Tett på lidelser og pågangsmot
UTEKONTORET: I seks år har Stine Horn fulgt den syriske tragedien tett. Det gjør lengselen etter de norske skogene stor.
Jeg glemmer aldri første gang jeg fikk se de voldsomme skadene fra en klasebombe.
Stine Horn
Stine Horn, landdirektør i Norsk Folkehjelp, vil ha mer solidaritet i verden. Nå bidrar hun i et Libanon sterkt preget av flyktningkrisen i regionen.
– Hva er spesielt med jobben du har?
– Den enorme bredden og muligheten til å påvirke. Jeg leder et kontor med 90 dyktige kollegaer som arbeider med demokratiarbeid, humanitær bistand og rydding av miner og klasebomber. Jeg glemmer aldri første gang jeg fikk se de voldsomme skadene fra en klasebombe. Én bombe inneholder gjerne flere hundre mindre bomber, og mange av dem blir liggende udetonert igjen på bakken. Jeg er stolt av våre mineryddere som finner og detonerer disse. Stillingen her har gitt meg en fantastisk mulighet til å gjøre en forskjell.
– Hva er det mest spennende du har opplevd?
– Det mest interessante, men også det mest tragiske, har vært å følge Syria-krigen de siste seks årene. Jeg har vært i Libanon siden de første syriske flyktningene ankom. På det meste telte de 1,7 millioner mennesker. I dag har antallet falt til under millionen. Bak disse tallene skjuler det seg enorme menneskelige lidelser, men også historier om stort pågangsmot. Jeg er imponert over syrere som kommer hit og klarer å stable på beina organisasjoner som bistår tusenvis av flyktninger. De bruker sin kunnskap til å undervise barn som en dag vil gjenoppbygge Syria. Ikke minst lar jeg meg imponere av de palestinske flyktningene i Libanon, som på tross av svært knappe ressurser, har åpnet dørene sine for palestinere fra Syria som nok en gang er tvunget på flukt.
– Hva er den største utfordringen og hvorfor?
– En av utfordringene med å jobbe i Libanon er å skildre virkeligheten her til de hjemme i Norge. Jeg var i Libanon første gang som solidaritetsarbeider rett etter krigen i 2006. Da bodde jeg hos en palestinsk familie i en flyktningleir. Jeg deltok i deres dagligliv. Som landdirektør i Libanon ti år senere besøker jeg ofte leirene og ser at forholdene for palestinere har forverret seg ytterligere. Palestinere er marginalisert, og har begrenset tilgang til arbeidsmarkedet i Libanon. Det er rystende hvordan et folk kan bli fordrevet og leve under slike vilkår år ut og år inn uten at verdenssamfunnet tar ansvar. Når enkelte i Norge da snakker om flyktninger som lykkejegere, eller hevder at Norge ikke har tilstrekkelig kapasitet til å hjelpe, er det absurd for meg. I Libanon er mer enn hver femte person flyktning. Europa kan og må gjøre mer.
– Hva slags råd har du til folk som besøker landet?
– Libanon er et land med mange kontraster, kulturer og stor ulikhet. Mitt råd er å oppsøke forskjellene og snakke med flest mulig. Og ikke minst nyte av den libanesiske gjestfriheten. Hvis jeg skal nevne èn ting, ville jeg anbefalt søndagslunsj på en restaurant i fjellene eller ved sjøen. Bedre mat, dans og stemning finner du ikke!
– Hva er den beste lokale retten du har spist?
– Libanesisk mat serveres gjerne som småretter, såkalt mezze. Fantastisk godt med smak av mynte, bladpersille, sitron, sumaq og koriander. Derimot kan jeg stå over den lokale delikatessen med lammetestikler.
– Hva har vært en største utfordringen med å flytte fra Norge?
– Jeg er i utgangspunktet en urban person som elsker bylivet, men etter seks år i Libanon har savnet etter natur og frisk luft begynt å gjøre seg gjeldende. Uberørt natur og frisk luft er goder som vi nordmenn tar for gitt. Men i Libanon er det stor knapphet på dette. Det hender jeg dagdrømmer om noe så hverdagslig som å jogge rundt Sognsvann.
Les tidligere Utekontor-sak:
