Israel leder an i arbeidet med å utnytte vannet til siste dråpe
I den brennende sommerheten sjekker en israelsk bonde i Eilat en vanningsslange som slipper ut en blanding av grunnvann og resirkulert vann. Dette er en israelsk metode som er blitt finslipt i årtier i dette tørre landskapet, og som nå vekker økende interesse i utlandet.
På plantasjen i et ørkenområde ikke langt fra Eilat, feriebyen på den sørlige spissen av Israel, blir det mineralrike vannet fordelt på palmene som bærer dadler høyt oppe.
– Absolutt alt avløpsvann i Eilat blir behandlet og kanalisert til siste dråpe til bøndene, som så blander det med grunnvann og bruker det til å holde liv i trærne sine, sier Arik Ashkenazi. Han er sjefingeniør ved Eilats vann- og avløpsverk.
En omvisning på anlegget viser hvordan avløpsvann blir renset for faste substanser og elementer som er biologisk sett skadelige.
Uten ferskvann
Eilat er klemt inne mellom ørkenen og Rødehavet, isolert fra resten av Israel og uten naturlig ferskvann. Drikkevannet er en blanding av avsaltet grunnvann og sjøvann. Etter bruk i husholdningene blir det til avløpsvann som så blir behandlet og fordelt blant bøndene. På denne måten kan byen og opplandet holde liv i landbruket.
Mens Eilat lenge var unntaket i hvordan Israel leverte vann til sine innbyggere, er metoden nå snarere en prototyp for resten av landet og kanskje også land ellers i verden. Globalt sett mangler to milliarder mennesker tilgang på rent drikkevann, viser tall fra FN. Hyppigere flom og tørke gjør situasjonen stadig verre.
Alarmerende tall fra FNs divisjon for økonomiske og sosiale forhold viser at 80 prosent av avløpsvannet i verden renner tilbake i økosystemet uten behandling, rensing og gjenbruk av noe slag.
Resirkulere
Israel begynte å resirkulere avløpsvannet da det ble klart at landets vannkilder, grunnvann og vann fra Galileasjøen ikke klarte å dekke etterspørselen fra en voksende befolkning.
– Vi forsto etter hvert at avløpsvann og kloakk er en vannkilde, og nå resirkuleres nesten 100 prosent i Israel, sier Yossi Yaacoby. Hen er nestsjef i ingeniøravdelingen i Mekorot, Israels nasjonale vannverk. Han legger til at 90 prosent av det resirkulerte vannet går til landbruket.
Men, sier han, dette viste seg heller ikke å være nok.
– Så vi begynte å avsalte sjøvann, først i Eilat i 1997 og deretter ved middelhavskysten. Avsaltet vann utgjør i dag 60–80 prosent av det israelske drikkevannet, sier Yaacoby.
Israel har hatt eksklusiv tilgang til Galileasjøen, en innsjø med ferskvann, siden okkupasjonen av de syriske Golanhøydene under seksdagskrigen i 1967.
Vann er stridstema
På 1960-tallet begynte anleggsarbeidet med den nasjonale rørgaten som fører vann fra Genesaretsjøen til tørrere og tettere befolkede deler av Israel. Prosjektet økte spenningen på Golan og førte til skuddveksling med Syria.
Israels kontroll over vannressursene er også stridstema på Vestbredden. Der lever nå over en halv million israelere i bosetninger etablert i strid med folkeretten, og Israel kontrollerer 80 prosent av vannressursene i det okkuperte området.
Mens israelere i gjennomsnitt bruker 247 liter vann per dag, må 3 millioner palestinerne på Vestbredden nøye seg med 82,4 liter per person, viser en rapport fra israelske B’Tselem.
Bare hver tredje palestiner der har tilgang til rennende vann i springen daglig, og 92 prosent av dem må derfor lagre vann i tanker som følge av den kroniske vannmangelen.
En vannkrise
Yaacoby mener at verden er i en vannkrise og at land som Frankrike, Tyskland og Italia tenker i nye baner om sine drikkevannskilder.
– Israel har helt fra sin grunnleggelse forstått at vann er en sjelden ressurs og har nå et reservoar av kunnskap som er opparbeidet gjennom tidene, ikke minst når det gjelder forvaltning og drift av knappe ressurser. Dessuten drives det fortløpende teknologisk utvikling av nye komponenter i denne viktige bransjen, sier ingeniøren.
Clive Lipchin er ekspert på forvaltning av vann ved Arava-instituttet i det sørlige Israel. Han sier at tiltakende uforutsigbarhet som skyldes klimaendringer, bør få «alle i hele verden» til å vurdere avsalting og gjenbruk av avløpsvann.
Ikke gratis
Men det er hindringer å overkomme. For det første er teknologien svært dyr og bruker mye energi. Og for det andre vil en omfattende løsning som kan brukes i mange land, kreve at folk endrer sin oppfatning når det kommer til bruk av vann, ikke minst avløpsvann.
– Rent vann er en grunnleggende rettighet. Men det er ikke gratis. Folk må bla opp, sier Lipchin.
Han legger til at folk flest rundt om i verden ikke betaler for vann, og at dette er en betydelig hindring på veien mot avsalting og bruk av avløpsvann. Det er en stor utfordring for regjeringer i land der borgerne i flere tiår har fått drikkevann gratis, eller til svært lav pris.
Yaacoby sier at det største hinderet for framtidig bruk av vann på nye måter ikke er å finne innenfor ingeniørsektoren, men i hodet på folk som har aldri har måttet tenke på gjenbruk og resirkulering.
– En endring på dette feltet krever modige politiske beslutninger, sier han.