Usynlige «plastavfallshelter» spiller en nøkkelrolle i kampen mot plastforurensing

Mens hele verden har hatt blikket rettet mot pandemikontroll, har plastproblematikken blitt satt på sidelinjen. Fremgangen mot FNs bærekraftsmål om å redusere alle former for havforurensing, er betydelig svekket.

I den globale kampen mot plastforurensing spiller millioner av «usynlige» avfallsplukkere i utviklingsland en helt sentral rolle. Denne tilnærmingen vil også bidra til å finne lokalt tilpassede løsninger til plastproblematikken.

Nedstenging av samfunnet førte til håp om en klarere himmel for miljøet; at redusert industriell aktivitet og samferdsel åpnet muligheter for et «grønt skifte» og lavere klimagassutslipp etter pandemien. Samtidig anslår eksperter at disse nivåene kan forverres hvis miljølover og standarder nedprioriteres både under og etter pandemien for å stimulere økonomisk vekst.

Covid-19 har økt presset på avfallssystemer og skapt nye miljøutfordringer i form av ekstraordinære mengder engangsplast, som medisinsk avfall og personlig beskyttelsesutstyr. Munnbind og plasthansker er åpenbart en viktig del av å redusere smittespredning, men det skaper miljøforurensing hvis avfallet ikke håndteres riktig. Studier viser for eksempel at bare ett munnbind i naturen kan slippe ut opptil 173.000 mikroplast fibre per dag.

Gigantisk, globalt problem

Plastforurensing er allerede et gigantisk globalt problem som fører med seg en rekke negative konsekvenser for både miljø, økonomi og samfunn. Forskning viser at den desidert største kilden til plastforurensing i havet er kommunalt avfall på avveie. Kystnære og folkerike land i Sørøst-Asia og Afrika uten gode systemer for avfallshåndtering, er sentrale. Eksempelvis peker studier på at Kina, India, Indonesia og Filippinene samlet bidrar til om lag halvparten av plastforurensingen til verdenshavene.

Ifølge FN har rundt to milliarder av verdens befolkning ikke tilgang til avfallsinnsamling. Tallet er forventet å doble seg de neste 20 årene. I mangel på miljøvennlige alternativer, er det vanlig at avfall som inneholder plast enten blir brent - og bidrar til luftforurensing - eller dumpes i naturen. Vind, regn og vassdrag sørger for at avfallet til slutt ender i havet.

Med dagens scenario vil ytterligere 8-12 millioner tonn plast ende opp i havet hvert år. Det norske bistandsprogrammet mot marin forsøpling og mikroplast ble lansert i 2018 med mål om å forebygge og kraftig redusere omfanget av marin forsøpling fra store kilder i utviklingsland. Programmet bygger opp under FNs bærekraftsmål 14.1, som går ut på å forhindre og i betydelig grad redusere alle former for havforurensing, spesielt fra landbaserte kilder, innen 2025.

Effektive løsninger for å nå dette målet vil kreve bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur for avfallshåndtering i utviklingsland.

Usynlige «plastavfallshelter»

I mangel på offentlige systemer for avfallshåndtering i mange utviklingsland, har det vokst frem en uformell sektor som lever av å samle inn, sortere og resirkulere plastavfall som ellers ville endt i naturen. Det er vanskelig å finne nøyaktige tall for uformell sektor fordi den nettopp er «uformell» og dermed ikke inkludert i offentlige statistikker. På verdensbasis estimeres det at minst 11 millioner uformelle avfallsplukkere bidrar til å gjenvinne rundt 58 prosent av resirkulert forbrukeravfall. Den anslagsvis største uformelle resirkuleringssektoren finner vi i India, med 2-4 millioner uformelle arbeidere.

Uformell sektor spiller en nøkkelrolle når vi snakker om redusert plastforurensing, økt ressursutnyttelse og sparte kommunale opprydningskostnader. Likevel blir denne gruppen ofte oversett når det utformes strategier som skal bedre avfallshåndtering og bekjempe marin forsøpling.

Uformelle arbeidere er sosialt og økonomisk sårbare fordi de mangler grunnleggende arbeidsrettigheter og sikre arbeidsforhold. Avfallsplukkerne er i stor grad papirløse migranter og fattige mennesker som har få andre inntektsmuligheter. Barnearbeid er også utbredt. Disse usynlige plastavfallsheltene blir til daglig utsatt for potensielt helseskadelig avfall, men mangler tilgang til offentlige forsikringsordninger og helsehjelp.

Uformell sektor er derfor ikke bare viktig fra et miljøperspektiv, men må også sees i kontekst av mangel på rettferdige levevilkår og menneskerettigheter for uformelle arbeidere i avfallsbransjen.

Tøffere tider for Indias uformelle sektor

I lys av økte mengder pandemirelatert engangsplast og medisinsk avfall, er det spesielt viktig å forstå hvordan en hittil neglisjert uformell sektor kan bli del av mer effektive og bærekraftige løsninger i kampen mot plastforurensing. En nylig publisert norskfinansiert studie gir innblikk i hvordan plastavfall og uformell resirkulering påvirkes av Covid-19 i to byer i India.

