Hvor er sjøfartsnasjonen Norge idet Somalia forsøker å gjenreise sin ‘glemte’ piratkyst?

I Gara‘ad i det sentrale Somalia hvor kaprede skip tidligere lå for anker, bygges det i dag en molo ut i havet. Lokalbefolkningen som står bak prosjektet, med god støtte fra den transnasjonale somaliske diasporaen, har satt alle kluter til for å bygge en havn ved Det indiske hav. De håper det vil revolusjonere områdets økonomi og adgang til regionale og internasjonale markeder. Så langt er 58 millioner dollar investert i prosjektet - uten finansiell støtte fra den føderale regjering i Mogadishu, internasjonale partnere til Somalia, EU eller Norge.

Man må spørre seg selv hvor det blir av bistandslandet, fiskerinasjonen og shipping-stormakten Norge når det nå pågår en historisk næringslivsinvestering langs Somalias ’glemte‘ piratkyst?

Da jeg seilte med den danske fregatt HDMS Esbern Snare høsten 2013 jaktet Norge og Danmark sammen på pirater utenfor Somalias kyst. Som forsker var jeg ombord fra Djibouti til Dar-es-Salaam for å observere NATOs og den nordiske innsats under Operasjon Ocean Shield. Mest av alt var jeg interessert i forholdet mellom marinestyrkene på havet og kystlandsbyene i Somalia hvor piratene hadde sine baser. Etter et opphold i Adenbukta på den somaliske nordkyst ble det vinket farvel til KNM Fridtjof Nansen, Norges kommandofartøy for den stående maritime styrken. Vi satte deretter kursen sørpå, mot de sentrale områdene på Somalias østkyst.

Da vi ankom Mudug-regionen var vi først forbi Gara‘ad, innen vi noen dager senere ankret utenfor Hobyo. Både Gara‘ad og Hobyo hadde vært store piratbaser, men intenst press fra internasjonale sjøstyrker og en frustrert kystbefolkning, samt den nå nesten umulige oppgave i å kapre skip med bevæpnede vakter om bord, hadde ført til et kraftig fall i antall angrep og kapringer.

I Hobyo intervjuet jeg daværende distriktskommisær Husayn Salad Weheliye - en eksepsjonelt intelligent eldre herre som snakket syv språk. Piratene var blitt jagd vekk, men hadde snarlig blitt erstattet av en gammel kjenning - utenlandske trålere som storfisket rett utenfor landsbyen, og opp og ned langs kysten. Etter mørkets fall lyste havet og nattehimmelen opp av trålerne i den grad at det lignet ’en by der ute‘.

Manglende oppfølging og investeringer

På tross av mange år med kostbar norsk og internasjonal innsats mot piratvirksomhet i Somalia er utviklingen på land stadig skrøpelig. I dag står de foreløpige sikkerhetsmessige fremskritt i fare for å bli underminert og reversert av manglende oppfølgning og investeringer i kystområdene.

Fiskekriminaliteten som begås langs hele den somaliske østkyst er blitt verre siden mitt besøk i 2013, og utgjør i dag en alvorlig trussel mot områdets økonomiske fundament. Noen av piratene som herjet langs kysten har i senere tid tilbudt sine tjenester som sikkerhetsvakter om bord på utenlandske trålere. Jeg var selv vitne til dette utenfor Gara‘ad i oktober 2013, da det ble oppdaget under et besøk på et iransk fiskefartøy at to av vaktene ombord kom fra en landsby med sterke bånd til piratvirksomhet og våpensmugling. I nyere tid er den samme landsbyen, Qandala, del av aktivitetsområdet til Islamisk Stat i Somalia (storpiraten ’Isa Yulux fra Qandala er fetter til IS‘ leder i Somalia, Shaykh ’Abd al-Qadir al-Mumin). Fiskerikriminalitet, piratvirksomhet, smuglernettverk og terrororganisasjoner som Islamisk Stat utgjør en særlig og kompleks sikkerhetsutfordring for Somalia og det internasjonale samfunn.

Bygger havn

Midt blant disse truslene finner vi Gara‘ad, en liten kystlandsby og tidligere piratbastion som er i gang med å bygge havneinfrastruktur - interessant nok fra egen lomme.

På den gamle sjørøverstranda utenfor landsbyen har lokalbefolkningen gått sammen om et havneprosjekt som skal åpne for fiske-, shipping og handel til regionale og internasjonale markeder. En gruppe lokale investorer, støttet av den somaliske diasporen, har innsamlet penger til finansiering og bygging av en havn som ifølge lokalbefolkningen håpes å revolusjonere områdets økonomiske grunnlag og levevilkår. Dette skjer så å si uten noen som helst form for støtte fra den føderale regjering, eller fra internasjonale partnere og donorer til Somalia.

