Libya: Fra Nato-bombing til anarki og en ny Gaddafi?

Nøyaktig hvordan mannen som styrte Libya med hard hånd i 42 år endte sine dager i 2011, er fortsatt uklart.

Opprørerne som hadde tatt makten i Tripoli, hevdet at Gaddafi ble drept i en skuddveksling, mens en ung libysk militssoldat hevdet å ha skutt og drept ham på kloss hold. For å bevise dette viste Sanad al-Sadek al-Ureibi fram Gaddafis giftering.

- Jeg skjøt ham med to kuler, den ene i armhulen og den andre i hodet. Han døde ikke med en gang, det tok en halv time, sier Ureibi.

Noen dager senere ble Gaddafi lagt i en umerket grav i ørkenen, sammen med sønnen Mutassim som ble drept sammen med faren.

Nato-bomber

Da en amerikansk destroyer avfyrte 112 Tomahawk-raketter mot libyske luftvernanlegg 19. mars 2011, var dette begynnelsen på slutten for Gaddafi.

Sikkerhetsrådet hadde to dager tidligere etablert en flyforbudssone over Libya og åpnet for bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivilbefolkningen der.

Bakgrunnen var påstander om at Gaddafi-regimet planla et folkemord på innbyggerne i Libyas nest største by Benghazi, for å slå ned protester og knuse opprørerne der.

En granskingsrapport bestilt av det britiske parlamentet har siden konkludert med at påstandene var basert på «en ufullstendig forståelse av bevis», men Nato valgte likevel å bombe vei for opprørerne til makten i Tripoli.

Norske kampfly bidro og slapp i løpet av noen uker 588 bomber mot regjeringsmål i landet.

Flyktet til hjembyen

Et såkalt overgangsråd grep makten i Tripoli, mens Gaddafi og hans nærmeste søkte tilflukt i diktatorens hjemby Sirte lenger øst i landet.

20. oktober 2011 følte han at nettet strammet seg og forsøkte å flykte fra byen.

Bilkortesjen ble bombet av Nato-fly, og over 50 mennesker ble drept. Gaddafi og flere andre overlevde og tok seg til en landsby i nærheten. Der kom de under angrep fra opprørere.

Halt ut

Gaddafi søkte tilflukt i et dreneringsrør på en byggeplass, og livvaktene forsøkte forgjeves å holde opprørerne på avstand.

Libyas forsvarsminister Abu-Bakr Yunis Jabr ble drept, og landets 69 år gamle leder ble halt ut av røret.

En mobilvideo viser hvordan opprørerne gikk løs på diktatoren. Om han da alt var såret, eller om han ble mishandlet og drept kort tid etter, er uklart.

Sønnen Mutassim, som var sammen med faren, ble funnet drept noen dager senere.

Afrikas rikeste

Under Muammar Gaddafis 42 år lange styre var Libya Afrikas rikeste land, og selv om menneskerettighetene hadde usle kår, nøt de 7 millioner innbyggerne godt av et velutbygd skole- og helsevesen. Fattigdommen var likevel utbredt.

Rundt 60 prosent av landets inntekter kom fra olje, noe som gjorde Gaddafi i stand til å bygge en velferdsstat. Det til tross for at han skremte utenlandske investorer med sin krasse retorikk overfor Vesten.

I dag ligger landets økonomi i ruiner, og millioner av libyere lever fra hånd til munn.

En rekke militsgrupper kjemper med støtte fra ulike land om makten, og Libya er i dag et senter for menneskehandel og et brohode for flyktninger og migranter som forsøker å ta seg sjøveien til Europa.

Inn i varmen

Gaddafis støtte til militante grupper og lagre av kjemiske våpen og uran, samt angivelige plan om å utvikle atomvåpen, gjorde at han i mange år hadde internasjonal paria-status.

Etter hvert endret han linje, lovet å avstå fra ikke-konvensjonelle våpen og opptrådte mer og mer som en ansvarlig statsmann som engasjerte seg for å løse konflikter og bistå andre land på det afrikanske kontinentet.

I 1999 opphevet FN sanksjonene mot regimet i Tripoli, og entreprenører og andre selskaper fra land som Frankrike, Italia, Sør-Korea og De forente arabiske emirater strømmet til.

Det samme gjorde norske Saga Petroleum og gjødselprodusenten Yara.

I 2004 fikk Gaddafi besøk av Storbritannias daværende statsminister Tony Blair, og tre år senere ble den libyske diktatoren hilst velkommen med pomp og prakt av Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy i Paris.

Tette bånd

Gaddafi hadde opp gjennom årene tette bånd til en lang rekke autoritære afrikanske ledere, som Idi Amin i Uganda, Mengistu Haile Mariam i Etiopia, Omar al-Bashir i Sudan, Robert Mugabe i Zimbabwe og Charles Taylor i Liberia.

Han var også en varm støttespiller for frigjøringsbevegelser som sørafrikanske ANC, som hadde militære treningsleirer i Libya på 1970-tallet.

Nelson Mandela er blant dem som har omtalt den libyske lederen som «en kjær bror». Den tidligere sørafrikanske presidenten Jacob Zuma hadde flere lange samtaler med Gaddafi, uten å slutte seg til noen av diktatorens store planer for Afrika.

Opprørsbevegelser i land som Tsjad, Sierra Leone, Liberia og Sudan fikk også nyte godt av Gaddafis raushet, og det samme gjorde Yasser Arafat og PLO.

Kongstanke

Gaddafis første kongstanke var å samle araberstatene i én nasjon, i tråd med Gamal Abdel Nassers panarabiske drøm.

Senere utvidet han perspektivet og ble en ivrig forkjemper for afrikansk samling, noe som blant annet resulterte i at Den afrikanske union så dagens lys under et møte i Sirte i 1999. Den erstattet Organisasjonen for afrikansk enhet.

Under Gaddafi investerte Libya tungt i land som Kenya, der det i dag er libyske eierinteresser innen alt fra oljeselskaper til hoteller.

Han var også en raus bidragsyter til humanitært hjelpearbeid og en rekke fredsbevarende operasjoner i Afrika, som i Darfur i Sudan.

Løslatt

Ti år etter diktatorens død utelukkes det ikke at Libya på nytt kan komme til å bli styrt av en Gaddafi.

Tre av Gaddafis sønner ble drept i 2011, mens to andre havnet bak lås og slå.

En av dem, Saadi Gaddafi, som ledet landets spesialstyrke da faren satt ved makten, flyktet først til Niger.

Tre år senere ble han pågrepet og utlevert til hjemlandet, der han ble fengslet. I september ble han løslatt.

President-ambisjoner

Broren Seif al-Islam, som er utdannet ved London School of Economics, var Gaddafis nærmeste medarbeider og ble av de fleste sett på som trolig arvtaker.

49-åringen ble tatt til fange i 2011 og dømt til døden. Han er også etterlyst av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for forbrytelser mot menneskeheten, men i 2017 ble han løslatt av militsen som holdt ham fengslet.

Seif al-Islam legger ikke skjul på sine politiske ambisjoner og har mer enn antydet at han akter å stille til valg som presidentkandidat i Libya.

Selv mener han å være en samlende figur og har bare forakt til overs for dem som overtok etter farens fall.

- De voldtok landet, som er på knærne. Det fins ikke penger, det fins ikke sikkerhet. Det er ikke noe liv her, sa han i et intervju med New York Times i juli.

Presidentvalget skal etter planen holdes på julaften