Solheim om Indonesia-brudd: – Norge har blitt oppfattet som firkantet og belærende

Norge og Indonesia inngikk i 2010 en avtale om at Norge skulle utbetale inntil én milliard kroner til Indonesia om landet greide å redusere avskoging. Siden 2017 har Indonesia greid nettopp det, men pengene fra Norge har ikke kommet.

I juli 2020 varslet klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) en første utbetaling på 530 millioner kroner. Men uenigheter partene imellom førte til at det aldri ble gjort noen utbetaling. Det som skulle bli et viktig skritt framover på veien mot at land som greier å ta vare på egen regnskog kan forvente økonomisk kompensasjon fra rike land, ble aldri realisert.

I stedet brøt Indonesia for tre uker siden det elleve år gamle samarbeidet med Norge. Statssekretær Alue Dohong i Indonesias miljø- og skogdepartement forklarte bruddet med å beskylde Norge for å mangle tillit, og hevde at Norge krevde nye betingelser før utbetaling som ikke var en del av den opprinnelige avtalen.

Torsdag tok professor Arild Angelsen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i et intervju med Bistandsaktuelt til orde for at Norge nå bør ta en tenkepause for hele det norske klima- og skoginitativet, og justere kursen.

- Veldig trist

Norske myndigheter sa i forbindelse med bruddet lite offentlig om hva uenighetene besto i, ut over at de norske forhandlerne trodde at de var nær ved å få en avtale i havn.

- Dette er en veldig trist utvikling, sier Erik Solheim, tidligere SV-leder, statsråd og leder for FNs miljøprogram (UNEP).

Han tror at pandemien, som det siste året har gjort det umulig å møtes ansikt til ansikt, kan ha ført til at det var vanskelig å gjennomføre gode forhandlinger. Dette kan ha vært medvirkende til bruddet.

Samtidig tolker han situasjonen som at indonesiske myndigheter har opplevd en manglende anerkjennelse for de svært gode resultatene innen redusert avskoging gjennom flere år.

- Jeg tror at Indonesia har oppfattet Norge som firkantet og belærende og opptatt av smådetaljer, mens Indonesia har oppnådd fantastiske resultater, sier Solheim til Bistandsaktuelt.

Stort lyspunkt

Indonesia er verdens tredje største regnskogland, etter Brasil og DR Kongo. I flere år har Indonesia vært et lyspunkt internasjonalt som har lykkes med å redusere avskoging, samtidig med at andre tropiske skogland har gått motsatt vei.

Ifølge uavhengige tall fra amerikanske University of Maryland og World Resources Institute (WRI) har Indonesia hatt nedgang i tap av naturskog hvert år siden 2017. I fjor var avskogingen på sitt laveste på mer enn 15 år.

Det var Solheim som underskrev avtalen i 2010, sammen med sin indonesiske motpart. Han mener at alt nå må settes inn på å gjenopprette forholdet mellom de to landene.

- En ny norsk regjering bør snarest ta kontakt med Indonesia og få forhandlingene i gang igjen, sier Solheim.

- Fantastisk utvikling

Han kan ikke få fullrost Indonesias resultater for å verne regnskog, og mener denne å belønnes.

- Det har vært en fantastisk utvikling i indonesisk politikk. Resultatene taler for seg. De store selskapene har også drastisk snudd i grønn retning, sier Solheim.

Solheim, som i dag er seniorrådgiver i WRI, har ingen formell rolle i regnskogforhandlingene. Han har likevel et bredt kontaktnett, og har dannet seg et bilde av hvordan uenigheten ser ut fra indonesisk side.

Øynasjonen har formelt informert Norge om at avtalen mellom de to landene er opphørt. Solheim er likevel overbevist om at Norge og Indonesia kan finne sammen igjen.

- Dette er langt innenfor det det er mulig å finne løsninger på. Det er viktig å holde blikket på det store bildet, sier han.

Resultatbaserte utbetalinger

Uenighet om føringer på hva pengene fra Norge kan brukes til, og spørsmålet om kontroll av pengebruken i ettertid, kan være en viktig del av uenigheten. Det er forskjell på resultatbaserte ytelser, som gis som «betaling» for en tjeneste, og bistand som gis for et spesifikt formål.

