Krisa i Mosambik: Redd Barna, Amnesty og UD er seint ute

Myndighetene i Mosambik burde for lenge siden ha vært stilt til ansvar og konfrontert med den økende fattigdommen, korrupsjonen, brutaliteten og udugeligheten som har preget deres styresett - og som i neste omgang har dannet grobunn for misnøyen i Cabo Delgado-provinsen.

Hjelpe- og rettighetsorganisasjoner kommer nå med flere rapporter om opprørsbandene som opererer under al Shabaab-fanen i Cabo Delgado-provinsen helt nord i Mosambik. Det er forferdelig lesning. Amnesty har tatt for seg overgrep begått av både opprørere, regjeringssoldater og sikkerhetsselskaper innleid av regjeringen. I en granskning fra Redd Barna trekker de fram fortellinger om opprørernes halshugging av barn. Det vekker oppmerksomhet, men endrer lite.

I fjor høst kom også Norges utenriksminister med en fordømmelse av opprørernes voldsbruk, og denne uken med uttrykk for sterk bekymring over utviklingen. Men flere opprørsbander med mange agendaer lar seg ikke påvirke av fordømmende uttalelser, om de i det hele tatt registrerer dem. Ansvaret for elendigheten og løsningen ligger i presidentpalasset i Maputo.

Regjeringen i Mosambik vil gjerne at verden skal tro at dette er et opprør som har sitt utspring i krefter i utlandet. Selv om opprørsgruppene viser fram IS-flagg og omtales som Al Shabaab, har volden lokale røtter og årsaker. Det er få tegn på forbindelser nordover på kontinentet.

I nærmere 20 år har krisen vært under oppseiling.

Lokale gravejournalister har klart å identifisere flere av opprørslederne som unge menn fra byer langs kysten. Internt fordrevne, som nylig ble intervjuet av de norskstøttede medieorganisasjonene h2n og Midia La, forteller om angripernes brutalitet, men også at de var veldig unge og var rekruttert fra landsbyene i området.

Gass og rubiner

De største ansamlingene med internt fordrevne befinner seg nå i nærheten av kystbyen Pemba og ved byen Montepuez i innlandet. Begge stedene kan knyttes til naturressurser, som samtidig er kilder til rikdom for den politiske eliten i Mosambik - gassreservene til havs og utvinning av rubiner i innlandet. Men eliten bor ikke her, den vanker i hovedstaden Maputo 2000 kilometer unna.

Generaler som er alliert med presidenten har konsesjon på mineralutvinning. Alle de mektige familiene - til nåværende president Filipe Nyusi, til tidligere president Guebuza og familien til landets første president Samora Machel - har også interesser i utvinning av naturressurser. Alle tre har også sikret seg mulighetene til gjøre gode forretninger i byene der gassindustrien vokser fram.

Da Bistandsaktuelt besøkte byene for fem år siden, var misnøyen blant landsbybeboerne stor. Ungdommen var uten jobb. Folk ventet forgjeves på å få trygd. De så ikke noe til velstanden som gassboomen skulle bringe med seg. I Montepuez risikerte unge menn livet ved å grave ulovlig etter rubiner.

I områdene der nye gassanlegg eller forsyningsbaser skulle bygges snakket folk om frykten for tvangsflytting. I gassområdene var folk mer positive til oljeselskapene enn til lokale myndigheter. Selskapene tok seg i hvert fall bryet med å snakke med dem. Det gjorde ikke den lokale Frelimo-ledelsen.

- Regjeringen er bare opptatt av å berike seg selv. De er ikke opptatt av å høre på oss, sa en landsbylederen til oss for litt over fem år siden. Allerede da lå opprør i luften.

Partnerskap mot fattigdom?

Norge har et partnerskap med Mosambik. Det ble understreket da president Filipe Nyusi besøkte Norge i 2018 og da kronprinsen var på besøk i Maputo i fjor sammen med utviklingsministeren. Norge har bidratt til å bedre forvaltningen av olje- og gasskontrakter og miljøvern. Mange fattige husholdninger har fått strøm gjennom energisamarbeidet. Norfund har investert i et eiendomsselskap nord i landet.

