi Annan til talsmann for «en unik afrikansk grønn revolusjon» for å bedre produktiviteten i landbruket. Han engasjement ble senere grunnlaget for The African Green Revolution Forum. AGRF som er en av verdens viktigste plattformer for afrikansk landbruk møtes nå for å diskutere måter kontinentet selv kan skaffe nok mat.
Kommet langt
Afrikas landbruksektor har kommet langt siden 2010, da Annan ledet det første AGRF-møtet i Accra i Ghana. I dag prioriterer myndigheter over hele kontinentet landbruk i sine sosioøkonomiske planer. Dette gjelder også Rwanda som i år er vertslands for konferansen. Fokus er på å skape jobber, forbedre matvaresikkerhet og god ernæring. Samtidig ser man etter innovative partnerskap som kan bidra til å skape mer levedyktig og inkluderende agrobusiness.
Likevel, til tross for framgang, millioner av afrikanere lider fortsatt under sult og ekstrem fattigdom. Nå, mens ledere forbereder seg til diskusjonsrunder på AGRF-møtet, er det tydelig at Annans visjon for et selvberget og matsikkert Afrika er mer relevant enn noen gang.
I dag er det fem nøkkel-utfordringer som hindrer utviklingen av landbruk i Afrika og hver av dem trenger umiddelbar oppmerksomhet. Først må Afrikas ledere og myndigheter forplikte seg til å bruke minst 10 pst av offentlige utgifter til landbruk. For øyeblikket er det bare 13 land som møter dette kravet. Enkelt sagt, Afrika vil fortsette å miste sitt økonomiske potensiale om man ikke øker offentlige og private investeringer i landbruk.
For det andre, Afrika trenger et system for å måle planer og framgang i forhold til klare resultat-indikatorer. For det formål bør den Afrikanske Union støtte et initiativ for «scorecards» for landbruk og ernæring. Et system utarbeidet av African Leaders for Nutrition.
For det tredje, internasjonale og regionale givere bør lede mer bistand direkte til millioner av småbønder som baserer seg på jordbruk for å få endene til å møtes. Afrikas småbønder kan bli integrert i verdikjeder i landbruket, men det krever en økningen i produktiviteten. For å øke avlingene trenger småbønder tilgang til høykvalitets frø og gjødselprodukter, innovativ finansiering og moderne teknologi. Framfor alt, støtte må rettes til framtida for afrikansk landbruk – unge mennesker og kvinner.
For det fjerde må volumet av landbrukshandel mellom landene økes, noe som kan oppnås ved å harmonisere handelsregulativer, redusere transportkostnader, redusere takster og forbedre lager- og kjølelager. En mer robust inter-afrikansk matvarehandel vil fremme økonomisk vekst, tiltrekke seg nye investorer, skape jobber og bidra til å forhindre mat-usikkerhet.
Partnerskap
Til slutt, alle som er involvert i å styrke Afrikas landbrukssektor - fra givere til bønder – må aldri glemme den transformative kraften i partnerskap. I stedet for å jobbe imot hverandre, bør Afrikas regjeringer, bedrifter, finansinstitusjoner, frivillige organisasjoner og bondeorganisasjoner samle sine ressurser og kompetanse når det er mulig.
I 2006, da Annan gikk av som FNs generalsekretær, sa han at folk kunne kalle ham "Farmer Kofi" i hans neste jobb. Mange av hans kolleger antok at han spøkte; han gjorde ikke det. Mens hans post-FN-portefølje spenner fra fredsbygging i Syria til politisk dialog i Kenya, sluttet han aldri å snakke om Afrikas småbønder.
For Annan var avskaffing av sult ikke et mål, men et middel for å skape en mer rettferdig og fredelig verden. Som han sa i et intervju i 2013, er "en sulten mann er ikke en fri mann," fordi han bare kan fokusere på sitt neste måltid. Nå som Annan er borte, er det opp til resten av oss å sikre at hans syn på frihet for Afrika blir en realitet.
