Det iranske regimet for retten

Dommen faller 14. juli. En som følger ekstra nøye med på saken, er vitnet Amir Atiabi i Norge, en tidligere politisk fange i Iran som så titalls medfanger bli ført til galgen.

– For meg har det viktigste med denne rettssaken vært å gi alle ofrene en stemme i en ordentlig domstol, og på juridisk vis dokumentere det mest alvorlige menneskerettighetsbruddet som er begått i Iran i nyere tid, sier Atiabi.

– Dommen vil sende et sterkt budskap og være av stor verdi, særlig for de pårørende familiene. Den vil også ha en symbolsk betydning, selv om de øverste beslutningstakerne fortsatt går fri, fortsetter han.

Men vår historie begynner en kald og gufsen novemberdag i 2019, da et fly fra Iran Air lander på Arlanda flyplass, nord for Stockholm.

Været til tross var det en iransk mann om bord som så frem til å sette sin fot på svensk jord. Han hadde flydd fra Imam Khomeini-flyplassen i Teheran den morgenen og nå ventet underholdning av det slaget som ikke passet seg i den islamske republikken, og særlig ikke for en lojal statstjenestemann.

Han var blitt lovet selskap av minst fem kvinner og å få drikke alkohol. Deretter skulle han sammen med sin svigersønn i Sverige og noen kvinner inviteres med på en reise til Sør-Europa.

– Jeg var så glad! minnes mannen med det kortklipte skjegget, den tynne 61-åringen Hamid Noury, da han to år senere avhøres i en av de største og mest storslåtte salene i tingretten i Stockholm.

Men i stedet for en velkomstkomité av yppige kvinner, var det noen andre som ventet ham på flyplassen.

– Straks jeg kom ut av flyet, kom det fire politimenn som alle var mer enn to meter høye. De pågrep meg foran de andre passasjerene, forteller Noury.

Svigersønnen hadde lagt en felle for ham, sammen med en annen svensk-iransk mann, Iraj Mesdaghi, hvis venner Noury skal ha ført til galgen i et iransk fengsel på 1980-tallet.

– Vi hadde til og med sendt ham bilder av jentene han skulle få møte. Det var både mørke iranske kvinner og blonde svenske og finske kvinner, forteller en lattermild Mesdaghi.

Pågripelsen ble begynnelsen på en av de mest bemerkelsesverdige rettssakene i svensk historie. Saken gikk fra august i fjor til mai i år, og nå gjenstår bare domsavsigelsen. Noury er anklaget for krigsforbrytelser og drap gjennom sin medvirkning til en kampanje for å henrette tusenvis av regimekritikere i 1988. Påtalemyndighetene har lagt ned påstand om livsvarig fengsel.

Enda mer utrolig er det at tiltalen peker på en sittende regjeringssjef – Irans nåværende president Ebrahim Raisi – for dødsstraffene.

***

For å forstå bakgrunnen for denne saken må vi reise tilbake i tid, til juli 1988, og se på et dokument med 250 ord fulle av hellig vrede.

Iran hadde nettopp inngått våpenhvile med Saddam Husseins Irak etter åtte år med krig. En halv million hadde mistet livet på begge sider av konflikten. Kort tid etter, 26. juli, innledet den sosialist-islamistiske iranske geriljaen Folkets Mujahedin en stor væpnet offensiv mot regimet i Teheran.

Irans regjeringshær slo raskt opprøret ned, men landets leder, ayatolla Ruhollah Khomeini var likevel ikke fornøyd. To dager etter Mujahedin-angrepet skrev Khomeini de 250 ordene – en hemmelig fatwa (religiøst dekret) – som skulle utløse dødsmaskineriet.

Mujahedin er «forrædere» og «munafiqin» («hyklere» som bare later som de er muslimer) som har kjempet på Iraks side, skrev Khomeini. Derfor bør fengslede Mujahedin-medlemmer «som står ved sitt hykleri (...) dømmes (...) til døden». Spesielle komiteer i fengslene fikk i oppgave å effektuere dødsdommene og «være nådeløse».

I løpet av noen dager begynte det islamistiske revolusjonære rettsvesenet å oppfylle ayatollaens ønske. Allerede i september var minst 5000 mennesker blitt drept, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International. De fleste var sympatisører av Folkets Mujahedin, mens andre var sekulære regimekritikere.

Ordlyden i fatwaen er viktig i den svenske rettssaken. Påtalemyndigheten mener at henrettelsene var koblet til krigen mot Irak. De er dermed krigsforbrytelser og kan prøves for en svensk domstol.

Dødsstraffene var åpenbart summariske og urettferdige, sier Said Mahmoudi, en svensk-iransk professor i internasjonal rett ved Universitetet i Stockholm.

– Også folk som ikke hadde gjort annet enn å dele ut aviser, ble henrettet.

***

– Jeg så en masse av mine venner bli ført til galgen, sier Iraj Mesdaghi.

Svensk-iraneren var medlem av Folkets Mujahedin på 1980-tallet, men tok senere avstand fra bevegelsen da han, som mange andre, opplevde at den var blitt en toppstyrt sekt.

