Burmakomiteen avvikles: – Enkelte i UD så oss som sand i maskineriet

– Utenriksdepartementet har hatt et ønske om å avvikle Burmakomiteen i lang tid.

Audun Aagre sitter hjemme på Torshov i Oslo. Ute er det høst, regnet pisker mot vinduene. På tampen av fjoråret fikk Burmakomiteens leder beskjed om at UD-støtten organisasjonen hadde hatt gjennom nær tre tiår, ville bli avsluttet.

– Jeg hadde da bare én mulighet; å be styret om å si meg opp.

I Myanmar er det nå hektisk valgkampaktivitet før valget i neste uke, men som eneste ansatt, betød styrets terminering av arbeidskontrakten at det ikke har vært aktivitet i Den norske Burmakomité (NBK) siden juli i år. Men hvorfor, etter 28 år?

Aagre mener enkeltpersoner i UD-systemet betraktet Burmakomiteen som sand i maskineriet.

– Enkelte byråkrater la ikke skjul på at vi ikke hadde livets rett. Jeg tror det handlet om at vi har tolket situasjonen i Myanmar annerledes enn UD, og jeg vet at flere har mislikt vår kritiske stemme om deler av norsk Myanmar-politikk.

- Ulik politisk analyse

Aagre sier han har en grunnleggende tro på at friksjon gir den beste utenrikspolitikken.

– De standpunktene vi har hatt, representerer svært mange i Myanmar som har vært kritiske til en for positiv tolkning av militærets endringsvilje. Jeg mener vi har hatt fokus på de lange linjene, at reformprosessen ikke var en exit-strategi, men militærets overlevelses-strategi, hvor grunnloven var et verktøy for å sikre makt uansett utfall av demokratiske valg, sier den avtroppende lederen.

– Men på hvilken måte er UD uenig i en slik analyse?

– Jeg tror det har vært ulike tanker i UD om den politiske analysen. Til tider har det vært lite åpenhet, og vi har savnet en strategi og en definert norsk Myanmar-politikk gjennom mange år. Min oppfatning er at norske myndigheters politikk er litt vilkårlig, litt personavhengig, og at det var en travelhet i embetsverket fordi veldig mye stod på spill.

Aagre mener man i UD var opptatt av å støtte Thein Seins regjering tidlig. Han sier argumentasjonen var at man måtte styrke de mest endringsvillige i militæret, de såkalte softlinerne, slik at ikke hardlinerne tok makten igjen.

– UDs perspektiv skapte en travelhet, som kan være viktig i utenrikspolitikken, men som samtidig øker risikoen for at beslutninger tas på svakt fundert grunnlag. Nettopp derfor bør ryggmargsrefleksen være at motstemmer bidrar til en konstruktiv debatt og en bedre politikk. Vi opplevede at deler av UD så på motstemmer som sabotører eller spoilere.

Da Aagre tok over som daglig leder i 2013, var dialogen med UD god, slik han husker det.

– Vi hadde en felles forståelse om at komiteen spilte en viktig rolle. Det lå en anerkjennelse av ulike roller, men med et felles mål om fred og demokratisk utvikling. Likevel ble det raskt klart for meg at den norske ambassaden i Yangon var mer kritisk innstilt til Burmakomiteen enn UD i Oslo. Etter valget i 2015 var vår kontaktperson i UD, som tidligere jobbet ved ambassaden, klar på at støtten skulle kuttes. Signalet kom parallelt med Børge Brendes ønske om å redusere antall samarbeidspartnere. I 2017 ble vi «reddet» av Stortinget, men UD fortsatte kutt-politikken året etter. Da skjønte vi at det lå an til en styrt avvikling.

Aagre fremholder at Burmakomiteen har spilt en viktig rolle under reformprosessen.

– Jeg er stolt av at Burmakomiteen har vært en tydelig aktør, helt siden vi ble etablert i 1992, bare uker etter Aung San Suu Kyi fikk Nobels fredspris, sier Aagre.

Kort tid etter fredsprisutdelingen i Oslo, bidro Burmakomiteen til å etablere radiostasjonen Democratic Voice of Burma (DVB), blant annet fordi organisasjonens første leder Hallvard Kuløy var nær venn av Aung San Suu Kyi (hun og ektemannen Michael Aris bodde blant annet hos Kuløy i Katmandu, da han var direktør for Unicef i Nepal fra 1972 til 1978). Aagre forteller at etableringen av DVB skjedde i tett samarbeid med utenriksminister Thorvald Stoltenberg og statssekretær Jan Egeland, «som begge så et behov for å støtte demokratibevegelsen» i Burma.

– Jeg tror UD måtte omgå noen regler for vi skulle å få lov til å sende kortbølge-signaler fra Kvitsøy utenfor Stavanger til Myanmar, sier Aagre og fremholder at Burmakomiteen de to første tiårene var å regne som en del av norsk utenrikspolitikk.

Han sier Burmakomiteen har hatt gode samarbeid med organisasjoner og politiske aktører på høyt nivå i Myanmar, og peker mot 88-generasjonen og National League for Democracy (NLD), inkludert opposisjonspartiets leder Aung San Suu Kyi.

