– Økt bruk av kontanter bidrar dessuten til å gi kriserammede mennesker tilbake verdigheten ved å styrke deres økonomi og sette dem i stand til å prioritere egne behov, skriver regjeringen.

Der utdeling av mat er blitt kritisert for å ødelegge lokale markeder, kan pengeoverføringer bidra til å støtte opp om den lokale økonomien.

– En betydelig reform

Flere hjelpeorganisasjoner som Verdens matvareprogram, Unicef, og Flyktninghjelp har for lengst begynt å gi folk i krise penger i en eller annen form, slik at de selv kan handle det de trenger på markedet eller i lokale butikker.

– Kontantbasert bistand er en av de mest betydelige reformene de siste årene, skriver Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland i forordet til en rapport om kontantstøtte som ble lagt fram i februar i år.

Her går det fram at kontantstøtte utgjorde 10 prosent av nødhjelpen i 2016, en økning på 2,5 prosent fra året før. Men det påpekes også at det er en utfordring for organisasjonene, som må endre måten de jobber på.

• Les mer: 50 millioner kom seg ut av fattigdom

Regjeringen vil være en pådriver for å fremme økt bruk og bedre koordinering av kontantbasert bistand, heter det i strategien. Utenriksdepartementet vil nå stille krav til organisasjonene de samarbeider med om at de må bruke kontanter der det er mest hensiktsmessig.

Høyt nivå

– Vårt humanitære budsjett skal holde et høyt nivå også i årene framover, men endringene i verden gjør at vi må tenke nytt om vår humanitære innsats, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide i en pressemelding.

Hun påpeker at Norge har økt det humanitære budsjettet med mer enn 50 prosent siden starten av forrige stortingsperiode.

Den humanitære strategien peker ut hvilke områder regjeringen vil prioritere i perioden 2019–2023.

Barn og unge har særlig prioritet

Regjeringen vil særlig prioritere beskyttelse av barn og unge, bekjempelse av seksualisert og kjønnsbasert vold og beskyttelse av sivile mot miner og andre eksplosiver. Dessuten vil arbeidet med utdanning og adgang til trygg undervisning i krise og konflikt fortsette.

I strategien påpekes det at Norge jobber for å få presidentskapet for minekonvensjonen i 2019.

Utenriksdepartementet varsler også at den vil samarbeide med Innovasjon Norge om å få på plass et humanitært innovasjonsprogram. Dessuten vil departementet inngå flere partnerskap med norske organisasjoner og kanskje også flerårige avtaler med internasjonale organisasjoner som vil få frie midler.

Fra og med i år har regjeringen inngått en avtale med FNs nødhjelpsfond, som vil få 420 millioner kroner årlig over fire år. Hensikten med slike avtaler er å gi organisasjonene større forutsigbarhet og bidra til at organisasjonene kan reagere raskt når det oppstår kriser.

Mer helhetlig tilnæring

Regjeringen mener at den humanitære innsatsen og utviklingspolitikken i sårbare stater og regioner må kobles tettere sammen:

– For at behovet for humanitær hjelp skal reduseres over tid, må vi ha en helhetlig tilnærming: Samhandling mellom humanitær innsats, utviklingstiltak og arbeidet for fred og forsoning må være mest mulig sømløs, skriver Søreide og Astrup.

Strategien vier også stor plass til en omtale av norsk humanitært diplomati. Regjeringen lover å være aktive i å bidra til at stridende parter etterlever internasjonal humanitærrett, at regjeringen vil ta internasjonale lederroller og støtte internasjonale initiativer som bidrar til bedre og mer koordinert humanitær innsats. Den lover også å bidra til at samarbeidspartnere øker kompetansen og kapasiteten til å forhandle om humanitær tilgang.

Norge har vært en relativt stor aktør innen internasjonal humanitær bistand, og nødhjelpens andel av bistandsbudsjettet har økt jevnt gjennom mange år. Totalt ble det i 2017 utbetalt 5,79 milliarder norske kroner over det samlede humanitære budsjettet, mens det samlede bistandsbudsjettet var på 34,1 mrd. kroner.

De ti største partnerne og landene

Norge kanaliserte midlene gjennom en rekke samarbeidspartnere. De største var FN-organisasjoner (54 prosent) og norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner (44 prosent).

Norges ti største partnerorganisasjoner var Røde Kors-bevegelsen (ICRC og Norges Røde Kors), Verdens matvareprogram (WFP), FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR), Flyktninghjelpen, CERF-fondet, UNOCHA, UNICEF, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna Norge.