Norske bistandskroner, i milliardklassen, ’investeres‘ i Somalia. Men de flersifrede beløp når ofte ikke lengre enn hovedstaden Mogadishu. I et intervju med Bistandsaktuelt fra 27. oktober 2020 betegner lederen av evalueringsarbeidet for norsk bistand til Somalia, Erik Bryld, Norges resultater som i ’beste fall variable‘.

Transparency International rangerer Somalia som verdens mest korrupte land, og president Muhammad Abdullahi Muhammad ’Farmajo‘ blir i økende grad anklagd for å ikke respektere grunnloven, for korrupsjon og for å utøve vold mot sine politiske motstandere. Opposisjonen og flere av landets delstater mener at Farmajo forsøker å samle makten rundt seg selv og sitt regjeringsapparat.

For noen dager siden utbrøt det kraftige gatekamper i hovedstaden Mogadishu mellom regjeringstropper og opposisjonelle hærfaksjoner, etter at Farmajo annonserte at han ville forlenge sin embetsperiode med to år. Men kraftig press fra en bred nasjonal opposisjon samt fra internasjonale partnere har imidlertid tvunget Farmajo til å akseptere nyvalg.

Somalia vipper på kanten av en ny ødeleggende borgerkrig. Samtidig er flere hundre millioner kroner investert i styresett og styrking av demokratiet - med tvilsomme resultater. Satsning på de føderale institusjonene i hovedstaden har etter alt å dømme overskygget kapasitetsoppbygging i de semi-autonome områdene - samarbeid mellom Mogadishu og delstater som Puntland er stadig begrenset.

Få bistandskroner kommer kysten til gode

Veien ut fra hovedstaden og opp til de sentrale og nordlige autonome områdene er enten kontrollert eller direkte truet av Al-Shabaab. Mistillit og konflikt mellom Farmajo sin regjering og den politiske opposisjonen i og utenfor Mogadishu betyr at bistandskroner sent til hovedstaden sjeldent bidrar til utvikling og næringslivsinvestering i de semi-autonome områdene, og i enda mindre grad langs kysten.

Norge har satset tungt på maritime operasjoner i havområdene i Det indiske hav og Adenbukta, og i multilaterale samarbeidsprosjekter for å rettsforfølge og fengsle pirater. Selv om disse bidragene har hatt en målbar effekt mot piratnettverkene, løser de ikke de underliggende årsakene tilkoblet en underutviklet kyst og ødeleggende illegalt fiske ledet an av moderne, utenlandske trålere.

Underutviklede kystområder og fiskeriets nesten totale sammenbrudd etter 26. desember 2004-tsunamien var blant de viktigste underliggende faktorene som lå til grunn for piratvirksomhet i Somalia - disse strukturelle utfordringene er i realiteten ikke blitt løst eller forbedret i særlig grad. Nedkjempelsen av piratnettverk har igjen åpnet slusene for storstilt illegalt fiske utenfor kysten.

Alvorlig fiske- og miljøkriminalitet blir begått av utenlandske fiskefartøy. Kinesiske trålere dominerer i dag i forhold til en tidligere overvekt av iranske, jemenittiske og sør-koreanske fiskefartøy. Det illegale fisket har også flere komplekse bånd inn i Somalia. Lokalt og i de semi-autonome delstatene blir især Mogadishu ansett som en del av problemet - regjerings- og parlamentsmedlemmer er jevnlig gjenstand for korrupsjonsanklager i forbindelse med godkjennelse og salg av fiskelisenser til utenlandske selskaper.

Fortsatt på stø kurs

På tross av disse utfordringene er Gara‘ad på tilsynelatende stø kurs. Lokalbefolkningen har etablert et investeringsselskap, ’Gara‘ad kommersielle og fiskerihavn‘ (Wadaagsan Company) og planlegger å ferdiggjøre havnens første 100 meter-lange molo innen slutten av mai 2021. Da Gara‘ad i likhet med resten av den sentrale somaliske kyst er svøpt i en langstrakt sandstrand, må havneinfrastrukturen av nødvendighet bygges et godt stykke ut i sjøen. Man håper lokalt på at man vil kunne ferdiggjøre hele prosjektet til sommeren 2022.

