Etterlengtet fokus på klimatilpasning
MENINGER: Jeg jubler! Regjeringens nye strategi for klimatilpasning er pepret med ordet «tilpasning», mens «utslippsreduksjon» kun forekommer noen få ganger.
Årsaken til entusiasmen min er enkel. Altfor lenge har Norge prioritert tiltak som i liten grad kommer de som utfører dem til gode. For eksempel er treplanting et flott initiativ som bidrar til lavere innhold av klimagasser i atmosfæren, men det hjelper dessverre ikke bonden som planter trærne til å få noe særlig mer ut av avlingen sin. Vanningssystemer, flomvern og andre enkle fysiske tiltak ville ofte hatt større direkte verdi for henne.
Jeg forstår tankegangen bak prioriteringen av utslippsreduksjon. Det haster, og alle må bidra, men dessverre vil klimaendringene de neste tiårene ramme en bonde i Uganda eller Myanmar uansett hva som skjer på utslippssiden. Det er formodentlig dette som gjør at den nye strategien har fokus på klimatilpasning, og det er musikk i mine ører.
Forberede seg på vær
Tilpasning handler ikke bare om bygging av infrastruktur. Det er også viktig å forberede seg på vær, ikke bare ekstremvær, men det vanlige været som styrer såing, dyrking, høsting, tilbud, etterspørsel og distribusjon av mat. For en bonde er det avgjørende å vite når regntiden forventes å starte et gitt år, og samtidig er det viktig å få kunnskap om hvor mye regn som er forventet å komme, når i perioden det kommer til å regne mest og minst, samt når regntiden forventes å avta.
De siste årene har klimaforskere over hele verden hatt et økende fokus på klimavarsling: et samlebegrep for varsling av sannsynlig værutvikling fra noen dager til flere år frem i tid. Usikkerheten er stor på grunn av værets kaotiske natur, men takket være fremskritt innen både regnekraft, statistikk og ikke minst forståelse av værsystemene, begynner vi nå å kunne skreddersy varsler som har verdi dersom de brukes på riktig måte.
Vår bonde i Uganda eller Myanmar har gjerne bare en sjanse. Mange bruker tommelfingerregler og sår første gang det regner mer enn en viss mengde, for eksempel 10 eller 20 millimeter på et døgn. Hva skjer da hvis det første regnet er falsk alarm og blir etterfulgt av en uke eller to med opphold? Hun har sannsynligvis ikke råd til å kjøpe mer såkorn, og avlingen er tapt.
Utvikler nye klimatjenester
Det gjorde sterkt inntrykk da jeg besøkte en eldre kvinne på landsbygden sør i Etiopia for noen år siden. Hun viste gruppen vår stolt rundt på sin lille jordflekk, og alt så tilsynelatende fint ut. Grønt overalt. Det stakk i meg da en av de lokale jordbruksforskerne hvisket at alle i området hadde plantet for sent det året, og at avlingen sannsynligvis kom til å feile. Kanskje gikk det bra, det fikk jeg ikke fulgt opp, men uansett motiverte denne episoden meg ytterligere til å jobbe med forbedring og ikke minst formidling av klimavarsler.
Nå leder jeg forskningsprosjektet CONFER, som er finansiert av EU og har som mål å utvikle nye klimatjenester for Øst-Afrika. Vår største partner i Afrika er ICPAC i Nairobi, en organisasjon som produserer klimavarsler for elleve land i regionen. Foran hver hovedregntid (tre ganger i året) samles representanter fra de nasjonale meteorologiske instituttene og utarbeider i fellesskap et sesongvarsel for nedbør og temperatur. Hittil har denne demokratiske prosessen dessverre ofte ført til intetsigende varsler - til tross for troverdige indikasjoner på uvanlig vær (tørke eller flom), har konsensusprosessen endt opp med litt for høy sannsynlighet for «normalt vær».
Sannsynligvis er det frykten for å ta feil som ligger bak de forsiktige varslene, og det er ikke vanskelig å forstå at man velger å helgardere - usikkerheten er som nevnt stor. Likevel er det behov for mer objektive varsler, og denne prosessen ønsker vi å bidra til å fremskynde.
Bedre varsler hjelper likevel lite dersom de ikke blir formidlet på riktig måte, til riktig tid, og til de rette personene. Derfor har prosjektet vårt en viktig samfunnsvitenskapelig komponent også, der vi fokuserer på «samproduksjon». Det vil si at de som skal anvende varslene involveres fra starten av utviklingen av klimatjenestene - bøndene vet bedre enn oss forskere hva behovene er, og vi vet mest om hva som er mulig å varsle. Toveis dialog er grunnmuren i forskningen.
Den samme tankegangen bruker vi sammen med jordbrukssektoren i Norge i vårt Forskningsråd-finansierte senter Climate Futures, samt i et Norad-finansiert prosjekt der Meteorologisk institutt samarbeider med sine søsterorganisasjoner i Malawi og Etiopia. Potensialet for toveis læring både i Afrika og Norge er stort.
Foreløpig er det så vidt jeg vet ikke satt av forskningsmidler til å følge opp Regjeringens nye strategi. Min anbefaling er å utvide arbeidet med samproduksjon av vær- og klimatjenester vi tar som en selvfølge i Norge. Kunnskapen er der, men det kreves tid og ressurser for at den skal bli en selvfølge også for de som trenger den minst like mye som oss.