I tradisjonell bistand er det omfattende føringer på hva pengene kan brukes til og grundige rapporteringsrutiner. I resultatbaserte utbetalinger skal landene stå mer fritt med hva pengene kan brukes til. Disse innebygde motsetningene kan være en viktig årsak til at forholdet mellom Indonesia og Norge har surnet.

Norge har tidligere gjennomført resultatbasert utbetalinger til Brasil. Indonesia har opprettet et miljøfond dere pengene fra Norge kunne overføres, men dette i seg selv har ikke vært nok for Norge.

Det er ikke offentlig kjent hvilke konkret krav Norge har stilt om kontroll med pengebruken på indonesisk side.

Norge - til å stole på?

- Selve poenget med å ha resultatbaserte utbetalinger var å komme bort fra småprosjekter og at Norge skulle ha synspunkter på nasjonal politikk i regnskoglandene. Utbetalinger følger resultater, ikke intensjoner, understreker Solheim.

Han advarer om negative konsekvenser for hele den norske regnskogsatsingen om bruddet med Indonesia blir stående.

- Hva blir konsekvensene for det norske klima- og skoginitiativet om avtalen med Indonesia ikke kan reddes?

- Det vil gjøre det enda vanskeligere fordi andre land vil ha en tvil om Norge vil stå ved sine løfter, sier Solheim.

Legger vekt på krav til forvaltning og rapportering

Klima- og miljødepartementet sier i en epost til Bistandsaktuelt at forhandlingene med Indonesia var konstruktive, men krevende.

Norske myndigheter har tidligere sagt lite om hvorfor det ble brudd. Nå gir departementet noe mer innsyn, og legger vekt på at det var uenighet om rapportering. Uenighetene skal ikke ha dreid seg om hva pengene skal brukes til.

«Vi støttet Indonesias foreslåtte investeringsrammeverk for sitt nye miljøfond, og har ikke hatt meninger om hvilke prosjekter Indonesia skulle bruke penger på eller om politikken Indonesia fører. Forhandlingene om utbetalingen dreide seg om forvaltning- og rapporteringskrav rundt norsk finansiering med bruk av bistandspenger,» heter det i eposten.

Norske myndigheter mener at allerede da avtalen med Indonesia ble inngått i 2010, var det lagt til grunn at det ville ligge føringer på forvaltningen av pengene.

«Intensjonsavtalen begge land signerte i 2010, la til grunn at Norge ville bruke bistandspenger, og de forvaltningsreglene som følger av dette,» heter i departementets epost.

- Står klar til å diskutere

I eposten svarer departementet ikke direkte på Bistandsaktuelts spørsmål om tidligere statsråd Erik Solheim har rett i at Norge kan ha blitt oppfattet som «firkantet og belærende».

«Vi anerkjenner at det kan være krevende å imøtekomme forventingene som ligger i et resultatbasert partnerskap og samtidig oppfylle betingelsene for generell forvaltning av bistandsmidler», heter det i eposten.

Departementet sier videre at Norge står klar til å diskutere videre samarbeid med Indonesia, og søke løsninger som begge land ser seg tjent med.

Roser Indonesia for resultater

Norge mener at Indonesia uansett fortjener større internasjonal anerkjennelse og politisk og finansiell støtte for sin innsats innen redusert avskoging.

På spørsmål om departementet er enig med Solheim at det vil være uheldig for hele regnskogsatsingen om bruddet med Indonesia blir stående, heter det i eposten fra Klima- og miljødepartementet:

«Ja. Vi ønsket en avtale med Indonesia. Indonesia har de siste årene levert store reduksjoner i avskogingen, sammenlignbart med det Brasil greide før 2015. Dette er klimatiltak av global betydning som vi ønsket å fortsette å støtte opp om. Vi er glade for at Indonesia sier at de fortsatt står ved sine mål for reduserte utslipp, og at de ønsker å fortsette det viktige arbeidet med å beskytte sine skoger og redusere utslipp.»

Bistandsaktuelt har vært i kontakt med Indonesias ambassade for en kommentar om bruddet mellom de to landene, men har foreløpig ikke fått svar.