Her beskytter Rwanda det franske oljeselskapet Total i Mosambik

Kamperfarne rwandiske soldater har klart å drive opprørsgrupper bort fra byene i en bred kyststripe helt nord i Mosambik. Etter å ha blitt invitert inn av Mosambik president Filipe Nyusi i juli i år klarte rwanderne rask å komme på offensiven. I løpet av noen får uker hadde de rwandiske troppene presset opprørerne, som ofte bruker IS-fanen, ut fra strategiske byer de hadde okkupert siden i fjor. Dette var i grell kontrast til Mosambiks regjeringshær som har vært ubehjelpelig i møte med opprørerne som utgjør noen få tusen soldater.

Nå er de rwandiske styrkene stasjonert i Mocimboa da Praia og Palma der Total bygger et stort gassanlegg tilknyttet gassfeltene til havs. Total og andre selskap har krevd bedre beskyttelse som betingelse for fortsatt virksomhet.

- Dette er områder som er viktig for Total, selv om de forsøker å unnslå det, sier João Feijó, sosiolog og forsker tilknyttet Observatorio do Meio Rural (OMR) i Mosambik.

Tilstedeværelsen av de velutstyrte utenlandske troppene har nok gjort at lokalbefolkningen føler økt sikkerhet, mener Feijó, og at internt fordrevne vurdere å returnere til sine hjemsteder. Men det er fortsatt mye som er usikkert.

Opprør i fire år

Konflikten i Cabo Delgado-provinsen i Mosambik ble innledet med angrep høsten 2017 utført av grupper som noen ganger omtales som al-Shabaab. Brutale terrorangrep og nådeløse motangrep utført av sikkerhetsstyrker har ført til å at mellom 700 000 og 800 000 mennesker har flyktet fra sine hjem.

- Flertallet av opprørerne er mosambikere. Noen har internasjonale tilknytning. I forbindelse med noen av de store angrepene har flere utlendinger vært med, trolig flest tanzanianere, sier mener Feijó.

Etter at først Kenya utviste en rekke personer de mente hadde al Shabaab-tilknytning, og da Tanzania gjorde det samme i 2016/17 var det flere av disse som havnet i Mosambik. Samtidig er det vanskelig å skille hvem som kommer fra hvilket land ettersom det er de samme folkegruppene og familier på begge sider av grensen.

- I dag oppfatter mange i Cabo Delgado at all aktiviteten i utvinningsindustrien har kommet alle andre til gode. Jihadistene knytter sin kamp opp mot slik urettferdighet, men blander den med religiøse motiver, påpeker senior forsker Aslak Orre på Chr. Michelsen Institutt.

Han og Feijó er med i et omfattende forskningsprosjekt støttet av Norges forskningsråd for å forstå årsakene til konflikten i Cabo Delgado. Prosjektet er basert ved Chr. Michelsen institutt (CMI) med bidrag fra OMR, Universitetet i Bergen, University of the Western Cape i Sør-Afrika og Norges miljø- og biovitenskapelig universitet.

Uten informasjon

Avgjørelsen om å be Rwanda sende tropper ble tatt av president Filipe Nyusi, uten å få godkjennelse fra parlamentet i Maputo. Regjeringen har heller ikke fortalt offentligheten om hvem som betaler regningen. Etter en omfattende låneskandale har ikke Mosambik særlig penger å rutte med.

Nyusi sørget for at rwanderne var på bakken før styrkene til nabolandene i det sørlige Afrika, SADC Mission in Mozambique (SAMIM) var på plass. Soldatene fra Sør-Afrika og Tanzania har hittil spilt en mer perifer rolle. Rwanda kontrollerer nå de mest strategiske strekningene langs kysten, og patruljerer også de nære havområdene. SADC presset lenge på for at Mosambik skulle ta angrepene nord i lander mer på alvor og tillate soldater utenifra. SADC fryktet at terroren ville kunne spre seg. Det har vært pinlig for Nyusi å måtte innrømme at hans styrker og leiesoldatene har tidligere leide inn ikke har maktet oppgaven. Han kommer selv fra provinsen.

Ifølge forskere med kilder nær tilknyttet EU-militæropplæringsprogram i Mosambik at det er Frankrike som tar regningen. Nyusi og Rwandas president Paul Kagame hadde tidlig i mai møter med Frankrikes president Emmanuel Macron i Paris.