Norge ga støtte til mennesker rammet av humanitære kriser i 47 land. De ti største mottakerlandene var Syria, Libanon, Jemen, Irak, Sør-Sudan, Jordan, Nigeria, Somalia, Afghanistan og Den demokratiske republikk Kongo. Nesten en tredel av den norske støtten var "uøremerket eller mykt uøremerket", noe som betyr at partnerorganisasjoner Norge samarbeidet med selv fikk bestemme hvordan midlene skulle brukes.

Norsk humanitær støtte ble brukt innenfor tematiske områder som utdanning, helse, humanitær minerydding, vann og sanitær, matsikkerhet, husly og bekjempelse av seksualisert og kjønnsbasert vold.

Leger Uten Grenser om strategien:

– En tapt mulighet

Leger Uten Grenser mener Norges nye nødhjelpsstrategi svikter den humanitære hovedoppgaven; å styrke humanitær hjelp til de som trenger det mest i akutte kriser.

Organisasjonen mener strategiens vektlegging av «helhetlig innsats» inngår internasjonal tendens der humanitær hjelp underordnes langsiktige, politiske mål i en stadig bredere bærekraftsagenda. Denne agendaen favner alt fra fattigdomsbekjempelse og klima til bekjempelse av terror, ifølge LUGs president, Karine Nordstrand.

Verst når det gjelder?

– Nødhjelp skal først og fremst redde liv og lindre nød i akutte krisesituasjoner, likevel ser vi i felt at den humanitære sektoren ofte svikter nettopp når menneskers behov for hjelp er størst, i akutte kriser og særlig i konfliktsituasjoner. I dag virker det som responsen er verst når det gjelder, sier Nordstrand.

I juni kom Leger Uten Grenser med sin rapport Når nøden er størst som konkluderer med at den humanitære sektoren ofte svikter i sin hovedoppgave: å redde liv og lindre nød i krisesituasjoner. Rapporten viser at hjelpen ofte kom for sent og ikke nådde frem, at det var få aktører tilstede med praktisk kapasitet til å hjelpe, og at akutte behov som har mest å si for liv og helse ikke ble prioritert.

– Vi har argumentert for at regjeringen bør prioritere å styrke humanitær handlekraft, og vi ser positive tegn på at regjeringen vil gjøre finansieringen raskere og mer fleksibel. Likevel mener vi denne strategien er en tapt mulighet til å fokusere på den humanitære hovedoppgaven og holde humanitær hjelp klart adskilt fra politiske målsettinger, sier Nordstrand.

Hun mener at mennesker som lider i akutte kriser trenger et humanitært system som representerer nøytralitet og har beredskap og handlekraft til å respondere umiddelbart, og har evne til å forhandle tilgang med alle parter i konflikt.

– Hjelp må være upartisk

Den nye norske strategien favner bredt, og går langt i å underordne norsk humanitær innsats FNs bærekraftsmål. Humanitær innsats risikerer dermed å bli et verktøy i en bredere politisk agenda.

– Når humanitær hjelp brukes som et redskap for å oppnå politiske mål, blir det svært vanskelig å få tilgang til å levere upartisk hjelp i krigs- og konfliktsituasjoner, sier Nordstrand.

Kirkens Nødhjelp applauderer kvinnefokus

I en verden der uro og humanitære katastrofer bare øker, er det særdeles viktig at Norge fortsetter å være en ansvarlig partner for å redde liv. At Norge prioriterer barn og kvinner som har vært utsatt for seksualisert vold, ønsker vi velkommen, sier generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Lisa Sivertsen.

Organisasjonen jobber med voldsutsatte kvinner og barn i Syria, Nord-Irak, Nigeria og Bangladesh.

– Vi ser at dette er et forsømt område som lider av for lite ressurser. Det må mer til enn plaster på såret for å klare seg etter et slikt traume, sier Sivertsen.

Organisasjonen Sex og Politikk er glad for at Norges innsats for kvinner og ungdom i kriser og konflikt nå skal trappes opp. – Deres rett og behov for helsehjelp ved blant annet graviditet og fødsel, tilgang til prevensjonsmidler og å forebygge vold og voldtekt tas endelig på alvor, skriver daglig leder Tor-Hugne Olsen i en pressemelding.

Kvinner og ungdoms tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester i kriser og konflikter lenge har vært neglisjert. Mange aktører, inkludert mange mottakende myndigheter og organisasjoner, har ikke ønsket eller innsett det kritiske behovet, ifølge Olsen.

Han viser til at rundt 26 millioner kvinner og jenter i reproduktiv alder befinner seg i krisesituasjoner. I en humanitær krise øker forekomsten av seksualisert vold, uplanlagte graviditeter, salg og bytte av sex, menneskehandel og tvangsekteskap. Over 500 kvinner og jenter dør hver dag i konfliktrammede og sårbare stater på grunn av komplikasjoner rundt graviditet og fødsel.