Solheims problematiske lovprising av Indias statsminister Modi og BJP

* Dette et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

I sin kronikk mandag 29. august tok Erik Solheim til orde for å sette fokus på Indias fremskritt innen utvikling i anledning feiringen av landets 75 års uavhengighet. Vi er enige med Solheim i at inderne har mye å feire og være stolte av.

Solheims kronikk ender imidlertid mer som en lovprisning av Indias statsminister Narendra Modi og hans parti BJP.

Dette er i beste fall unyansert fra Solheim, og er dypt problematisk fordi India under statsminister Modi har hatt tilbakegang på flere områder tilknyttet demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter

La oss ta Solheims argument om utvikling først.

Det er riktig at India har gjennomgått en enorm utvikling siden uavhengigheten i 1947.

Blant annet har de fleste indere fått tilgang til elektrisitet, også på landsbygda. Programmet MGNREGA har også gitt innbyggere på landsbygda en garantert minsteinntekt. Dette har utvilsomt hatt stor betydning for mange, ikke minst kvinner.

Likevel er ikke dette fremgang BJP kan ta æren for alene. Den bygger på velferdspolitikk og programmer som startet før BJP kom til makten i 2014.

Ulikheten øker

Det er tydelig at Solheim argumenterer for fremgang med de makro-økonomiske brillene på.

Solheim trekker frem sine minner og tanker om ulikhet i ‘gamle’ India. Men tross økonomisk fremgang er denne ulikheten fortsatt fremtredende i dagens India både innenfor kjønn, klasse, kaste, religion, alder og ikke minst geografisk.

Skal man snakke om fremgang bør det «brede lag» med, og det er fremdeles ikke tilfelle for mange.

Den økonomiske ulikheten i India er faktisk voksende, og den rikeste 1 prosenten av befolkningen tar en stadig større del av den verdien samfunnet produserer.

Spesielt har store bedrifter med gode relasjoner til Modi-regjeringen – slik som Adani og Ambani – hatt fordeler av regjeringens økonomiske reformer.

Med andre ord, hvis den ene fortellingen om Modis økonomiske politikk handler om selektiv og målrettet utrulling av velferd, handler den andre fortellingen om en større restrukturering av den indiske økonomien som favoriserer storkapitalen, og som øker ulikheten.

Videre underslår Solheim at BJP også har innført politikk som har skapt store reaksjoner i samfunnet og sendt mange indere ut i krise.

Myndighetenes endring av loven om statsborgerskap, Citizenship Amendment Act, utløste massive demonstrasjoner og global kritikk fordi den diskriminerer muslimer.

Demonstrantene ble slått hardt ned på, og protestene kulminerte da myndighetene i mars 2020, på bare noen timers varsel iverksatte full lockdown for å stoppe koronapandemien.

Ved å stenge landet, inkludert alle transportmidler, kastet Modi Indias arbeiderklasse ut i krise og skapte en strøm av internt fordrevne uten sikkerhetsnett.

Trivialiserer situasjonen for muslimer og minoriteter

Det mest problematiske med Solheims kommentar er likevel hvordan dagens situasjon for muslimer, men også kristne og andre minoriteter, blir avfeid som noe trivielt – noe man kan skrive om «en annen gang».

Modis hindunasjonalisme behandles som en politisk komponent som man enkelt og greit kan sette parentes rundt. Det er ikke tilfelle.

Religiøs nasjonalisme har vært en sentral del av både Modis og BJPs politikk i mange tiår, og under Modis styre har man gått langt i å omdanne India til en de facto, og i noen grad også de jure, Hindu-stat.

Å trivialisere denne utviklingen som langt på vei drives frem av den sittende regjeringen og dens ideologiske støttespillere i sivilsamfunnet som et utslag av «kulturkonflikt» eller «motsetninger», er tendensiøst.

Å skille mellom økonomisk og politisk utvikling er ikke bare en skjønnmaling av virkeligheten, det er også farlig unnfallende retorikk når det kommer fra en toneangivende aktør som Solheim.

Økonomisk utvikling kan ikke unnskylde den autokratiske vendingen i India. På de store demokratiindeksene peker dessverre Indias pil feil vei, blant annet det svenske forskningsinstitutt V-DEM kategoriserer nå India som et «valgautokrati» og ikke et demokrati.

Regjeringskritiske røster har fått vanskeligere vilkår under Modi, flere opplever å bli stemplet som «anti-nasjonale», «oppviglere», eller av og til «terrorister».

Mange hetses, en del fengsles, enkelte blir drept. Dette gjelder både ulike grupper i sivilsamfunnet – aktivister, NGOer, – men også den frie presse.

Autoritær populist

Vi er blant mange som er bekymret for den politiske utviklingen i India, og i motsetning til Solheim mener vi det gir god mening å beskrive Modi som en autoritær populist, et begrep vi har fra forskeren Stuart Hall.

Som andre autoritære populister opererer BJP med en motsetning mellom «folk flest», og dets indre og ytre fiender.

I Indias tilfelle er de sistnevnte typisk muslimer og regjeringskritiske røster som utdefineres som «anti-nasjonale».

Autoritær populisme forstås faglig også som en politisk respons på kriser i kapitalismen.

Dette utspiller seg også nå i India, der store investorer opplever landets mange lover som beskytter miljø, land og skog som «barrierer» for lukrative investeringer, og Modi-regjeringen følgelig har gjort en innsats for å utvanne mange av disse lovene.

Samtidig har den søkt å åpne stadig flere sektorer av økonomien, nå senest landbruket, for kapitalsterke storinvestorer, noe som utløste omfattende demonstrasjoner fra indiske bønder.