Her passerer menneskehandelens ofre hver dag

Grensen mellom Nepal og India er en av verdens mest brukte ruter for menneskehandel.

Bistandsaktuelt har fulgt grensepoliti og hjelpeorganisasjoner i jakten på menneskehandlere.

– Ofte når vi ser grupper av barn som krysser grensen viser det seg å være menneskehandel, sier Manoj Kumar Sharma.

Han er inspektør i anti-traffickingenheten i den indiske grensepolitistyrken SSB.

Han sitter i en avlukke ved den støvete grensestasjonen Birgunj. Utenfor passerer en stri strøm av motorsykler, rickshawer, hestevogner og enkelte biler.

Trodde guttene skulle på skole

Sharma forteller om en hendelse i desember i fjor, der de stoppet et følge med 23 gutter, med noen voksne ledsagere.

Mange av guttene var bare mellom fire og sju år. Alle var kledd i de rødbrune draktene som assosieres med buddhistmunker.

De voksne ledsagerne hevdet at barna skulle til et av de mange buddhistiske klostrene i Bodh Gaya i Nord-India for å få utdannelse.

Men når de begynte å stille spørsmål, merket Manoj Kumar og hans kolleger at historien ikke hang sammen.

Og da de ringte barnesmuglernes kontaktnummer i Bodh Gaya ble de tilbudt penger for å slippe barna gjennom.

– Da forsto vi. Det viste seg at foreldrene hadde blitt lovet at barna skulle til Katmandu for å få utdanning. De visste ingenting om India, sier Sharma.

To personer ble pågrepet i forbindelse med hendelsen.

– Mange gutter som føres til India blir arbeidskraft under slaveliknende forhold, eller offer for organtransplantasjoner. Det kunne skjedd disse guttene også.

Ser etter nye ansikter

Nepalske myndigheter anslår at så mange som 25 000 av de nepalere som hvert år passerer grensen gjør det under omstendigheter som kan klassifiseres som trafficking.

Altså når mennesker gjennom falske løfter, vold eller trusler rekrutteres, transporteres og innlosjeres med formål å utnytte dem.

De fleste ofrene,men langt fra alle, er kvinner og jenter.

Flertallet havner i India, der åtte millioner mennesker lever under salveliknende forhold, ifølge 2018 Global Slavery Index. De holdes i bordeller, i dansegrupper, i private hjem som hushjelper, i landbruk og ved teglverk som arbeidskraft.

Strømmen er enorm, og om anslagene stemmer passerer det trolig ofre for menneskehandel over grensestasjonen Birgunj hver eneste dag.

Under den pompøse triumfbuen som markerer Nepals sørlige grense og ingenmannslandet mellom landene, står blåkledde kvinner og studerer kjøretøyene som passerer.

De er fra organisasjonen Maiti Nepal, som siden begynnelsen av 1990-tallet har arbeidet for å motvirke menneskehandel og med rehabilitering av ofre.

Med vaktsomt blikk gransker de passasjerene, og basert på mange års erfaring fra arbeidet ved grensen plukker de ut mistenkte tilfeller av menneskehandel.

– De fleste kjenner vi igjen, de reiser over grensen hver dag. Men om vi ser nye ansikter og konstellasjoner av personer som tyder på at det kan dreie seg om trafficking, begynner vi å stille spørsmål, sier en av Maiti Nepals ansatte, Kopila Chhumi.

Ikke lenger bare fattige

Når noen stoppes spør vaktene hvem de er, hvor de er på vei og hvorfor, og hvor de kommer fra. Ved minste mistanke tar de dem til side og snakker med jentene og ledsagerne hver for seg.

– Ofte har menneskehandlerne forberedt jentene på at de kanskje må svare på spørsmål ved grensen, så de sier for eksempel at de skal til den andre siden for å handle på markedet, sier Laxmi Rana Magar, en annen av Maiti Nepals speidere.

Ofte er det en lang kjede med menn som står bak transporteringen av en jente.

– En tar henne fra landsbyen til bussholdeplassen, en annen tar over fra bussen og tar henne med en rickshaw over grensen, der enda en person venter.

Magar har 20 års erfaring i jobben og kan knepene for å avsløre menneskehandelen.

– Det finnes så mange spørsmål vi kan stille. Noen sier kanskje at hun har vært i Birgunj mange ganger før. Men når vi spør om detaljer fra stedet, begynner hun å nøle.