Møtet fant sted kort tid etter at det franske oljeselskapet Total hadde innstilt virksomheten i Mosambik etter angrep i nærheten av gassanlegget de bygger på Afungi-halvøya. Flere aviser meldte at Macron, i stedenfor å sende franske tropper for å beskytte Totals anlegg, ville heller at Rwanda tok oppdraget. Nyusi skal allerede i slutten av april ha besøkt Kagame i Kigali. Rwandiske offiserer var med i diskusjonene.

Problem for lokalbefolkningen

Kyststripen og et godt stykke innover i landet, fra Palma og nesten helt til Pemba, er militarisert. Men området er så stort, at selv om rwandiske og mosambikanske tropper holder strategiske punkter, mener forskerne at soldatene har nok ikke fullstendig kontroll enda, da opprørerne har trukket seg tilbake til «bushen». Mange av opprørerne er lommekjent i dette området.

- Store spørsmålet knytter seg til hvilke områder de militære styrkene vil prioritere å «sikre» for retur av flyktninger, hvem som skal få returnere til sine områder, og hva de skal komme tilbake til. Vil sivilbefolkningen bli prioritert foran de store interessene i gassindustrien? Konsekvensene for sivilbefolkningen på sikt vil derfor avhenge av valgene de politisk-militære lederne tar, sier CMIs Aslak Orre.

Han tror at opprørerne vil skape utrygghet i provinsen lenge. Og at de utenlandske troppene vil også bli stående lenge, om ikke annet så for å beskytte gassinstallasjonene og strategiske punkt for staten.

Feijó mener det kan ha store konsekvenser for lokalbefolkningen. Og kan gi næring til fornyet misnøye.

- Mange unge mennesker som vender tilbake til kysten får ikke lov til å fiske - noe familiene bestandig har gjort.

Feijó mener det er en kjensgjerning at arbeidsløshet, sosial misnøye og sosial utestengning gjør at opprørerne klarer å rekruttere ungdommer. Denne situasjonen har ikke endret seg etter at utenlandske soldater inntok strategiske steder i provinsen.

Framtiden for de internt fordrevne er høyst usikkert. Nå starter regnsesongen. Mange fordrevne vil kanskje fristes til å vende tilbake til sine jorder for å så, men kan da bli mål for opprørerne. Dersom de forblir i flyktningleirene er vil matvarebehovene være store og farene for kolera øke.

- Dette er ikke en 100-meterløp, men en maraton, sier Feijó.

- Jeg mener regjeringen er for opptatt av å få til en militær løsning på konflikten fordi de ikke har finansiell kapasitet til å gjennomføre nok utviklingstiltak. Givere er på sin side opptatt av at utvikling må skje i tillegg til militæroffensivene, sier Feijó.

Forskerne mener det må være en troverdig plan for lokal utvikling i Cabo Delgado og hele regionen, med tydelige tiltak som viser at det er folkene som bor i nord som prioriteres - og ikke bare utenlandske storselskaper og eliten i stat og parti i Maputo.

- Sannsynligvis må dette være tiltak som skaper arbeidsplasser og økonomiske muligheter på en måte som oppfattes som rettferdig av folk i Cabo Delgado. I dag oppfatter mange i Cabo Delgado at all aktiviteten i utvinningsindustrien har kommet alle andre til gode, sier Orre.

Han mener det er et viktig poeng at utviklingstiltakene, og hjelpen til gjenoppbygging, ikke gjenskaper trendene som bidro til konflikten i utgangspunktet.

- Bistanden må gjøre en forskjell for folk i nord, skape utvikling og bli sett på som rettferdig. Hvis denne også blir sett på som «kontrollert av og for folk i Maputo», som vil den bare sementere de regionale oppfatningene om forfordeling. Vår forskning på Mosambik og utvinningsindustri i andre land gir grunnlag for å trekke konklusjoner som burde få langt mer oppmerksomhet: Alle tegn tyder på at det er partieliten i Maputo som har stilt seg først i køen for å nyte godt av «utviklingen» som følger med gassindustrien, hvis og når den kommer. Det er derfor lite som tyder på at gassindustrien kan bidra til å redusere disse følelsene av regional urettferdighet, men at den mer sannsynlig vil bidra til mer frustrasjon, sier Orre.

Feijó er også kritisk til at Mosambiks politiske ledere hevder at landet står overfor en «ansiktsløs» fiende - at det er ingen kommunikasjonskanaler og at det er uklart hva de vil. OMR og ulike journalister har gjennom intervjuer med lokale kilder klart å identifisere flere av opprørslederne. Og de påpeker at også mosambiks sikkerhetstjenester har hatt kontakt med opprørerne i forbindelse med krav in løsepenger for utenlandske gisler.