– De tre siste årene har vi rettett innsatsen mot politiske partier i etniske områder. Valget i 2015 kan ses som en folkeavstemning for Aung San Suu Kyi, mer enn et partipolitisk valg. Vår analyse var at valget i 2020 ville bli annerledes, og at det derfor var viktig å styrke opposisjonspartiene og utvikle det demokratiske spillerommet før årets valg.

- Skarp kritikk fra Aung San Suu Kyi

Under Aagres ledelse har Burmakomiteen gjentatte ganger uttalt seg kritisk til norsk Myanmar-politikk. På spørsmål om hva han ville gjort dersom han satt i den norske utenriksministerstolen fra 2011, sier Aagre at han ville vært mer varsom.

– At Norge så ensidig støttet president Thein Sein og hans regjering som ikke engang var lovlig valgt, skapte mistillit fra etniske minoriteter og skarp kritikk fra Aung San Suu Kyi. Den norske politikken var kortsiktig og problematiske koblinger til norske selskaper gjorde at mange stilte spørsmål ved Norges motiver. Jeg har stor respekt for diplomaters arbeid, men min mening er at det diplomatiske håndverket kunne vært bedre, sier Aagre.

– Dere har ofte vært i kulissene når norsk Myanmar-politikk har fått oppmerksomhet, som da NLD-leder Aung San Suu Kyi på Dagsrevyen, i forkant av valget i 2015, kritiserte norske myndigheter for å være «blåøyde». Har dere vært en urokråke?

– Den kritikken vi har brakt til torgs har vært legitim og representativ for våre samarbeidspartnere i Myanmar. Det er vår fordømte plikt å løfte fram deres stemmer, og deres perspektiver burde være relevante for norske myndigheter.

– Og nå betales prisen for at dere har gjort deres «fordømte plikt», eller?

– Enkelte så oss som sand i maskineriet, og jeg har vært overrasket over hvor stor innflytelse enkeltpersoner har i beslutninger om finansiering. Jeg håper virkelig ikke man straffes økonomisk for å viderebringe lokal kritikk fra et norsk samarbeidsland.

Aagre sier alle organisasjoner bør ha avvikling av seg selv som sitt fremste mål, og forteller at organisasjonens styre har hatt diskusjoner om Burmakomiteen har livets rett en rekke ganger.

– Reformprosessen førte til omfattende endringer, og vi var innstilt på avvikling. Men situasjonen endret seg. Det rosenrøde bildet som til tider er tegnet av Myanmar, speiler dessverre ikke virkeligheten. Derfor har vår stemme vært viktig.

– Men er det det offentliges ansvar å finansiere Burmakomiteen?

– Selvsagt ikke. Mitt anliggende er å løfte frem betydningen av friksjon i utenrikspolitikken, og at det er særlig viktig i en politisk overgangsperiode med flere sannheter. Ut fra min erfaring, gjennom utallige møter, har komiteen betalt en pris for en politisk uenighet.

Noen av NBKs prosjekter er avsluttet, andre videreføres av andre organisasjoner, forklarer Aagre. Han sier trenden i den norske bistanden er færre kontrakter og større partner-organisasjoner.

– Dette er vel og bra når det er politisk enighet både hos giverland og mottakerland. Spørsmålet er hva man gjør når det er en politisk brytning. Bør det offentlige finansiere friksjon og sand i maskineriet? Jeg mener det, sier Aagre.

– Men hvorfor har dere ikke søkt å finne finansiering andre steder, slik UD signaliserte at dere burde allerede i 2012?

– Vi arbeidet med finansiering både fra internasjonale legater og andre organisasjoner, men fant ut at vi var for norske, for politiske og for små til å nå opp. I motsetning til større organisasjoner har vi verken kirkesamfunn eller fagforeningen i ryggen, og er derfor mer sårbare med få finansieringskilder.

Aagre er tydelig på at norsk Myanmar-politikk trenger nyanser.

– Det viktigste er ikke hvilken organisasjon som gjør jobben, men vår styrke lå i at vi var små og smidige, og hadde et sterkt politisk nettverk. Burmakomiteen har opparbeidet en legitimitet som har gitt oss tillit langt utenfor Yangon. Dét er en politisk kapital som har en verdi, og som andre nå må bygge opp, sier Aagre.

– Når Burmakomiteen forsvinner, mister norske myndigheter tilgang til en del av virkeligheten. UD har sin forståelse av den politiske dynamikken i Myanmar, vi har en annen, men begge er viktige for norsk Myanmarpolitikk.

Han peker på at Burmakomiteen også har bistått norske næringsaktører i Myanmar.

– Helt fra Telenor begynte å snuse på en mobillisens har vi hatt god dialog med en rekke norske virksomheter. Fra 2012 organiserte vi regelmessige møter med Telenor-ledelsen. Telenor har lagt vekt på å forstå den politiske situasjonen, og sett det som en forutsetning for å gjøre forretninger, som er fornuftig, selv om det ikke er noen garanti for å lykkes. Vi har samtidig sagt klart fra når norske selskaper går frem på feil måte, som SN Power gjorde. Men vi hadde samtidig en god dialog, som var bra både for SN Power og for lokalbefolkningen.

