"Jeg er utmattet og sint"

Alle talene, alle møtene, alle protestene fra så mange av oss, for en mer human verden med respekt for menneskers rettigheter, alle menneskers rettigheter – hva er det godt for, når slikt som dette skjer? Ikke bare en gang, ikke bare med lille Aylan Al Kurdi, men med så mange rundt om i verden: Redselen de opplever, brakt til oss hver dag av nyhetsmediene, river i filler våre håp om litt nåde, litt lindring.

Etter et år som høykommissær for menneskerettigheter føler jeg meg, i likhet med mange av mine kolleger, både utmattet og sint.

Utmattet, fordi systemet nesten ikke er i stand til å mestre situasjonen med de ressurser som er tilgjengelige, mens menneskelige lidelser akselererer. Fra knusende fattigdom i mange konfliktfylte områder, der freden er fjern, til undertrykkingen av sivile og politiske rettigheter til mennesker som er fanget i et knipetak mellom nådeløse ekstremister og regjeringsstyrker. Hat, sneversyn, rasisme – det synes overveldende.

Og sint, fordi det virker som om det hjelper lite, samme hva vi sier. For å ta et skammelig eksempel: Til tross for de gruoppvekkende bruddene på menneskerettighetene i Syria, som er blitt gransket, registrert og drøftet, kan vi fortsatt bare beklage mangelen på handling fra det internasjonale samfunn. Med mindre vi radikalt endrer måten vi tenker og opptrer som internasjonale aktører – enten som medlemsstater i FN, mellomstatlige organisasjoner eller frivillige organisasjoner – vil alle vi i fellesskapet for menneskerettigheter bli uvesentlige stilt overfor slike massive overgrep.

Samtidig ser vi den uselviske innsatsen til de beste blant FN-medarbeidere, som de fra OHCHR som jeg møtte i Bangui for to uker siden. De arbeidet under svært vanskelige og farlige forhold for å kunne registrere og rapportere om brudd på menneskerettighetene. Vi ser det ekstremt imponerende motet til menneskerettsaktivister rundt om i verden; ensomheten og frykten hos flyktningene og andre rettmessige migranter; de mange hundre millioner mennesker som lider under sult, diskriminering, tortur – alt dette gjør det umulig for oss å gi opp.

Vi skal også huske at noen land i Midtøsten – Jordan, Libanon, Tyrkia – og i Europa – Tyskland og Sverige – viser prisverdig humanitet og lederskap når det gjelder å ta imot flyktninger og migranter som trenger beskyttelse. Og det er mange millioner vanlige mennesker som ved å åpne sine egne hjem for flyktninger og andre migranter som trenger beskyttelse, demonstrerer stor generøsitet og en vennlighet som bør være et eksempel for andre. Strømmen av menneskelig medfølelse og samvittighet som veltet fram etter publiseringen av bildene av Aylan, viste oss et mot-narrativ til den smålige egoismen hos enkelte beslutningstakere som har nøret opp under primitive instinkter hos sin befolkning.

Så jeg bønnfaller beslutningstakere i Afrika, Nord- og Sør-Amerika, Asia og Stillehavsregionen, så vel som Europa, om å handle raskt og etablere effektiv og prinsippfast migrasjonsstyring. Stater har suveren rett til å sikre sine grenser og å bestemme vilkår for innreise og opphold seg på sine territorier. Men de har også en forpliktelse til å respektere internasjonale menneskerettighetsavtaler, flyktningelover og humanitære lover. …..

Jeg er enig i at det ikke finnes én rask løsning på terroren, traumatiseringen, fattigdommen og vanstyret som driver så mange millioner mennesker til å forlate alt de har og alt de har kjent. Å gjenreise menneskerettighetene i deres hjemland vil kreve langvarig og målrettet arbeid. Og ja, det er sant at de som har størst ansvar for migrasjonen er de lederne som har satt menneskerettighetene til side og frarøvet folket sitt håp.

Respekt for menneskerettighetene hører naturlig sammen med forpliktelsene til en suveren stat, og utgjør en del av grunnmuren for en sunn stat. Menneskerettighetenes stemme er en støtte til statens styring, et bidrag til å bygge samfunn som er motstandsdyktige, fredelige og framgangsrike. ….

Ustabilitet er kostbart. Konflikt er kostbart. Å gi det sivile samfunnets stemmer anledning til å lufte sine klagemål og arbeide for å finne løsninger, er gratis.

Når vanlige mennesker kan utveksle ideer for å finne løsninger på felles problemer, blir resultatet bedre, sunnere, sikrere og mer bærekraftige stater. Det er ikke forræderi å påpeke mangler og rette søkelyset mot misforhold som gjør et land mindre rettferdig og inkluderende. Når stater begrenser folkets frihet og knebler uavhengige, folkelige røster mister de samtidig gevinsten av folkelig engasjement. Det undergraver nasjonal sikkerhet, nasjonal velstand og vår kollektive framgang. Sivilsamfunnet, rustet med ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfrihet, er en verdifull partner, ikke en trussel.

Likevel har både jeg og min forgjenger i dette rådet i årevis listet opp stater som har tatt ekstremt alvorlige skritt for å innskrenke ytringsfriheten eller forfølge det sivile samfunns stemmer. Jeg vil fortsette å peke på slike land, men det er fortvilende å måtte rapportere at det nå er for mange land på denne listen til at jeg kan navngi dem alle i dag. Dette er en hard anklage mot vår evne til å forsvare dette fundamentet for godt styresett, og er illevarslende for våre samfunns framtid. ….

En lang rekke merkedager, som begynte for ett år siden med markeringen av slutten på første verdenskrig og fortsatte gjennom de siste månedene, med markeringene av frigjøringen av Auschwitz og redslene fra Hiroshima og Nagasaki, får oss til gjenoppfriske de lærdommene som førte fram til etableringen av vår institusjon. Disse lærdommene kan ikke dø bort med den generasjonen som levde under disse krigene. De lærer oss ikke bare medlidenhet og avsky for slike grusomme lidelser og ødelagte liv, ikke bare beundring for ekstraordinært individuelt mot og motstandskraft, men også klokskap, de vanskelige leksjonene i statsmannskunst.

De siste månedene har jeg tenkt mye på folkemord-ugjerningene i Rwanda og Srebrenica. Jeg har hatt det privilegiet å få samtale med tre eldre sørkoreanske ofre for sex-slaveriet under krigen, som fortjener verdigheten en reell erkjennelse av hva de ble tvunget til å utholde kan gi dem. Og jeg har blitt rørt til dyp sorg over skjebnen til den lille gutten på stranda, som representerer, med sitt liv og sin død, urettferdigheten som rammer så mange.

Våre liv er knyttet sammen. Beslutninger og handlinger i ett land får konsekvenser i mange andre. De rokker ved livsgrunnlaget for mange mennesker, som verken er mindre viktige eller mindre menneskelige enn deg og meg. Når fundamentale prinsipper om menneskerettigheter ikke blir forsvart, svikter det sentrale i våre institusjoner. Det er disse rettighetene som fremmer utvikling som er bærekraftig, fred som er sikker, og liv med verdighet.

(Oversatt av Lars Martin Hjorthol)