Harde forhandlinger mellom medlemslandene – men WTO er fortsatt langt unna en løsning på sultproblemet

Det ble ingen banebrytende multinasjonal avtale om matsikkerhet under WTOs ministermøte sist uke, slik mange sivilsamfunnsorganisasjoner hadde håpet.

Verdens handelsorganisasjon sto hardt på prinsippet om global frihandel.

Og etter flere dager med harde forhandlinger, henger store stridsspørsmål som skal fremme lokal matproduksjon, regulere matvareprisene og støtte offentlige matvareprogram fortsatt i løse lufta. Sivilsamfunnsorganisasjonene hadde håpet å gjøre en ordning fra 2013 permanent. Den gir fattige land muligheten til å subsidiere offentlige matvareprogram mot sult med opptil ti prosent, uten å oppleve straffetiltak.

Mange av organisasjonene ønsket også at lav- og mellominntektsland, som har opprettet slike program etter 2013, kan få være med på ordningen. India har i lengre tid utfordret WTO og overskredet taket på ti prosent.

– Myndighetene subsidierer bønder, for så å kunne selge matvarer billig til forbrukerne, forteller Ranja Sengupta til Bistandsaktuelt på telefon fra India.

Sengupta er seniorforsker ved Third World Network (TWN), en uavhengig organisasjon, som driver med forsknings- og påvirkningsarbeid knyttet til utvikling. Hun fremholder at slike subsidier handler om at bønder skal tørre å produsere mat, også i usikre tider.

– Selv om markedet krasjer, får bøndene betalt en fastsatt pris. Mange steder har matvareprisene lenge vært lavere enn produksjonskostnadene, og under covid-pandemien har disse programmene blitt veldig mye brukt. WTO mener derimot at de forstyrrer den frie handelen, sier Sengupta.

Third World Network

Ranja Sengupta påpeker at den styrende tanken i WTO er at uregulert frihandel og liberale markedsmekanismer skal løse verdens matvareproblemer. Hun peker samtidig på at fattige mennesker rammes av det globale matvaremarkedets svingninger.

– Pandemien, krigen i Ukraina og tørke har gjort at prisene har skutt i været, sier hun.

Indias strategi i WTO var lenge å kreve at løfter som ble gitt i 2017 skulle innfris, før de har villet gå inn i forhandlinger om andre spørsmål. De ville at WTO skulle godta at fattige land skal kunne subsidiere sine matvareprogram mer enn de ti tillatte prosentene. Med seg hadde de G33-landene og senere den Den afrikanske Union, samt ACP-gruppa (bestående av 79 land i Afrika, Karibia og Stillehavsområdet; red.anm.)

På WTO-møtet på Bali i 2013, ble den såkalte «fredsklausulen» vedtatt. Den gikk ut på at støtte til offentlige matvareprogram, som eksisterte før 2013, ikke skal kunne bli sanksjonert. Forutsetningen er at subsidiene ikke forstyrrer handelen eller skader andre lands matsikkerhet. Matvareprogrammene må bare omfatte visse basismatvarer og WTO må få innsyn i enkeltlands disponeringer.

Kan gå til sanksjoner

Går land utover grensa for det de har lov å gi av subsidier på matvarer, kan WTO innføre straffereaksjoner, som handelsrestriksjoner.

– Systemet har vært svært vanskelig å sikre og etterprøve. Det er basert på at hvert enkelt WTO-land melder inn hva de subsidierer og hvor mye, forteller Sengupta.

India, har som eneste land, brutt ti-prosents grensa to ganger for å subsidiere ris. Sengupta sier at WTOs landbruksavtale egentlig bare godkjenner at man subsidierer hvert enkelt produkt som hvete, ris, eller mais. Men at noen land, som India, har gått inn og subsidiert produksjon av hele kornavlinger.

Offentlige matvareprogram, som et verktøy for å motvirke sult, har vært en langvarig kamp, som India har stått i spissen for. India er verdens nest mest folkerike land og har en befolkning på 1,38 milliarder. Nylig opplevde landet store bondeopptøyer som blant annet handlet om støtte til småbøndene.

Tungrodde WTO

Den nye WTO-avtalen gir land lov til å innføre eksportrestriksjoner på matvarer. Men man fraråder det, og sier samtidig at slike tiltak må være midlertidige, målrettede og så lite handelsvridende som mulig. Det ble også vedtatt en avtale om at FNs matvareprogram (WFP) skal kunne kjøpe produkter fra land som har innført eksportforbud eller har restriksjoner på salg av mat.

WTO er kjent for å være en tungrodd organisasjon, der 164 medlemsland må være enige for å ta beslutninger. Attac-leder Hege Skarrud er ikke imponert.

– Det har skjedd lite siden landbruksavtalen fra 1995 ble opprettet, siden de rike landene har nektet å levere på sine lovnader til utviklingslandene, sier Hege Skarrud.

Attac ønsker strukturelle endringer for å løse den globale ulikheten i verdens handel.

Skarrud forteller at ifølge WTOs regelverk, regnes subsidiene til matvarer ut fra forskjellen mellom prisen som regjeringen betaler bøndene, og hva markedsprisen var mellom 1986 og 1988. Men prisene er nå mye høyere på grunn av inflasjonen.

I WTOs statutter heter det at land, ikke med vilje skal forstyrre frihandelen eller andres produksjon. Sengupta sier WTO har vært redd for at lokale matvarer skal bli utkonkurrert og at subsidierte matvarer skal dumpes i andre land.

– Men dette er problematisk å etterprøve, da det er vanskelig å bevise hvor maten kommer fra. Tanken bak WTO var at alle skulle behandles likt. Men vi vet at det ikke ble gjort. Trump gjorde for eksempel som han selv ville. Da WTO-avtalen ble inngått i 1995 satt de rike landene godt i det. De subsidierte allerede tungt sin hjemlige matvareproduksjon. Amerikanske farmere ble for eksempel støttet med subsidier til vann og elektrisitet, påpeker hun.

Skarrud sier at også et land som Norge har såkalt målpris på korn og melk. Det er en makspris som settes i jordbruksavtalen.

– Det er et subsidieregime mange ikke hadde da WTO ble opprettet. De er nå frarøvet muligheten til å sette inn liknende viktige tiltak under WTO-regelverket, sier hun.

Multinasjonale selskaper

Sengupta hever stemmen i telefonen:

– WTO-reglene er veldig urettferdige og gjør at man ikke får lov å hjelpe fram egen matproduksjon, sier hun engasjert.

Hun påpeker at mange fattige land er blitt nettoimportører av matvarer.

– Til og med rike land har sett at man ikke kan gi opp sin hjemlige produksjon. Også i de rike landene sitter gigastore multinasjonale jordbruksselskapene med makta, penetrerer markedene og konkurrerer ut hjemlig produksjon, sier Sengupta.

– Mange land, som Norge, vil ha fleksibilitet til å innføre eksportrestriksjoner for å verne om eget landbruk. WTO gir land lov til å gjøre det når forsyningsmulighetene er små, på midlertidig basis på grunn av hensynet til matvaresikkerhet. Men sterke krefter i WTO vil ha dette helt vekk, fordi det forstyrrer frihandelen, sier den engasjerte inderen.