Verdsetter de fattiges miljøvern: Holbergprisen til Joan Martinez-Alier

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tor A. Benjaminsen

Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og hovedforfatter for FNs klimapanels andre delrapport

Martinez-Alier er en tverrfaglig forsker innen miljø og utvikling som arbeider innenfor fagfeltene politisk økologi og økologisk økonomi ved det Autonome Universitetet i Barcelona. Forskningen hans har spesielt bidratt til å øke kunnskapen om hvordan et mønster av tapere og vinnere i miljøkonflikter (eller «miljøfordelingskonflikter» – environmental distribution conflicts – som han selv kaller det) er forårsaket av et dominerende økonomisk system basert på evig økonomisk vekst.

Eksempler på slike konflikter kan være etablering av gruver, store landbruksprosjekter eller initiativer for å motvirke klimaendringer (vindmøller, skogvern, treplanting). Dette er altså ikke primært konflikter forårsaket av knapphet på naturressurser, men oppstår på grunn av endringer i bruken av arealer hvor tidligere brukere blir skjøvet til siden.

Endringene innebærer også en form for privatisering av allmenninger, noe Karl Marx kalte «opprinnelig akkumulasjon». Det kjente eksempelet Marx ga, var privatiseringer av allmenninger i England omkring 1750-1850, og som gikk hånd i hånd med at ny industri oppstod i byer som Manchester, Liverpool og Sheffield. Småbønder som ble ekskludert fra allmenningene, ble dermed jordløse, men mange av dem fikk arbeid gjennom industrialiseringen.

Miljø-atlas

Mens Marx som regel er blitt tolket dithen at denne privatiseringen, som del av den kapitalistiske utviklingen, ble avsluttet med den industrielle revolusjon, har andre senere påpekt at privatiseringsprosessene har fortsatt. Derfor har en av de ledende Marx-inspirerte samfunnsforskerne i dag, David Harvey, omdøpt «opprinnelig akkumulasjon» til «akkumulasjon ved forvisning» (accumulation by dispossession). Det vil si at noen mister tilgang til arealer og ressurser gjennom privatisering av ulike former for allmenninger, mens andre akkumulerer kapital.

Det er slike prosesser Martinez-Alier studerer. I motsetning til under den industrielle revolusjon fører privatisering sjelden til at de som mister jord, får arbeid, slik den kanadiske antropologen Tania Li har vist, fordi det som regel skapes få nye arbeidsplasser for ufaglærte i disse prosessene. Dette er altså fordelingskonflikter hvor kostnadene tas på lokalt nivå av folk som mister jord og tilgang til ressurser, mens godene (profitten) tilfaller andre aktører på nasjonalt eller internasjonalt nivå.

Martinez-Alier har satt søkelyset på miljøkonflikter blant annet gjennom å lage et Environmental Justice Atlas med kartlegging og oversikt over slike konflikter globalt. I skrivende stund er 3873 konflikter kartlagt. En av disse er den mye diskuterte Fosen-saken om vindturbiner på samiske reinbeiter på Fosen-halvøya i Trøndelag.

Vekstfri utvikling

I tillegg til å arbeide med kartlegging og analyse av «miljøfordelingskonflikter» har Martinez-Alier også vært en pioner innen bevegelsen for «degrowth» («vekstfrihet»), som startet i Frankrike på 1970-tallet, som lenge har vært mye diskutert blant miljøbevisste i Sør-Europa, og som nå også er i ferd med å spre seg til land lenger nord. EU-parlamentet har for eksempel nylig arrangert en konferanse om «Beyond growth». I Norge har det lenge vært lite diskusjon om dette temaet. Men et nytt nettverk for vekstfri utvikling er nå i ferd med å bli etablert.

Degrowth-bevegelsen stiller altså spørsmål ved produksjons- og forbruksmønstre i det globale nord og hevder at det er naivt eller utopisk å tro at vekst i produksjon og forbruk kan fortsette i det uendelige uten alvorlige konsekvenser for samfunn, miljø og klima.

De som har lest Erik Dammanns bok «Fremtiden i våre hender» fra 1979, får kanskje et déjà vu, for her er det mange sammenfallende ideer med kritiske blikk på vekst i miljøødeleggende produksjon og forbruk.

Kritisk blikk på naturvern i sør

Martinez-Alier har også bidratt til et kritisk blikk på deler av miljøbevegelsen, og spesielt på to dominerende og beslektede retninger. For det første kritiserer han det han kaller en «villmarksetikk» eller «villmarkskult», som fører til etablering av verneområder ved ekskludering av lokalbefolkning. I store deler av det globale sør, spesielt Afrika og Asia, har denne tilnærmingen til naturvern vært dominerende siden kolonitiden. Og den er fremdeles ledende i praksis på tross av en retorikk om vinn-vinn med lokal deltakelse og kompensasjon for tap av arealer.

Det denne «etikken» ikke tar hensyn til, er at mange områder som blir vernet, er like mye gamle kulturlandskap som villmark. Serengeti nasjonalpark i Tanzania er et godt eksempel. Parken, som regnes som et av Verdens syv naturundre i Afrika, er ikke bare «villmark», men kan også ses på som et kulturlandskap. Før området ble erklært nasjonalpark av de britiske kolonimyndighetene i 1959, som bortviste masaiene, forvaltet nettopp masaiene dette landskapet ved hjelp av gressbranner og husdyr på beiting.