Uten Mesdaghi og fellen han la, ville det aldri blitt noen rettssak.

Mesdaghi satt ti år i fengsel for sitt politiske arbeid og har skrevet flere bøker med bevis for henrettelsene. Da Noury hadde bitt på agnet og skulle reise til Sverige, overlot Mesdaghi oppgaven til svenske påtalemyndigheter, som sørget for pågripelsen.

Den svenske rettssaken er viktig for den iranske diasporaen rundt om i hele verden. Alle de 92 rettsdagene sendes direkte i eksiliransk radio, og all lyd er senere lagt ut på Youtube. Under hele rettssaken demonstrerte Folkets Mujahedin på gaten utenfor Stockholms tingrett, der de ropte slagord mot det iranske regimet og viste bilder av henrettede.

Interessen har vært så stor at publikum har kunnet følge saken på persisk i en separat sal. I tingretten har regimekritikere av ulikt slag blandet seg med journalister, Nourys tilreisende slektninger og tjenestemenn fra den iranske ambassaden.

Titalls vitner og ofre fra elleve land i Europa, USA og Australia har tatt del. To av dem er norsk-iranere.

Mesdaghi og en rekke andre vitner og anklagere sier at de husker Noury fra Gohardasht-fengselet i byen Karaj, 50 kilometer nordvest fra Teheran. Flere forteller også at Noury var assistenten til den øverstrangerende i anklagen – Ebrahim Raisi – for de såkalte dødskomiteene som ble opprettet som følge av Khomeinis fatwa. I disse inngikk også en shariadommer og en representant fra den iranske sikkerhetstjenesten. Det var de som bestemte hvem som skulle leve og hvem som skulle dø.

Sommeren 1988 ble det forbudt med besøk fra slektninger i fengselet og radio- og tv-apparater ble fjernet. Fangenes kontakt med omverdenen ble brutt.

Kampanjen ble iverksatt. Fangene ble ført til en liten rettssal der «dødskomiteen» avhørte dem. Mujahedin-sympatisører fikk spørsmålet: Fordømmer du «hyklerne» eller ikke? Fangene forsto ikke hvilken betydning svaret deres ville ha. De som nølte med å avvise bevegelsen og dermed «vedvarte i sitt hykleri», slik Khomeini hadde skrevet i fatwaen, ble ført til galgen.

Mesdaghi sier at han motvillig bestemte seg for å fordømme Mujahedin.

Vitnet Amir Atiabi i Norge var aktivist på venstresiden og satt også i Gohardasht-fengselet. Atiabi sier at det første tegnet på henrettelsene som kom, var da fangene hørte dødskomitémedlemmene diskutere hvordan de skulle gjennomføre fatwaen. Komiteen kom til at de skulle spørre ut aktivistene, som ofte var ateister, om religion: «Står du fortsatt for dine overbevisninger eller ikke, har du bedt om forlatelse eller ikke, ber du til Gud eller ikke, er du villig til å samarbeide om å gi informasjon eller ikke», forteller Atiabi.

I kombinasjon med den trusselen man kunne utgjøre mot regimet, kunne «feil» svar på spørsmålene føre til henrettelse.

Av de 52 fangene som satt på hans avdeling, ble halvparten ført til galgen.

Én av grunnene til at Atiabi ikke ble hengt, tror han selv, var at han hevdet at han tror på Gud.

Men da Atiabi sa at han ikke hadde for vane å be, ble han slått med kabler.

– Jeg sa til meg selv at hvis jeg overlever dette, skal mitt mål i livet være å fortelle verden om hva som hendte i det fengselet.

***

Hamid Noury plukket ut fangene som skulle føres for komiteen, førte folk til galgen og torturerte dem, ifølge vitner.

– Alt er bare løgn. Løgn! En farse, sier Noury selv når han avhøres av sjefsanklager Kristina Lindhoff Carleson i tingretten i Stockholm.

Han nekter alle anklager mot seg, men virker å sette pris på plassen i sentrum av rettssalen. Noury er en litt av en performer. Han ler og gestikulerer ofte, mimer stille budskap til ofre for forbrytelsene og gir ekstremt lange, detaljerte og ofte irrelevante svar på alle spørsmål, mens publikum vrir seg i salen. Rettsdommeren gir ham en reprimande da han på samme måte som Khomeini omtaler Folkets Mujahedin som «hyklere». Den siste dagen lovpriser Noury dommeren og gratulerer også hans kone med en så fortreffelig mann. Tilhørerne vet ikke om de skal le eller gråte.

Nourys versjon er at han jobbet i et annet fengsel og var ute i foreldrepermisjon da henrettelseskampanjen pågikk. Han hevder at det var en fengselsansatt i Gohardasht med samme kallenavn som ham. Nourys advokater stiller spørsmål ved om internasjonal rett kan benyttes på saken og har påpekt inkonsekvenser i vitnenes forklaringer.

Forsvaret har ikke svart på Bistandsaktuelts henvendelse om kommentar.

For mange ofre er det viktigste med rettssaken at selve systemet og komitémedlemmene bak henrettelsene i 1988 kommer frem i lyset. Blant dem Nourys overordnede, en da 27 år gammel advokatfullmektig ved navn Ebrahim Raisi.