Studien, som er ledet av Norsk institutt for vannforskning (NIVA), viser at pandemien har bidratt til å presse uformelle arbeidere videre inn i økonomisk usikkerhet på flere områder. Eksempelvis har pandemirelatert plastforurensing økt helserisikoen for uformelle arbeidere, som gjerne plukker og sorterer avfall uten hansker og med minimal opplæring i håndtering av forurenset avfall. Studien viser at over halvparten av disse søppelplukkere daglig kom i kontakt med munnbind og plasthansker.

Økte mengder usortert husholdningsavfall førte til redusert tilgang til rent og resirkulert plastavfall. Samtidig så vi at oljeprisene stupte i det globale markedet, som betyr at prisen på ny plast synker og gjør resirkulert plast mindre konkurransedyktig. Dette gjør at etterspørselen etter resirkulert plast går ned, som igjen påvirker aktører i hele kjeden for uformell resirkulering. Dette førte til en svimlende 60 prosent reduksjon i inntekter for uformelle søppelplukkere sammenlignet med før Covid-19.

Dette er dramatisk når vi vet at disse menneskene allerede lever i fattigdom med marginale inntekter og få oppsparte midler. Uformell sektor får heller ikke tilgang til statelige, økonomiske hjelpepakker.

Pandemien har også vist hvor avhengige samfunnet er av den uformelle resirkuleringssektoren. I første fase av lockdown i India i mars/april 2020, observerte vi en halvering i mengden avfall som ble samlet inn av uformell sektor i studiestedene. Sett i perspektiv av mengden avfall som resirkuleres av uformelle aktører på verdensbasis, innebærer dette trolig en betydelig reduksjon - og dermed en betydelig økning i mengden plastforurensing som blir liggende i naturen. Gitt usikkerhetene rundt utviklingen av Covid-19-situasjonen, er dette viktige erfaringer å ta med seg videre.

Globale utfordringer med lokale ulikheter

Ofte snakker vi om plast i havet som et globalt problem fordi det transporteres og påvirker økosystemer på tvers av landegrenser. Samtidig ser vi at både nasjonale og globale svingninger kan påvirke tilbud og etterspørsel av resirkulert avfall - som igjen påvirker mengden plast som blir liggende i naturen. En vesentlig del av plastproblematikken vil derfor være internasjonale reguleringer som bidrar til å øke konkurransedyktigheten til resirkulert plast sammenlignet med ny plast.

Et annet tiltak vil være å dra nytte av eksisterende uformelle nettverk til å redusere forsøpling av engangsplast og emballasje av lav verdi. Engangsemballasje er gjerne plast som er vanskelig å resirkulere med dagens teknologi. Dette blir foreløpig ikke prioritert av uformell sektor fordi den gir lav avkastning i markedet for resirkulerbare materialer. Denne typen engangsemballasje blir dermed liggende i naturen, i motsetning til for eksempel PET-flasker. Det hevdes at en brusflaske som kastes på gaten i India blir plukket opp innen åtte timer, fordi noen ser en økonomisk verdi i plasten. Utfordringen er å finne løsninger som både verdsetter uformell resirkulering og stimulerer innsamling av og plast av lav verdi som ellers blir liggende i miljøet.

Høy bruk av engangsemballasje i mange utviklingsland henger sammen med velstandsøkning som har ført til at flere har råd til å kjøpe produkter som sjampo, såpe og drikkevarer - men kun i små pakninger. Det betyr at når land som India går i bresjen for å eliminere engangsplast innen juli 2022, må forbud mot engangsemballasje implementeres sammen med alternative løsninger som ikke går på bekostning av velferd for de fattigere delene av befolkningen. Dette gjelder også med tanke på uformell sektor, hvor visse tiltak for å redusere plastforurensing kan virke mot sin hensikt; for eksempel vil en nasjonal panteordning for plastflasker ta vekk en av de mest verdifulle inntektskildene for uformell sektor.

Løsningene til plastforurensing i havet ligger på land

I diskusjoner om en kommende global konvensjon på plastforurensing, som er ledet av blant annet Norge, må det bygges kunnskap og bevissthet om rollen til uformell sektor i plastproblematikken. Videre må både globale og nasjonale reguleringer reflektere at systemer for uformell avfallshåndtering har utviklet seg under ulike sosiale, økonomiske og kulturelle forhold. Bærekraftige løsninger som bygger på uformell sektor vil derfor kreve samarbeid, engasjement og deling av kunnskap på tvers av sektorer, samfunnsgrupper, organisasjoner og landegrenser.

Vi må også ha fokus på hvordan mål om redusert havforurensing vil støtte opp under andre bærekraftsmål - som fattigdomsbekjempelse, god helse og livskvalitet, utdanning, likestilling og reduserte ulikheter.

Løsningene til plastforurensing i havet ligger på land. Spesielt gjelder dette i de utviklingslandene som slipper ut store mengder plastavfall hvor teknologiske løsninger på stor skala ikke er økonomisk gjennomførbare på kort sikt, men som har en betydelig uformell sektor. Å støtte opp under eksisterende uformelle systemer for avfallshåndtering i disse landene, er en helt essensiell del av enhver bærekraftig løsning og målet om redusert marin forurensing.

Acknowledgements: This research was carried out under the scope of the India-Norway cooperation project INOPOL. The authors gratefully acknowledge funding from the MFA and the Royal Norwegian Embassy in New Delhi. The views expressed here are solely of the authors and not the funding organization.