I dag fortsetter parkforvalterne å etterligne masaienes brannregime for å opprettholde en produktiv savanne og på denne måten maksimere antall ville beitedyr som impala, sebra og gnu. Slik anerkjenner myndighetene indirekte masaienes tradisjonelle kunnskap, selv om de bruker «overbeiting» som argument for en foreslått utkastelse av masaier fra det tilgrensende Ngorongoro verneområde og for å utvide nasjonalparken. Mens organisasjoner for støtte til menneskerettigheter og urfolk har vært aktive støttespillere for masaiene i disse konfliktene, forholder tradisjonelle miljøorganisasjoner seg helt stille. Eller de støtter utvidelse av nasjonalparken og bortvisning av masaier.

Martinez-Alier er dessuten kritisk til en idé om bærekraftig utvikling som bygger på premisset om fortsatt økonomisk vekst i det globale nord og vinn-vinn mellom økonomi og miljø. Denne tilnærmingen er preget av ideen om kostnadseffektivitet basert på dominerende økonomisk tenkning samt at man skal kunne frakoble økonomisk vekst fra miljø- og klimabelastning, og således få en overgang til en «grønn økonomi». Så langt har denne tilnærmingen lite støtte i den empiriske forskningen.

Økologisk økonomi

Kritikken av den problematiske miljødimensjonen i dominerende økonomisk tenkning førte til etableringen av et nytt fagfelt – økologisk økonomi – med Martinez-Alier som en sentral initiativtaker. Han skrev blant annet den første boka innen dette nye feltet i 1987. I økologisk økonomi følger man energi- og materialstrømmer skapt av økonomisk vekst fra ressursutvinning til utskillelse av avfall. Disse prosessene flytter også utvinning av ressurser og deponering av avfall og forurensing til nye områder, noe som igjen fører til konflikter.

Den økonomiske tenkningen som økologisk økologi kritiserer har imidlertid hatt stor innflytelse på norsk klimapolitikk og tilnærming til «det grønne skiftet». For eksempel har «internasjonal kostnadseffektivitet» vært et bærende prinsipp innen norsk klimapolitikk hvor kjøp av klimakvoter spiller en sentral rolle – et system som har fungert dårlig.

Det norske klima- og skoginitiativet er en avlegger av prinsippet om internasjonal kostnadseffektivitet. Det er ikke tilfeldig at fossilnasjonen Norge er desidert største bidragsyter til et internasjonalt program for å bruke skogvern som klimatiltak. Målet har vært å omgjøre skogvern i «lavkostland» betalt av Norge til klimakvoter og slik betale seg ut av strukturelle endringer i produksjon og forbruk i Norge. Skogvernet fører også selvsagt til begrensninger på bruken av skogen. Det vil i praksis si at mange fattige familier som har vært avhengige av å høste fra skogen mister en slik mulighet, hvilket igjen fører til konflikter. I dette eksempelet møtes «villmarksetikken» og den økonomiske tilnærmingen til kostnadseffektivitet – begge kritisert av Martinez-Alier.

De fattiges naturvern

Eksempelet viser også hvordan Martinez-Aliers ideer om koplingen mellom miljøfordelingskonflikter i sør og økonomisk vekst i nord henger sammen i praksis.

Som et alternativ til disse to dominerende tilnærmingene til miljøpolitikk presenterer Martinez-Alier i en bok fra 2002 det han kaller «de fattiges naturvern» (the environmentalism of the poor). Mens de to første tilnærmingene er elitebaserte og hovedsakelig utviklet i det globale nord, er «de fattiges naturvern» en del av kampen for rettighetene til urfolk og andre marginaliserte grupper samt en global bevegelse for miljø- og klimarettferdighet. Man bør nok forstå «fattig» her som ikke kun økonomisk fattig, men også politisk marginalisert. Slik kan også Fosen-demonstrasjonene ses på som en del av de fattiges naturvern.

Det er denne type miljøengasjement som kan bringe endring mot en mer bærekraftig og rettferdig verden, ifølge Martinez-Alier, som har langt mindre tro på statlige myndigheters og FNs vilje og evne til å drive frem slike endringer. Han støtter også bevegelsen for klimarettferdighet som arbeider mot interessene til fossilindustrien og andre storkonsern, og er skeptisk til de delene av miljø- og klimabevegelsen som samarbeider med disse interessene.

Miljøgjeld

Han har lenge vært opptatt av ideen om «miljøgjeld» akkumulert over tid basert på en «skjev økologisk utveksling» (unequal ecological exchange) forårsaket av et stort antall miljøfordelingskonflikter. En slik gjeld har også vært et hett tema i mange runder med klimaforhandlinger om «klimagjeld» og «tap og skade». Flere land i sør har krevd å få dette temaet opp på agendaen, mens land i nord har vært avvisende inntil klimatoppmøtet COP27 i Sharm el-Sheikh i fjor høst hvor det fikk noe gjennomslag.

Martinez-Alier var tidlig ute med en radikal tilnærming til å forstå sammenhenger mellom miljø, utvikling, konflikter og økonomisk vekst. Dette er en forståelsesramme som senere har påvirket mange studenter og forskere verden rundt, inkludert undertegnede. For oss som jobber innen fagfelt som politisk økologi og økologisk økonomi, er det fantastisk at en kritisk tverrfaglig forsker som Joan Martinez-Alier kan få en slik prestisjefull pris som Holbergprisen.