Utfordringene i Sahel: Er Norge rigget for å svare på en så kompleks konflikt?

Sahel preges av økende konkurranse om sviktende ressurser, klimaforandringer som påvirker matsikkerheten, sterk befolkningsøkning, fattigdom, mangel på jobbmuligheter og tilgang til grunnleggende tjenester, samt svake institusjoner. Resultatet er at volden fra ikke-statlige væpnede grupper eskalerer og organisert kriminalitet får ytterligere fotfeste.

Må tenke nytt

Til tross for økt internasjonal oppmerksomhet og langvarig tilstedeværelse fra blant annet EU og FNs fredsbevarende styrker, foregår det en forverring av sikkerhetssituasjonen og en økning i menneskelige lidelser og rettighetsbrudd. Dette betyr at vi må tenke nytt og se kritisk på hvordan vi har rigget oss for å svare på den type kompleksitet som krisen i Sahel representerer.

I Sahel har anslagsvis 4000 mennesker mistet livet og nær halvannen million er drevet på flukt, enten over landegrenser eller internt i eget land. Den nevnte kombinasjonen av vold og usikkerhet, fattigdom, høye fødselstall, klimaforandringer og få jobbmuligheter er en eksplosiv blanding som skaper en ustabil situasjon for hele regionen. Konflikten i regionen har også geopolitiske ringvirkninger, og skulle et eller flere av landene i Sahel kollapse helt, vil det også ha konsekvenser for global sikkerhet. Det er derfor er helt nødvendig at vi finner løsninger som kan håndtere de komplekse sikkerhets- humanitære og utviklingsutfordringer i Sahel landene. Det er nettopp dette som skal tas opp når verdens stater møtes 20. oktober til et toppmøte i København. Spørsmålet er hva Norge kan og bør bidra med?

Det som står klart for oss er at den strategien det internasjonale samfunn har brukt til nå ikke fører frem. FN, EU og alle andre store bistandsland og organisasjoner har vært tungt inne i Sahel siden krisen startet i 2013, men selv om man har forhindret en total kollaps har ikke situasjonen blitt bedre. Snarere er det motsatt. Den politiske situasjonen i Mali etter kuppet i august er ustabil og jihadistiske opprørere er nærmere hovedstaden i dag enn de var i 2013. Konflikten har også spredt seg til Burkina Faso og Niger. Mens verdens øyne er rettet mot koronapandemien, foregår det en betydelig økning i væpnede angrep på skoler og lokalsamfunn. Til tross for relativt lave smittetall preger covid-19 også Sahel. Pandemien kommer på toppen av alle de andre utfordringene og den har negative konsekvenser for lokal økonomi. På landsbygda livnærer majoriteten seg av jordbruk eller dyrehold. På grunn av tidvis nedstenging av lokale markeder og store prissvingninger, får folk liten avsetning på jordbruksproduktene sine. Stengte landegrenser påvirker også de som driver med dyrehold, som er avhengig av å krysse grenser for å finne beitemark til dyrene sine.

Barna rammes

Et livsgrunnlag under stadig større press gir god grobunn for økt rekruttering til væpnede grupper. Likeledes har stengte skoler - både som følge av væpnede angrep og som følge av nedstenging under covid-19- bidratt til økt rekruttering. Det er også dokumentert økt forekomst av vold i hjemmet, barneekteskap og andre negative strategier for å håndtere den økonomiske byrden pandemien har pålagt en allerede utsatt region. Det å gifte bort barna i ung alder blir for mange familier eneste utvei da de er nødt til å brødfø familien og utnytte de ressursene familien har. Erfaring fra ebola-krisen har vist at jenter har større sjanse for å bli giftet bort i ung alder under helsekriser, da de ikke dekkes av skole og andre eksterne beskyttelsesstrukturer. Selv om det fortsatt mangler tilstrekkelig empiri, ser vi tendenser til økning i skadelige skikker som kjønnslemlestelse, barneekteskap og annen seksuell og kjønnsbasert vold.

For å kunne bryte den negative spiralen av fattigdom og vold må vi finne måter å arbeide på for at bistand til levekår, sosiale tjenester og utdanning også når de mest marginaliserte rurale områdene, hvor det lille som finnes av tjenester ofte organiseres av jihadistene og ikke av staten. Skal vi lykkes i Sahel, må vi være til stede på en slik måte at vi faktisk bidrar til å øke menneskenes motstandskraft ovenfor de krisene de møter. Klarer vi ikke det vil vi ikke oppnå tillit i lokalsamfunene. Da vil kanskje jihadistene fremstå som et bedre valg. Ikke fordi folk nødvendigvis støtter dem, men de er i hvert fall til stede der vi ikke er.

Store deler av landsbygda i Sahel opplever ingen reell økonomisk utvikling og det kan være fristende å spørre hvorfor foreldre burde velge skolegang for barna sine -især for jentene - hvis år på skolebenken ikke gir bedre fremtidsutsikter. Satt på spissen er familien som enhet nødt til å benytte de ressurser de har for at flest mulig familiemedlemmer skal overleve. Vil det da lønne seg for familien å vente med å gifte bort barna sine i ung alder? Dette er nyttige spørsmål å stille seg dersom vi arbeider med en rettighetsbasert tilgang til utdanning og beskyttelse. De løsningene vi foreslår er nødt til å tilby reelle muligheter for menneskene vi møter og ikke tegne luftslott som har liten relevans for deres virkelighet.

Det er derfor nærliggende å tenke at stabilisering, beskyttelse og statsbygging må gå hånd i hånd for at situasjonen skal kunne bedres. Ved å bistå lokale og nasjonale myndigheter med å styrke beskyttelsesarbeidet på nasjonalt og lokalt nivå, kan en igjen bidra til å redusere væpnede gruppers innflytelse og videre rekruttering. Men økt beskyttelse vil ikke i seg selv være nok. Ungdom og unge voksne er nødt til å ha reelle alternativ til eksempelvis rekruttering eller barneekteskap og dette henger tett sammen med å bygge reelle økonomiske muligheter.

Er helhetlig innsats mulig for Norge?

Norge er valgt inn i FNs sikkerhetsråd. Regjeringen sier at plassen skal benyttes til å arbeide for varig fred og beskyttelse av sivile. Her har Norge mye å bidra med - ikke minst en humanitærpolitikk som vektlegger en helhetlig innsats og et samspill mellom humanitær respons, utviklingssamarbeid og fredsbygging. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt Norge kan makte å gjennomføre en slik helhetlig innsats når forvaltningen i stor grad er preget av vanntette skott mellom disse stolpene. Utenriksdepartementet og Norad har nettopp gjennomført en omorganisering. Men fortsatt er det utfordrende å se at utenrikstjenesten er rigget for å ta tak i de sammensatte utfordringene som særlig preger Sahel. Vi håper Norge har dette i mente når de møtes til toppmøtet om Sahel i København. Norge har alle muligheter til å være en god støttespiller for regionen, og legger til rette for å møte de sammensatte utfordringene i praksis.