Norske regjeringspolitikere pleier ofte å vektlegge at fattigdomsbekjempelse er kjernen i bistandspolitikken. Men er partneren, Mosambiks regjering, virkelig opptatt av det? Hvem er det som snakker med landsbybeboerne i Cabo Delgado? Hvor ofte setter givernes utsendte seg under cashew-treet og spør om hvordan partnerskapet kan komme dem til gode?

Norsk Folkehjelps lokale partnere snakker med lokalbefolkningen, men de kan samtidig fastslå at deres stemmer når ikke inn i maktens korridorer. Stemmene deres høres heller ikke godt nok i rommene der avtaler med næringslivet signeres. Alt snakk om fattigdomsorientering blir lett til ønsketenkning.

I bistandskretser snakker man om en varslet krise og om konfliktforebygging. Hvorfor har ikke det skjedd i Mosambik? Bistands-Norge har vært i Mosambik nesten helt siden landet fikk sin uavhengighet i 1975. Frelimo-partiet har styrt landet siden. Problemene i nord er ikke av ny dato.

Problemet er at man forholder seg til et Frelimo-byråkrati og en partiledelse som har egeninteresser og rikdom som mål, og ikke reell fattigdomsbekjempelse. Selv om presidenten stammer fra Cabo Delgado og Frelimo i sin tid innledet frigjøringskampen mot Portugal i dette området, er det mange lokalt som i lengre tid har støttet Renamo-opposisjonen. Og det er de blitt straffet for med mindre penger til utvikling og tjenester.

Nye hoteller og forretningsområder er de seneste årene blitt bygget ut i fattige fiskerlandsbyer. Noen med norske penger. Utlendinger med penger flyr inn, noen med helikopter.

I havnen ligger hurtigbåter kjøpt inn med ulovlige milliardlån av regjeringens maktmenn og ruster. Fattige ungdommer har sett og hørt hva som foregår. Elitens uetiske opptreden skaper grobunn for opprør.

Det er helt riktig å fordømme overgrepene begått av islamistiske opprørere, som er i en klasse for seg hva gjelder brutalitet. Det er også helt riktig å fordømme overgrepene begått av regjeringsinnleide leiesoldater og regjeringstropper. Og Amnesty gjør rett i å kreve at regjeringen i Mosambik gransker krigsforbrytelsene som er avdekket. Og at Norge krever at de ansvarlige stilles til ansvar.

Treg respons

Men det kommer ikke til å skje. For det bakenforliggende problemet er regimet selv, det korrumperte Frelimo-systemet, og president Nyusi må også ta sin del av ansvaret, slik som Amnesty-rapporten viser.

Mosambik-regjeringens respons på krisen i nord taler for seg - og da tar jeg ikke med diskusjonen om sikkerhetstjenestenes opptreden og bruk av leiesoldater fra Russland og Sør-Afrika.

I sin uttalelse denne uken skriver Norges utenriksminister: «Sammen med Mosambiks myndigheter arbeider det internasjonale samfunn for å få hjelpen frem til befolkningen.»

Det er en sannhet med modifikasjoner. Nødhjelpsarbeidet for å hjelpe de over 650.000 internt fordrevne er blitt hindret i flere måneder. Allerede i høst klaget Leger uten grenser om manglende tilgang til områder der nøden var stor. FN har ventet i fire måneder på å få visum for 57 humanitære spesialister. Nødhjelpsvarer til FN og andre hjelpeorganisasjoner er blitt stoppet i tollen.

Nyusi-regjeringen har utvist en britisk journalist som bidro med kritisk dekning av krigen i nord. Den katolske biskopen i Pemba er også blitt presset ut. Begge påpekte at årsaken til krigen var den økende fattigdommen og ulikhetene i landet.

Det er bedre for Nyusi-regjeringen å late som om dette er en krig mot utenlandske islamistiske krefter som man ikke kan snakke med. Da kan de få militærstøtte fra USA til krigen mot internasjonal terrorisme. Og de kan slippe å forhandle med sin egen befolkning, eller la være å sørge for at rikdommen kommer hele befolkningen til gode.