Hvem har løsningen for Sør-Sudan?

Med tidligere bakgrunn fra Sør-Sudan, som generalkonsul og som landdirektør for Norsk Folkehjelp, følger jeg fortsatt sporadisk med på utviklingen i landet.

I den siste tiden har uroen blusset opp flere steder i landet. Økonomien er helt i kne, så det er mer og mer krevende å holde militante grupperinger stangen ved å kjøpe seg ro og fred.

I den siste tiden er det flere og flere som mener at løsningen på problemet er å fjerne president Salva Kiir og visepresident Riek Machar. (Blant annet min gode venn Tomm Kristiansen og professor Anders Breilid)

Med norske briller kan dette umiddelbart høres ut som fornuftig og nødvendig løsning, men her mangler det etter min mening en lokal og helhetlig analyse av problematikken. Det er krevende å forstå en fremmed kultur, og i særdeleshet mangfoldet av kulturer i Sør-Sudan. Og problemene i landet løses ikke på en enkel måte bare ved å fjerne enkeltpersoner.

Svake demokratiske krefter

Finnes det et fundament i landet for å bygge et demokrati?

• Det finnes i praksis ikke fungerende politiske partier, men noen få sterke etniske grupperinger. Og Dinka og Nuer er dominerende. I Nuerstammen er ikke makten «tradisjonell», men de følger big-man systemet hvor den sterkeste og råeste til slutt får makten. Dinka følger mer den tradisjonelle høvdingestrukturen hvor makten videreføres i slekten. Og heller ikke i det systemet er det noen «kjære mor».
• Det som særpreger disse to stammene er at de begge er pastoralister. Pastoralistene lever i en voldskultur fra de er svært unge. For enten raider de kveg fra andre stammer eller de må forsvare seg mot andre som stjeler deres eget kveg. Slik blir det tøffe soldater av. Og derfor er stammen i SPLA hæren og utbrytergruppene for en stor del basert på soldater fra Dinka eller Nuer.
• Befolkningen i Sør-Sudan er i hovedsak analfabeter og har stor ærefrykt, og annen frykt, for autoriteter. Normalt følger befolkningen sine ledere lojalt i tykt og tynt.
• Men til manges forbauselse har Sør-Sudan en av de regjeringene i verden med høyest utdanningsnivå. (Regjeringen (GOSS) besto i min tid av svært høyt utdannende folk, mange med doktorgrad fra vestlige universiteter. Jeg nevner dette med vestlige universiteter, for det er dessverre ingen sak å kjøpe seg en akademisk grad i Afrika)
• Landet har så å si ingen middelklasse, men en betydelig elite, samt en stor masse av fattige mennesker uten utdanning. (Middelklassen vil som kjent ofte være grunnstammen i et demokrati)
• Det finnes en politisk opposisjon til makten, den består av noen velutdannede unge kvinner og menn som ønsker demokrati, pressefrihet og så videre. Denne gruppen er liten, men er aktive i internasjonale medier og får naturlig nok mye støtte av hjelpeorganisasjoner, internasjonale medier og fra vestlige diplomatier.
• Min oppfatning - etter seks år i landet - er at vanlige folk i bushen i Sør-Sudan ikke primært søker en demokratisk løsning på landets problemer, de vil bare ha dekket primærbehovene til familien sin. Det er derfor lite tenkelig med en bred folkelig opposisjon - kanskje med noen spredte unntak i hovedstaden og noen få byer som har studenter.
• Kirkeledere har forsøkt å spille en politisk og meklende rolle, men de har på ingen måte lykkes. Kirken er også etnisk dominert. Jeg har vært på mange gudstjenester i hovedstaden Juba hvor det er ekvatorianerne som er i flertall. Prekenene de holdt i kirkene der var ofte preget av nedsettende ord om dinkafolket og latterliggjøring av «disse som løper etter kveget sitt». «Kan vi ikke bare jage de ut av byen vår?». Slike kraftsalver ble ofte fulgt opp av stor applaus og latter. Slike holdninger er et dårlig utgangspunkt for å bygge en ny nasjon.
• Folk i Sør-Sudan har først og fremst en etnisk identitet og en svært mye svakere identitet som sørsudaner. (NB: nasjonalfølelsen var imidlertid formidabel i 2011 i forbindelse med løsrivelsen fra erkefienden i nord, Sudan)
• Det er få demokratiske krefter i landet slik jeg ser situasjonen er i dag.
• Og dette utnytter Kina ved å innynde seg med myndigheter og lokale høvdinger for å få tilgang på landets betydelige ressurser. Sør-Sudan har i økende grad vendt seg bort fra Vesten og finner seg mer til rette med kineserne. Kina har i rettferdighetens navn fått på plass flotte veiprosjekter og annen infrastruktur, noe befolkningen nok verdsetter mer enn «maset om demokratiutvikling» fra vestlig hold.

Nuere og dinkaer

Hva er veien videre? Er et vestlig parlamentarisk demokrati mulig i dette landet? Vil det hjelpe å fjerne presidenten og visepresidenten? Før visepresident Riek Machar ble leder av nuerstammen, var det avdøde Paulino Matip som var leder. Han var så visst ingen demokrat, men en kampklar mann som både president og andre fryktet. Vil nuerene velge en demokrat neste gang? Vi de kunne få en leder som kan minne om norske partiledere? Det tror jeg nok vi bare kan glemme.

Den som skal leder landet videre må på en eller annen måte skaffe seg støtte i de to store etniske gruppene, ellers blir det konflikt. Det finnes så vidt jeg vet per i dag ikke noen personer som vil kunne påregne støtte fra de to største grupperingene. Men en kan jo håpe at det skjer en dag.

Dagens hybridløsning med presidenten fra dinka og visepresident fra nuer er et minste felles multiplum. Og for de som husker tilbake i tid, var disse tidligere bitre fiender som begge har blod på hendene.

Håp?

For nabolandene Kenya, Uganda, Sudan og Etiopia er den store frykten at Sør-Sudan skal ende opp med «somaliske tilstander» med fullstendig anarki og borgerkrig. I en slik situasjon vurderer nok nabostatene at det er bedre å støtte en svak regjering, som riktignok styrer med stadig svekket autoritet. Jeg tror ikke landene i regionen er på leting etter en demokratisk samlende figur for Sør-Sudan - for de vet at dette ikke synes å være særlig sannsynlig i dagens situasjon.

Finnes det ikke håp? Jeg tror at en tidligere kunne ha lært litt av Uganda gjenreising etter diktatoren Idi Amin, der lyktes de ved å trekke inn høvdingene i det politiske systemet. Men det er en lang historie og blir ren etterpåklokskap i dag.

Men løsningen er i hvert fall ikke så enkel som å fjerne topplederne.