KOMMENTAR
Libanons overhengende katastrofer
Libanon står og balanserer på klippekanten til en avgrunn det ikke er rustet til å tåle. Hvis Hizbollah drar landet med i krig, vil det ha katastrofale konsekvenser på et land som allerede står i en dyp økonomisk og politisk krise.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
I skrivende stund har Hizbollah, samt palestinske grupper i Sør-Libanon, flere dager i strekk angrepet mål i Israel og Israel har besvart disse angrepene. Hittil – og her kan ting endre seg raskt – har grensesammenstøtende skjedd i tråd med en forståelse mellom Israel og Hizbollah om hva slags kamphandlinger kan foregå uten at det innebærer en videre eskalering.
Men hva skjer når Israel går inn i Gaza med bakkestyrker? Vil presset på palestinske grupper og Hizbollah om å bli med i kampen bli så stort at de må trå kraftigere til? Vil Israel i så fall begrense sitt motsvar til Sør-Libanon eller vil de også bombe andre deler av landet hvor Hizbollah har maktsentra?
Den libanesiske tragedien er at staten er så svak at den ikke evner å hindre en slik dynamikk fordi Hizbollah er en sterkere militær aktor enn staten. Dette skyldes både at Hizbollah har et enormt våpenarsenal og topptrente styrker, men også fordi Hizbollah er en del av den libanesiske staten.
Det som kan forhindre et slik marerittscenario, er derfor kun om Hizbollah selv konkluderer at kostnaden ved en storskalakrig mot Israel er høyere enn kostnaden ved å tape anseelse hos de som støtter den såkalte «motstandsaksen».
En slik krig vil være katastrofal for et land som allerede er mer i stand til å skape egne kriser enn å løse dem
Fortidens arr
I august 2020 eksploderte havnelageret i Beirut. Sjokkbølger buldret utover og blåste ut vinduer over store deler av byen. Det var en av de største eksplosjonene som ikke var en atombombe, noensinne.
Nå, tre år senere, bærer byen fortsatt preg av det. Som med kulehullarrene fra borgerkrigen (1975-1990) står bygninger fortsatt med vindusrammene blåst inn i en forvridd stilling.
Eksplosjonen forverret Libanons krise, men det var først og fremst et symptom på den. Eksplosive kjemikalier hadde blitt liggende i havnelageret år etter år og ingen tok ansvar.
Det var en varslet katastrofe, men i en dysfunksjonell stat så var det ingen som tok tak i problemet. Over 200 mennesker døde. Det er et stort antall, men ser man på videoklipp fra eksplosjonen, får man på følelsen av at byen hadde englevakt.
En undersøkelseskomité ble nedsatt for å finne de ansvarlige for at dette kunne skje, men lite tyder på at den kommer noen vei. Den libanesiske staten er sammensatt av politiske elitenettverk som beskytter sine egne.
Sekterisk identitet og partitilhørighet henger tett sammen med økonomiske interesser. Gjennom kompliserte politiske allianser beskytter disse elitene hverandre. Det er denne eliten som satt på toppen da borgerkrigen endte og de har ytterligere befestet makten siden da. De har også kjørt landets økonomi i grøfta.
I 2021 rangerte Verdensbanken Libanon som en av de tre verste økonomiske kollapsene de siste hundre årene. I april 2023 ble inflasjonen på matvarepriser målt til å ha vært på 350 prosent det siste året. Det libanesiske pundet kollapset. Bankene knelte og stengte uttaksmuligheter for vanlige folk.
Det er rett og slett vanskelig å forstå hvordan det er mulig å leve i slike omstendigheter. Man ser det i gatebildet. Det er mer tigging og butikker overalt er stengt.
Ukjent mengde flyktninger
Libanon huser også et ukjent antall flyktninger, primært palestinere og syrere.
Palestinerne har bodd i det som nå er 12 flyktningleirer siden de ble drevet på flukt i 1948. Ifølge UNRWA er det 500 000 palestinske flyktninger i Libanon.
De syriske flyktningene kom siden den syriske borgerkrigen startet i 2011. Det antas å være et sted mellom 1,5 og 2 millioner syriske flyktninger i landet, men ingen vet sikkert.
De offisielle tallene fra UNHCR tilsier at det er 800 000, men de fikk ordre av den libanesiske regjeringen om å slutte å telle i 2015. Demografisk data er nemlig politisk dynamitt i Libanon siden hele samfunnspakten hviler på en sekterisk fordelingsnøkkel basert på folketellingen i 1932.
Men selv uten folketelling antas det at det er 2–2,5 millioner flyktninger i et land med litt over 5 millioner innbyggere. Det gjør Libanon til det landet i verden som huser flest flyktninger per kapita.
Både de syriske og de palestinske flyktningene er dypt avhengig av ekstern hjelp siden den libanesiske stat overhodet ikke evner å tilby dem det de trenger.
UNRWA sliter på konkursens rand og med alle de store krisene i verden er det bare å anta at det blir nedskjæringer også for UNHCR. Slik kutt vil være katastrofale for allerede sårbare befolkninger.
Ute av stand til å håndtere krig
Mens de syriske flyktningene i varierende grad er integrert i det libanesiske samfunnet, lever de palestinske flyktningene segregert i egne leirer. Her skal ikke den libanesiske hæren kunne gå inn. Leirene er derfor lovløse slumområder hvor forskjellige palestinske politiske- og militsgrupper konkurrerer om dominans.
Noen ganger kan dette bryte ut i fullskala kamphandlinger. Det siste eksemplet på dette er fra Ein el-Hilweh leieren sør i Libanon, hvor det har vært flere runder med kamper, senest i august og september i år.
Dette er dypt tragisk for alle som bor i leieren, men i den større sammenhengen er det først og fremst en lokal konflikt.
Dras Libanon inn i det som allerede er den største Gaza-krigen noensinne, vil det være katastrofalt, og den libanesiske stat vil være helt ute av stand til å håndtere det.