Historisk sett er dette første gang det bygges nevneverdig havneinfrastruktur mellom Mogadishu og inngangen til Adenbukta ved Kapp Guardafui. Men havneprosjektet i Gara‘ad er især unikt fordi det er finansiert gjennom bidrag fra lokalbefolkningen og den somaliske diaspora.

Da jeg i april intervjuet Said Faadi, direktøren for Gara‘ad‘s havneselskap Wadaagsan, fortalte han at delstaten Puntland, en semi-autonom regionsmyndighet i det sentrale og nordøstlige Somalia, har støttet initiativet gjennom donasjon og salg av delstatseiendommer i Mudug for å finansiere den første investeringen på ti millioner amerikanske dollar. Somalisk diaspora over hele verden har også bidratt, blant annet har en rekke dansk-somaliere gått sammen som en kollektiv investeringsgruppe og bidratt med fem hundre tusen amerikanske dollar.

Havneprosjektet er grunnleggende ’community-led‘ og ’community-funded‘, men Said Faadi var også ettertrykkelig på at de ikke hadde mottatt støtte fra utenlandsk hold, ’Nei, ingenting så langt‘. Ifølge Faadi har hverken EU, de nordiske landene som er partnere med Somalia eller noen internasjonale organisasjoner støttet eller bidratt til prosjektet. Somalias føderale myndigheter i Mogadishu hadde heller ikke vært involvert.

Monner lite

Lederen av evalueringsarbeidet for norsk bistand til Somalia betegner resultatene av norsk bistandssatsning som i ’beste fall variable‘. For eksempel har FAOs fiskeriprosjekt i Somalia, hvor Norge har vært inne som bidragsyter, ifølge Bryld ikke levert forventede resultater. FAO er den implementerende part til EUs mye omtalte fiskeriprosjekt, ’Coastal Communities Against Piracy (CCAP)‘. Bistandsprosjektet leverer fiskefartøy, utstyr, kjøleapparater, opplæring og trening, samt mindre finansielle bidrag til fiskere - grunnleggende for å skape nye arbeidsplasser og for å motvirke rekruttering til piratvirksomhet.

Disse tiltakene bidrar sannsynligvis til å styrke mange fiskeres hverdag, men det monner lite i møte med industrielle trålere. Utenlandske trålere deltar i et omfattende fiske tett på den somaliske kysten, der de ’støvsuger‘ havbunnen. Da jeg snakket med daværende borgermester i den gamle piratbasen Eyl i 2014 beskrev han trålerne utenfor kysten som ’vacuum ships‘ - disse trålerne ’stod i ledtog med NATO‘ og de andre utenlandske sjømaktene som patruljerte ’der ute‘.

Lokalt i Gara‘ad håper de forsiktig på at havnen vil kunne brukes som base for patruljefartøy til å overvåke og stoppe det illegale fisket langs kysten.

Det eksisterer et stort sinne i fiskersamfunnene over den manglende inngripen mot det illegale fisket fra internasjonale partnere til Somalia. Flere fiskere jeg har intervjuet tidligere har beskrevet trålernes trusler og forsøk på å jage vekk lokale fra somaliske farvann og viktige fiskeriområder. I mindre fartøy og med piratstempelet hengende over seg som et damoklessverd, har somaliske fiskere få hvis ingen muligheter til å konkurrere eller forsvare seg selv. Når den langstrakte kysten nord for Mogadishu mangler kystvakt, grunnleggende og essensiell havneinfrastruktur, eller handelsfartøy og drivstoff til langdistanseeksport til regionale og internasjonale markeder, står norske bistandskroner i EU og FAOs prosjekter i fare for å symptombehandle den beinharde realitet Somalias fiskere og kystsamfunn står ovenfor.

Underutviklet kyst

Norske bistandskroner kan i langt større grad styres mot prosjekter som bidrar til å direkte styrke fiskeriet og kystøkonomien, og bør konkret rettes mot infrastrukturprosjekter. Utenfor Mogadishu er den somaliske kyst stadig sterkt underutviklet.

Utenriksdepartementets nye partnerlandstrategi for Somalia (2021-2023) nevner den norsk-somaliske diasporaen som en spesifikk ressurs som i større grad bør nyttiggjøres i forhold til Norges engasjement i Somalia.

I Gara'ad i Mudug-regionen er lokalbefolkningen, støttet av den somaliske diasporaen, i gang med utbygging av den første havnen på Somalias sentrale og nordlige østkyst - eller sagt på godt norsk: den første og eneste kaikanten mellom Hvaler i Ytre Oslofjord og fiskeværet Kvaløya i Nordland. Food for thought...