Norsk soyaimport bekjemper ikke avskoging

I Bistandsaktuelt i forrige uke hevdet Klima- og miljøminister Ola Elvestuen at norsk soyaimport bidrar til kampen mot avskoging, fordi den er sertifisert avskogingsfri. Det skjedde samme uke som Brasils miljøminister åpnet for å avvikle Amazonasfondet, og nyheten om at avskogingen i brasiliansk Amazonas har økt med 88,4 prosent siden juni i fjor kom.

Avskogingstallene er skremmende, og vi må reagere på dem. Det haster å legge press på myndigheter og næringsliv som kan sikre at nasjonale og internasjonale regelverk følges. Norsk klima- og handelspolitikk må kobles tettere sammen, som NIBR-forskeren Einar Braathen sa til Bistandsaktuelt forrige uke. Aktører innen politikk, næringsliv og bistand må stille samlede krav for å motvirke den urovekkende avskogingen. Samtidig må vi få fart på omstillingen til alternative fôrråvarer for å unngå at norsk soyaimport bidrar til usolidarisk arealbruk i Brasil. Slik kan vi støtte opp om den brasilianske urfolks- og miljøbevegelsen som har vært sentral i kampen mot avskoging i Brasil, og som stadig får mindre handlingsrom.

En sovepute

Det er urovekkende at Ola Elvestuen bruker sertifisering av soya som en sovepute. Det mangler bevis for at norsk soyaimport bekjemper avskoging i dagens kontekst. Til tross for at sertifiseringsordningene ProTerra og RTRS (Roundtable for Responsible Soy) er de mest anerkjente måtene å sikre ansvarlig soyaproduksjon, bidrar de ikke stort i kampen mot avskoging i Brasil. Det er tre hovedgrunner til dette.

1. Sertifisering kan ikke garantere bærekraft.

Sertifiseringsordningene tilbyr en måte å sjekke forhold i kompliserte verdikjeder. De stiller krav til produsenter på arbeiderrettigheter, sprøytemidler og avskoging, og gir et insentiv for å rette opp i avvik. Til tross for viktige tiltak, er ikke sertifisering noen magisk løsning.

I praksis er sertifisering ganske komplisert. Det innebærer å gjøre risikovurderinger, å regne sannsynlighet og å bestemme seg for hvor mange stikkprøver man skal ta i langstrakte leverandørkjeder. ProTerra er kanskje grundigere enn andre ordninger, men de har likevel ikke kapasitet til å sjekke alle leverandørene sine.

Det er vanskelig å tilpasse sertifiseringsmetoden til et skiftende marked. Hvert år kan fabrikkene kjøpe soya fra forskjellige leverandører, mens hver enkelt fabrikk også ofte kjøper fra et stort antall gårder. Samtidig forekommer det fortsatt dyrking på ulovlig avskogede områder, bruk av forbudte sprøytemidler og hvitvasking av avskogings-soya i flere deler av brasiliansk landbruk. Ordningene må derfor hanskes med leverandørkjeder som stadig endrer seg, i tillegg til å forholde seg til tidvis manglende eller svak opprettholdelse av loven.

Selv om ordninger som ProTerra forbedres kontinuerlig er det vanskelig å skape tillit til dem. Informasjon om sertifiserte leverandørkjeder er ofte konfidensiell. Det er dermed ikke mulig å bekrefte at ordningene fungerer i praksis.

2. Sertifisering er begrenset til enkelte leverandørkjeder.

Sertifisering er frivillig, og avhenger dermed også av etterspørsel og pristillegg. Bønder eller fabrikker velger å bli med på en ordning fordi de mener det lønner seg for dem. Likevel finnes ingen garanti for at soyaen som sertifiseres faktisk blir solgt med et pristillegg - i 2017 ble en stor andel soya som oppfylte kravene til sertifisering solgt på det vanlige markedet på grunn av manglende etterspørsel.

Siden sertifisering er en såpass krevende prosess og insentivene er ustabile, er det lite sannsynlig at ordningene engasjerer utenfor toppsjiktet av produsentene. Disse aktørene har en lavere terskel for å oppfylle kriterier, og mister ikke stort ved å satse. Sertifisering er derfor et lite effektivt virkemiddel for å gjøre en reell forskjell i soyaindustrien der det trengs mest.

I beste fall kan sertifisering si med stor sannsynlighet at enkelte leverandørkjeder ikke bidrar til avskoging. Den sier derimot ingenting om resten av produksjonen til selskapene vi kjøper fra. Segmenter av markedet kan bli mer bærekraftige øyer i en ellers lite bærekraftig industri. Det er vanskelig å forestille seg at sertifisering skal spre seg og gjøre noen stor endring i Brasil slik det ser ut i dag. Det vil si at effekten av sertifisering er begrenset og inkonsekvent i et verdensmarked som stadig endrer seg.

3. Sertifisering er ineffektivt i kampen mot avskoging.

Etterspørselen etter soya øker i en faretruende fart verden over. Internasjonale og nasjonale regelverk for å beskytte menneskerettigheter og miljø settes under press, spesielt i land der lovverk svekkes systematisk til fordel for vekstambisjoner i landbruket. I en slik sammenheng kan sertifisering i beste fall absorbere den mest etiske produksjonen av soya, samtidig som den bidrar til å presse resten av produksjonen inn i mer utsatte områder. Økende global etterspørsel etter soya har for eksempel ført til avskoging og landkonflikt i den brasilianske Cerradoen, den mest mangfoldige savannen i verden.

Sertifisert soya kan ikke bekjempe avskoging i dagens kontekst. Ifølge Trase, en ikke-statlig organisasjon som samler data om leverandørkjeder og avskoging, var risikoen for avskoging relativt lik uansett om selskapene hadde forpliktet seg til nullavskoging eller ikke. Sannsynligvis er dette fordi en stor del av avskogingen som forekommer i Brasil er ulovlig, og bør løses ved hjelp av virkemidler som ikke styres av markedskreftene.

Debatten om soyaimport og sertifisering er spesielt viktig på grunn av frihandelsavtalen EU nå fremforhandler med Mercosul-landene i Sør-Amerika. Avtalen kan åpne for økt import av brasiliansk kjøtt, fra en industri som er en avskogingsversting sammen med soya. Det ble nylig vist at opptil 5800 kvadratkilometer skog felles årlig på grunn av kvegdrift i Brasil. Om holdningen vi har til soya også brukes om en eventuell kjøttimport fra Brasil - der sertifisert kjøtt sies å bekjempe avskoging - er det ikke usannsynlig at dette vil bidra til en fortsatt rasering av brasilianske naturressurser. Denne gangen på to fronter: soya og kjøtt.

Sertifisering er kanskje det beste alternativet norske importører har for å ta ansvar for egne leverandørkjeder i dag. Likevel trenger brasiliansk politikk sterkere signaler enn sertifisering fra både næringsliv og politikere for å fortsette kampen mot avskoging. Det haster å koble klima- og handelspolitikken vår tettere sammen, og samtidig få fart på overgangen til mer bærekraftige fôrråvarer. Helst før miljø- og menneskerettighetstiltak faller fullstendig sammen i Brasil.