Finner praktiske løsninger i spent hverdag

Statsviteren fra Skedsmokorset har bruket hele sitt yrkesliv på bistand og humanitært arbeid. Når det røyner på lengter hun til Gardermoen en vinterdag; det å lande, kjenne på stillheten og kulden. Riiser bor i Maiduguri og er områdeleder for delstatene Borno, Adamawa og Yobe i Nigeria.

– Hva er spesielt med jobben du har?

– Det er alltid dårlig nytt for et land når folk som meg dukker opp. Det betyr at det jo er krig og konflikt og at samfunnsstrukturer har brutt sammen. For meg er det å på daglig basis finne praktiske løsninger noe som gjør jobben veldig spennende. Det er litt sånn; i går var det terrorangrep, hvordan unngå å sette folk i fare? I dag er det sandstormer, så nei, vi kan ikke bruke helikopter. Man baler med nesten umulige problemstillinger hele tiden og det er aldri slik at man har tilstrekkelige ressurser.

– Hvordan orker du? Det får jeg ofte spørsmål om. Vi jobber hele tiden med de mest sårbare menneskene i verden. De har veldig lite. Men jeg har også 220 kolleger her og vi har bestemt oss for å utgjøre en forskjell. Problemene i verden oppstår som følge av det verste i mennesket, men stort sett så møter jeg det beste i menneskene. Man kan si det slik at jeg har en vanlig lederjobb – på et uvanlig sted. Grunnen til at jeg gjør det jeg gjør, er at jeg vil være en del av løsningen. Alle må bidra med sitt og dette kan jeg bidra med.

– Hva er det mest spennende du har opplevd?

– Det er to sider av det som er ”spennende”. Den siden vi forsøker å unngå er dette som handler om sikkerhet. Det mest spennende er at man kommer tett på beslutningstagere, at man får lov til å være med å påvirke. I Bagdad i 2016, når Falluja falt, var Flyktninghjelpen eneste organisasjonen med stabil tilgang. Da er man i en situasjon hvor alles øyne er på en. Man kan påvirke og mobilisere ressurser. Det tiltrekker meg å være med å påvirke og gjennom Flyktninghjelpen får man en posisjon.

– Hva er den største utfordringen og hvorfor?

– I Nigeria er det nå 11 millioner som ikke har sikker tilgang på mat. 3,1 millioner som internt fordrevne. Tre delstater er rammet av den pågående konflikten. I tillegg er det 300 000 nigerianske flyktninger i Kamerun og Niger. Det kommer med et stort ansvar å skulle levere på så store programmer som vi har.

– Vi hører historier fra fedre som forteller om døtre som har blitt voldtatt, som har sett barna blitt drept. Det gjør inntrykk. Jeg ønsker dog å understreke at jeg er litt beskyttet i forhold til kollegene mine. Mange av dem har vært nødt til selv å flykte fra bevæpnede opposisjonsgrupper. Og for min del må jeg få ting oversatt. Det er som et filter i forhold til de verste historiene.

– Hva slags råd har du til folk som besøker Nigeria?

– Jeg hadde ikke detaljkunnskap når jeg kom hit første gang. Satt på spissen; jeg visste om nigeriabrevene og terrorgruppen Boko Haram. Så kom jeg hit og møter en gjestfrihet og humor som går Midtøsten en høy gang. Det er ikke sikkert Nigeria er det ultimate ferielandet, men nigerianere lette å komme i kontakt med. Det er mye varme, humor og latter her. Mitt generelle reiseråd: lær deg litte granne språk. Det åpner dører.

– Hva har vært den største utfordringen med å flytte fra Norge – bortsett fra å reise fra familie og venner?

– Jeg er veldig glad i skogen. Jeg liker ikke varme. Så største utfordring med å flytte fra Norge når du til stadighet oppholder deg i land med opptil 50 varmegrader, er vel temperaturene. Jeg lært meg å leve med det og å overse det. Men når jeg kommer hjem, lander på Gardermoen – det er stille, helt stille. Og så er det kaldt ..Det er så deilig.

– Hva er den beste lokale retten du har spist?

- Jeg er drittlei kylling og ris. Nigeriansk mat er utrolig sterk, det er så krydret at for en stakkars nordmann er det litt i overkant. Suja er en lokal rett. Det er grillet kjøtt, dyppet i rent chilipulver. Så griller man det litt mer og dypper det i mer chili for sikkerhetsskyld. Man reiser ikke til Maiduguri på grunn av maten - som nordmann, i hvert fall, sier Anja Riiser.