- Har hun mislyktes?

Når Bistandsaktuelt møter Aagre, er valget i Myanmar 8. november bare uker unna. Sist det var valg i det tidligere militærdiktaturet, var det det første reelle valget på mer enn 60 år, og Burmakomiteens leder var i Yangon. Da så han den enorme entusiasmen som skapte overskrifter over hele verden. Audun Aagre kaller det et fest-valg, et minne for livet.

– Å få følge Aung San Suu Kyi når hun reiste rundt i sin valgkrets, se folk som stolt viste fram blekket på fingeren, var utrolig.

– I år er det en mer dempet stemning, et helt annet bakteppe med en mer reell valgsituasjon. Det er en betydelig misnøye med Aung San Suu Kyi, både i de burmanske og de etniske områdene. Den politiske kompleksiteten er tydeligere, med en slagside i forhold til rohingya-spørsmålet som gjør at det internasjonale samfunnets entusiasme er borte.

Han sier Aung San Suu Kyi ikke har klart å «knekke koden» i forholdet til militæret.

– Jeg tror fremdeles NLD vil gjøre et godt valg i de burmanske regionene, mens det i etniske delstater blir en mer spennende kamp mellom etniske partier, NLD og USDP. Kanskje vil valget i 2020 gi et mer sannferdig bilde av hva et demokrati er. At grunnloven fremdeles er den samme, til tross for at Aung San Suu Kyi lovet å jobbe hardt for å endre den da hun gikk til valg i 2015, legger også et mørkt skydekke over årets valg.

– Betyr det at du mener Aung San Suu Kyi har mislyktes?

– Ja og nei. Hun har åpenbart mislyktes i å svare til det internasjonale samfunnets forventninger, og det er grunn til å tvile på om hun har politisk vilje til å gjøre noe med spørsmål knyttet til statsborgerskap for minoriteter, spesielt rohingya-muslimene, og å se det etniske mangfoldet i Myanmar som en mulighet, og ikke en begrensning.

Et spill mellom tre aktører

Han sier overgrepene mot rohingya-minoriteten må ha vært en «wake-up-call» til alle de som trodde på reformprosessene.

– Militærets vesen og intensjon ble vist for en hel verden i 2017. Overgrepene tydeliggjorde at militæret i liten grad har endret mentalitet, selv om retorikken er forandret. Og så er det diskusjonen om Aung San Suu Kyi og hennes ansvar for overgrepene. Kritikken er fortjent, men også litt feilslått. Militære er ansvarlig for overgrepene, mens hun har blitt syndebukk, uten at det tas hensyn til dynamikken som utspiller seg mellom henne og hærsjefen.

Aagre mener den politiske realiteten i Myanmar er slik at Aung San Suu Kyi hadde vært politisk død dersom hun hadde åpnet for å gi statsborgerskap til rohingyane.

– I Burmakomiteen har vi vært mest skuffet over at hun ikke har vist vilje til å få til en smart politisk løsning for rohingya-minoriteten, og at hun knapt har vist empati for deres situasjon.

– Men er du overrasket over hvor lite positiv utvikling det egentlig har vært siden hun inntok den nyopprettede State Councellor-posten i 2016?

– Burmakomiteen overvurderte nok NLDs vilje til å skape positive endringer, og har vært skuffet over mangel på demokratisk kultur i deler av NLD. Jeg trodde at Aung San Suu Kyi i langt større grad skulle bygge allianser med de etniske minoritetene.

– Burmesisk politikk er et spill mellom tre aktører; de militære, NLD og de etniske gruppene. Jeg skulle gjerne sett at Aung San Suu Kyi inkluderte de etniske gruppene mer. Det kunne skapt mer tillitt i fredsprosessen, og gitt en sterkere posisjon overfor de militære. Spøkelset i fredsprosessen er hvorfor de etniske gruppene skal stole på en sivil leder som er prisgitt militærets valg. Hvis hun hadde klart å skape tillitt hos etniske ledere, kunne de sammen jobbet for å underlegge militæret sivil politisk makt, på sikt. I stedet er denne bevegelsen splittet, til dels fordi Aung San Suu Kyi ikke har spilt kortene bedre, sier Aagre.

– Fem år etter «festvalget», sitter de grønnkledde fortsatt med enorm makt, Aung San Suu Kyi har måttet svare for folkemordanklager og Burmakomiteen er «nedlagt». Er du trist?

– Det har vært trist å se Aung San Suu Kyi stå i Haag og svare på beskyldninger om folkemord. Det har vært noen år med oppoverbakke, men jeg er utrolig stolt av det vi og våre partnere har fått til gjennom snart tre tiår. Det er vemodig at Burmakomiteen ikke skal få fortsette, også er det selvfølgelig noe trist ved å være siste mann på post. Men det har vært en fantastisk lærerik reise, og jeg kommer til å være på det første flyet til Myanmar, når reiserådene tillater det.

• Les også: Utenriksdepartementet: Stemmer ikke at «enkelte i UD» har jobbet for å avvikle Burmakomiteen