Flere hundre kriger og konflikter pågår, og de varer lenger

De legger imidlertid folkerettens definisjon på krig og væpnet konflikt til grunn, og det reelle antallet er derfor langt høyere.

I mange land raser det flere væpnede konflikter samtidig. Bare i Myanmar anslås det at rundt 200 opprørs- og militsgrupper er aktive, og mange av dem har vært det helt siden uavhengigheten i 1948.

I et land som Kongo kjemper minst 120 opprørsgrupper og militser, noen mot landets regjeringsstyrker, andre om kontroll over rike mineralforekomster og andre ressurser.

Etiopia består av over 90 etniske grupper, og flere av dem har egne styrker som både ligger i krig med regjeringshæren og hverandre.

Varer lengre

Et gjennomgående trekk ved dagens væpnede konflikter og borgerkriger er at de varer mye lengre enn tidligere. Mens de på 1950- og 1960-tallet vanligvis var over i løpet av fem år, hadde en gjennomsnittlig væpnet konflikt på 1980-tallet pågått i 13 år.

Dagens væpnede konflikter har i gjennomsnitt pågått i nærmere 20 år, viser en oversikt utarbeidet av hjelpeorganisasjonen International Rescue Committee.

Over 100 millioner mennesker er nå på flukt i verden , og det er en dobling de siste ti årene. Antallet mennesker som er avhengige av nødhjelp for å overleve, er doblet bare siden 2020. Rundt 80 prosent av dette kan tilskrives væpnede konflikter, anslår hjelpeorganisasjonen International Rescue Committee (IRC).

Tre perioder

The Economist har analysert utviklingen og konkluderer med at borgerkrigene kan deles inn i tre tidsperioder. Den første kom etter andre verdenskrig da kolonier kjempet for uavhengighet og rivaliserende grupper deretter kjempet om makten.

I mange av de tidligere koloniene der sovjetiskstøttede marxister kom til makten, støttet vestlige land med USA i spissen opprørsgrupper, noe som skjedde fra Angola til Nicaragua.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 kom en roligere periode der antallet kriger og ofre falt kraftig, men det blusset opp igjen etter den arabiske våren i 2011.

De arabiske regimenes maktbruk mot demokratiforkjempere resulterte i at en rekke militante islamistgrupper så dagens lys i den muslimske verden. Samtidig gjenopplivet president Vladimir Putin tidligere tiders russiske imperialisme. Dette fikk antallet væpnede konflikter til å skyte i været.

Liten oppmerksomhet

De aller fleste væpnede konflikter i verden får imidlertid liten eller ingen oppmerksomhet i vestlige land, som det siste året stort sett bare har vært opptatt av krigen i Ukraina.

Krigen i Ukraina er på mange måter unik ettersom ett land har invadert et annet, men den har på langt nær vært den blodigste krigen i verden de siste årene.

Krigen mellom regjeringshæren og TPLF-opprørerne i Etiopia kan ha krevd opptil 600 000 liv i løpet av et par år, de fleste sivile, anslår Nigerias tidligere president Olusegun Obasanjo, som i november fikk partene med på en fredsavtale. Men anslagene for antallet drepte varierer.

Anslagene over tapstall i Ukraina spriker, men ingen av dem er i nærheten av dette. FNs siste anslag er at krigen der har krevd 9000 sivile liv.

Død og fattigdom

En titt på kartet viser at flesteparten av dagens borgerkriger og væpnede konflikter finner sted i et belte rundt ekvator.

Hvor mange millioner liv de krever er vanskelig å anslå, og langt flere dør som følge av krigsrelatert sult og sykdom enn av kuler, bomber og granater.

De væpnede konfliktene kaster også millioner av mennesker ut i dyp og langvarig fattigdom. Forskeren Christopher Blattman ved Universitetet i Chicago har regnet ut at fem år med borgerkrig i gjennomsnitt reduserer den gjennomsnittlige inntekten per hode i et land med en femdel. Men i dag varer altså konflikter i gjennomsnitt fire ganger så lenge.

Forskere har også sett på årsakene til at væpnede konflikter og borgerkriger blir flere og mer langvarige. Det bildet er sammensatt.

At Russland takket være egen vetorett i FNs sikkerhetsråd slipper unna med sin krigføring i Ukraina, og at Kina til tross for krigen omtaler Putin som «en kjær venn», gjør trolig at enkelte krigsherrer føler seg trygge på at de kan herje fritt. Sudan er et eksempel på dette.

Klimaendringer

Klimaendringer har ført til hyppigere tørke og flom, noe som i mange land har fått folkegrupper til å legge ut på vandring. Når de slår seg ned i nye områder resulterer det ofte i væpnede konflikter om rettigheter til vann og beiteområder.

Religiøs ekstremisme har også vært på frammarsj de siste tiårene, og globaliseringen har gitt organiserte kriminelle enorm fortjeneste. Militsgrupper etableres for å forsvare gruver og smuglerruter, og de bruker ofte våpenmakt mot lokalbefolkningen.

Det samme er tilfelle i områder der produseres og smugles narkotika, der fortjenesten også er svært stor og viljen til voldsbruk for å forsvare virksomheten er tilsvarende.

Utenlandske aktører

Utenlandske aktører har også blitt langt mer vanlig i borgerkriger. Bare fire prosent av de væpnede konfliktene i verden i 1991 hadde utenlandske aktører, mens dette nå er tilfelle i nesten halvparten av konfliktene, ifølge Uppsala Conflict Data Programme.

Russland, Tyrkia og flere andre land er for eksempel involvert i Syria og Libya, mens Saudi-Arabia, Iran og De forente arabiske emirater utkjemper en såkalt stedfortrederkrig i Jemen og Rwanda er tungt involvert i Øst-Kongo.

Utenlandske aktører har mindre å tape ettersom det ikke er deres egne byer som bombes. Konfliktene varer derfor lengre.

Militante islamister

Sahel-området i Afrika er i dag et av verdens mest urolige områder. Burkina Faso, Tsjad, Mali, Niger og deler av Nigeria opplevde i fjor den verste tørken og matvarekrisen på 20 år, noe som bidro til utallige lokale konflikter.

Bare i én region i Mali pågikk det ifølge IRC over 70 væpnede konflikter, halvparten av dem om retten til jord, en tredel om vannressurser.

Etter den arabiske våren vokste det også fram militante islamistgrupper i regionen, noen av dem med bånd til al-Qaida. Senere kom også avleggere av Den islamske staten i Syria og Irak på banen i Sahel, ofte med løfte om å sørge for ro og orden. Følgene har vært dramatiske.

Mellom 2020 og 2022 måtte hele 9000 skoler stenge i de fem Sahel-landene, og myndighetenes manglende evne til å ta kontroll har resultert i stor misnøye og flere militærkupp.

Må forhandle

I Mali har de militære kuppmakerne jaget ut både de franske soldatene og FN-styrken og i stedet invitert inn leiesoldater fra den russiske Wagner-gruppen. Det har ikke resultert i fred.

De militante islamistenes krav er ofte umulig å imøtekomme, fotsoldatene deres er fanatiske og fredsmeklere utenfra vil ikke forhandle med terrorister.

– Men å ekskludere folk man ikke liker, løser ingenting, sier IRCs leder David Miliband til The Economist.

Å holde Iraks sunnimuslimer utenfor den politiske prosessen etter at Saddam Hussein ble styrtet, førte ikke til fred, ei heller Vestens motvilje mot å forhandle med Taliban i Afghanistan.