Når et mistenkelig tilfelle oppdages blir politiet koblet på, og det mulige offeret blir tatt med til Maiti Nepals beskyttede bolig.

I løpet av de to tiårene Magar har arbeidet ved grensen har hun sett en tydelig tendens.

– Før var det bare fattige uten utdannelse som ble utsatt for trafficking. Men i dag ser vi også mennesker med utdanning og selvtillit som blir lurt inn i dette.

Unge jenter spesielt utsatt

Når det har begynt å skumre over Birgunj ruller en grå SUV inn fra den indiske siden.

Ut klatrer tre nepalske tenåringsjenter, som noen uker før ble reddet under en razzia mot en såkalt «arkestra» i den nordindiske delstaten Bihar.

De tas med til immigrasjonsmyndigheten for registrering og deretter videre til Maiti Nepals beskyttede bolig.

Bihar har lenge hatt en særegen tradisjon med kvinnelige dansere på bryllup og andre fester.

Danserne, som tilhører et «arkestra», et danseensemble, framfører erotiske nummer, ofte lettkledde eller nesten helt nakne.

At menn tar seg opp på scenen og begår seksuelle overgrep skjer ofte.

Det er i det hele tatt et svært risikofylt miljø for jentene, som ofte er mindreårige og har forlatt hjemmet uten å informere foreldrene.

Prostitusjon og andre overgrep forekommer, og i mange av de flere hundre arkestra-ensemblene som finnes i Bihar får ikke danserne lov til å gå ut unntatt når de skal opptre.

– De lures dit og lever under slaveliknende forhold. Ved denne aksjonen frigjorde vi åtte jenter, en av dem gravid, sier Manoj Kumar Sharma, som selv var med på razziaen.

Rekruttert på Facebook

Senere møter Bistandsaktuelt to av jentene i Maiti Nepals transittbolig i Birgunj. De har nettopp sittet på taket i sola.

– De hadde ikke sett sola på flere måneder, sier Goma Poudyal, som er fungerende sjef for boligen.

Jentene sier at de er glade for å være tilbake i Nepal, men de vil ikke kjennes ved at de er blitt dårlig behandlet i danseensemblet.

– Vi har danset, jobben var bra.

Den ene forteller at hun ble vervet til ensemblet av en slektning som jobbet der og som hun fikk kontakt med på Facebook.

Det er en ganske vanlig vervemetode. Erfarne arkestra-jenter framstiller en livsstil med penger og luksus på sosiale medier for å lokke andre, og får provisjon for de som de verver.

Jentene transporteres fra Nepal til Bihar av en kjede menn.

De fikk som oftest ikke forlate innlosjeringen i Bihar, forteller de to jentene.

– Men jeg ville uansett ikke gå ut, sier en av dem.

Når jentene har gått sier Goma Poudyal at de trolig ikke har fortalt hele sannheten. Det er vanlig at jenter som vender tilbake ikke vil se seg selv som trafficking-ofre.

– Alle rundt dem tenker på samme måte, så de har vanskelig for å forstå at miljøet er farlig og kan skade dem psykisk.

Får ikke stoppet alle

Tilbake ved grensestasjonen har en mannlig motorsyklist i 30-årsalderen, med en jente som så ut til å være rundt 12 år, nettopp passert den nepalske grensen.

Nepalsk grensepoliti lyktes ikke med å stoppe dem, og de har ringt sine indiske kolleger for at de skal kunne gripe inn.

Men det er for sent, de har allerede rukket å komme gjennom, og grensevaktene har ikke kunnet sjekke om de hadde legitime grunner til å reise sammen eller ikke.

Manoj Kumar Sharma har gått inn og satt seg på kontoret til sin nepalske kollega Hira Budhathokis. Han er inspektør i Nepals grensepoliti.

De samarbeider godt, sier de, men tviler likevel på om de vil klare å stoppe menneskehandelen over grensen helt.

– Vi har en åpen grense som både nepalere og indere har rett til å passere fritt. Da blir det umulig, sier Budhathoki.

Dessuten er politiet underbemannet, sier han.

Selv om nye tilfeller av menneskehandel hele tiden oppdages ved grensen, så passerer de aller fleste ubemerket forbi.

Både indiske og nepalske grensevakter er på plass døgnet rundt, og har støtte fra Mati Nepals speidere 12 timer hver dag, men de kan ikke ha øyne overalt.

– Vi jobber lange skift i støvet her. Det er nok at vi går for å drikke et glass vann, så rekker noen å passere, sier Budhathoki.