– Raisi var en av dem som signerte dommene og tok beslutningene, så det er ikke tvil om at han er ansvarlig for henrettelsene, sier jussprofessor Said Mahmoudi.

– Slik jeg ser det, er dette en rettssak mot det islamske regimet i Iran, og det er nok også meningen.

Flere anklagere og vitner peker ut Raisi som én av de fire medlemmene av «dødskomiteen».

Mesdaghi husker presidenten fra en bisarr scene i fengselet. Raisi sto ved et bord hvor det lå en haug opprevne sedler. Det var penger fangene, som regnet med at de kom til å dø, hadde ødelagt. Slik fikk ikke fengselspersonalet mulighet til å benytte pengene etter henrettelsene.

– Raisi var så rasende, husker Mesdaghi.

Han hevder også at han så Raisi, i sin rolle som representant for komiteen, bli med fanger for å være til stede når de ble hengt.

***

Sjefsanklager Kristina Lindhoff Carleson vil ikke kommentere sitt syn på Raisis rolle i henrettelsene. Men hun viser til sakens gjerningsbeskrivelse, der dødskomiteenes ansvar er beskrevet.

På spørsmål om saken ikke bare er mot den anklagede, men mot hele systemet som sådan, den islamske republikkens ledelse med utgangspunkt i dens høyeste leders fatwa, svarer hun:

– Det er selvsagt at når vi har tatt ut tiltale mot en person, som er en del av dette systemet, så anser vi naturligvis deres prosedyrer for uriktige.

Systemet med henrettelsene er altså ulovlig i seg selv, mener hun.

At en sittende regjeringssjef utpekes av en domstol for krigsforbrytelser, er ikke det eneste som er oppsiktsvekkende med saken.

– Måten de (iranske lederne) selv betrakter det de har gjort, er også verdt å merke seg. Jeg har aldri tidligere opplevd en sak som denne, sier Said Mahmoudi.

Da Raisi, som nyvalgt president i juni 2021, under en pressekonferanse fikk spørsmål om hva han mente om at Amnesty International krevde at han ble gransket for brudd på menneskerettighetene i forbindelse med henrettelsene i 1988, svarte han rolig:

– Dersom en dommer eller en advokat har forsvart sitt folks sikkerhet, burde han hylles. Jeg er stolt over å ha stått opp for menneskerettighetene i alle stillingene jeg har hatt til nå.

Irans regjering har ikke besvart Bistandsaktuelts henvendelse om kommentar.

Det er åpenbart at Hamid Noury er en lojal statstjenestemann. Under et forhør i retten sa han at han har stor respekt for sine tidligere sjefer i fengslene og at han derfor ikke ønsket å oppgi deres fulle navn. I stedet sa han:

– Én av dem hadde initialene E og R.

***

Rettssaken i Stockholm er første gang massehenrettelsene i 1988 kommer opp i en domstol.

– Når nasjonale domstoler behandler krigsforbrytelser, er det som stedfortreder for Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som Iran ikke anerkjenner, påpeker Mahmoudi.

I januar i år rettet 460 tidligere FN-dommere og granskere en oppfordring til FNs høykommissær for menneskerettigheter om å utrede massehenrettelsene i 1988 og Raisis rolle i disse.

Iran merker åpenbart at presset øker. 2. mai kalte utenriksdepartementet i Teheran Sveriges ambassadør på teppet for å protestere mot «de grunnløse og oppdiktede anklangene» i rettssaken i Stockholm, ifølge iranske medier. Utenriksdepartementet krevde at «det politiske showet» stanses og Noury løslates.

– De som styrer i Iran, kan gjøre nøyaktig som de vil med rettsvesenet. De kan beordre hvilke dommere som helst til å gjøre hva som helst når som helst, så de tror det er sånn i andre land også, sier Mahmoudi.

På den svenske rettssakens siste dag, 4. mai, meddelte Iran at den svensk-iranske legen Ahmadreza Djalali ville bli henrettet 21. mai. Djalali ble dømt til døden i 2017 for påstått spionasje for Israel – et oppdrag Amnesty sier kom fram under tortur. Sverige krever at Djalali løslates.

Dødsdommen er likevel blitt utsatt, uvisst hvor lenge. Iran nekter for at det er noen forbindelse mellom gjennomføringen av Djalalis dødsstraff og rettssaken i Stockholm, men Mahmoudi peker på at regimet i Teheran også tidligere har tatt lignende pressmidler i bruk mot vestlige land.

Iran arresterte også nylig flere svenske turister som kritikerne er bekymret for at kan brukes som pressmiddel.

På slutten av rettssaken utstedte det svenske utenriksdepartementet en advarsel til svenske borgere mot å reise til Iran.

Sjefsanklager Kristina Lindhoff Carleson avviser bestemt at saken mot Noury er politisk motivert:

– Jeg er en svensk aktor. Vi driver ikke med politikk, vi driver med juss.

En tidligere versjon av denne artikkelen er publisert på svensk og tysk. Oversatt til norsk av Signe Prøis.