Når vekst reduserer – og ikke reduserer – fattigdom

Paddy Carter

Avdelingsleder for utviklingsøkonomi, British International Investment (BII)

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Å investere i private bedrifter passer ikke nødvendigvis med alles oppfatning av hvordan fattigdomsbekjempelse ser ut. 

Det er en av grunnene til at private utviklingsfinansieringsinstitusjoner, som Norfund og British International Investment, sin rolle i utviklingspolitikken har vært omdiskutert.

Vi kan selvfølgelig peke på at det er svært sjelden at land klarer å utrydde fattigdom uten økonomisk vekst, og at historien viser at perioder med høye investeringer i privat sektor har en tendens til å være ledsaget av raskere fattigdomsreduksjon. 

Men disse faktaene etterlater et ubesvart spørsmål: Investeringer og vekst reduserer ikke alltid fattigdommen, så hva skal til for å sikre at de gjør det?

I en ny rapport som blir presentert på Norfundkonferansen 23. mai, ser vi nærmere på historier fra land som har lykkes og mislykkes med fattigdomsbekjempelse, for å avdekke noen av mekanismene som har bidratt til disse utfallene.

Tre ingredienser for inkluderende vekst

Rapporten peker på at økonomisk vekst har størst innvirkning på fattigdommen når tre ingredienser kombineres. For det første, økonomisk modernisering og vekst i urbane strøk. For det andre, investeringer på landsbygda, der fattigdommen er størst – i veier, kraftproduksjon og landbruk. For det tredje, myndigheter som bruker inntektene fra veksten til å finansiere offentlige tjenester og sosial beskyttelse.

Hver ingrediens utfyller de andre gjennom en rekke ulike mekanismer. Vekst i byene trekker arbeidere bort fra landbruket og skaper økt etterspørsel etter mat, som igjen øker inntektene til gjenværende bønder. Investeringer i produktivitet i landbruket reduserer matvareprisene, som igjen hjelper de fattige i byene, og arbeidere som har flyttet til byene, sender penger tilbake til familiene sine. 

Utbyggingen av banker og andre finansielle tjenester bidrar til å utvikle arbeidsplasser utenfor landbruket på landsbygda. Etter hvert stiger lønningene, som følge av at bedriftene konkurrerer om å tiltrekke seg og beholde arbeidskraft.

Det er ingen garanti for at denne selvforsterkende dynamikken vil oppstå. Når det ikke lykkes, er det enten i form av fravær av vekst, eller i form av at man ikke klarer å sikre at veksten er inkluderende.

Når veksten ikke fører til fattigdomsreduksjon, skyldes det ofte at den har vært konsentrert i sektorer som olje og gass, med færre koblinger til resten av økonomien, og at inntektene tilfaller elitene, uten at myndighetene griper effektivt inn for å spre velstanden til resten av samfunnet.

Kortsiktig og varig fattigdomsreduksjon

Fattigdomsbekjempelse på kort og lang sikt drives av ulike krefter. Når et land er svært fattig og de fleste jobber i landbruket, har alt som øker produktiviteten i landbruket størst umiddelbar effekt på å redusere fattigdommen. 

Men vedvarende fattigdomsbekjempelse innebærer at folk forlater landbruket og finner jobber i industri og tjenesteyting, og at små uformelle bedrifter må vike plassen for større og mer produktive bedrifter.

Myndighetene i landene som har lyktes best, satset målrettet på å tiltrekke seg private investeringer i strategisk viktige sektorer med ringvirkninger til resten av økonomien, samtidig som de investerte i tiltak som sikret at veksten kom folk på landsbygda til gode.

Etter hvert som land blir rikere, får myndighetene selvsagt mer ressurser til rådighet, men de har også en tendens til å bruke en større andel av inntektene sine på sosiale tjenester. 

Lavinntektsland bruker i gjennomsnitt bare 15 dollar årlig per person på sosiale utgifter – en helt utilstrekkelig sum. I lavere mellominntektsland ligger de på rundt 90 dollar og i øvre mellominntektsland på rundt 340 dollar, ifølge egne utregninger basert på tall fra Verdensbanken.

Hvis du mener at anstendige offentlige tjenester og omfattende sosial beskyttelse er nøkkelen til å utrydde fattigdom, bør du anse økonomisk vekst som tar et land opp til mellominntekts-status som helt avgjørende.

Prioriteringer for å utrydde fattigdom

Det ville være å gå for langt å hevde at disse historiske erfaringene innebærer at det finnes én enkel modell for internasjonalt utviklingssamarbeid. Men fordi ulike elementer av det som skal til for å utrydde fattigdom, fungerer bedre sammen, er det gode grunner til å fokusere vår støtte utenfra på å styrke disse tre ingrediensene.

Ulike instrumenter og organisasjoner er best egnet til å gi støtte til hver del.

Utviklingsfinansinstitusjoner (DFIer) som BII og Norfund kan gjøre investeringer som direkte berører livene til fattige mennesker der de lever i dag, for eksempel gjennom forsyningskjeder i landbruket. Men DFI-er er spesielt godt egnet til å investere i visse typer inntektsgenererende infrastruktur, som fornybar energi, og i større formelle bedrifter, som trengs for å få fart på den økonomiske omstillingen. De kan også spille en nøkkelrolle når det gjelder å bistå finanssektoren med å utvide tilgangen til finansielle tjenester til bønder og gründere utenfor bysentrene.

Vedvarende vekst som fører til reduksjon av fattigdom, krever investeringer i deler av økonomien som ligger langt unna de fattigstes liv, men som driver frem urbanisering og strukturendringer. Uten disse er varig bekjempelse av fattigdom umulig. 

Det er altså feil å tro at private investeringer må være direkte «rettet mot fattige», for å bidra til å bekjempe fattigdom. Om det skulle være tilfellet, ville det innebære at den enorme urbane veksten og moderniseringen av økonomien i landene som har utryddet ekstrem fattigdom de siste tiårene, ikke hadde noen betydning for at de lykkes.

Andre institusjoner kan bidra til å omsette vekst i rask fattigdomsbekjempelse ved å støtte myndighetene. Gjennom utviklingsbankene og bilaterale bistandsprogrammer kan man samarbeide med myndigheter og frivillige organisasjoner, for å gi støtte til offentlige investeringer på landsbygda og utbygging av sosiale tjenester. 

En balansert tilnærming er viktig når de ulike tiltakene utfyller hverandre. Det er for eksempel mer effektivt å bruke penger på utdanning når det finnes arbeidsplasser som kan nyttiggjøre seg utdannet arbeidskraft, og innsats for å skape arbeidsplasser har bedre forutsetninger for å lykkes når barna får bedre utdanning.

Fattigdom utryddes raskest når en rekke offentlige og private investeringer forsterker hverandre, og flere typer institusjoner og former for støtte har unike oppgaver å fylle.

Les også:

Tidligere utviklingsminister mener bistand er «ekstremt overvurdert» for å skape økonomisk vekst 

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.