En brunspraglet høne løper plutselig ut i veien...

Det er tidlig på året 1972, og den da unge norske fredskorpsdeltakeren har nettopp fått en betrodd stilling som rektor/Headmaster på en nyopprettet videregående skole: Sinyolo Harambee Secondary School, et par mil nord for Kisumu by ved Victoriasjøen. At det er en såkalt «Harambee-skole» har sammenheng med at denne skolen er blitt planlagt og bygd på dugnadsbasis («Harambee» = la oss arbeide sammen) av det lille lokalsamfunnet. Alle i området har store forhåpninger til denne skolen som kan gi mer utdanning til og en bedre fremtid for deres barn og ungdom. Alle deltar derfor ivrig i dugnadsarbeidet med alt fra å lage te/»chai» til å bære vann, sand og sement til de mer bygningskyndige håndverkerne («fundiene») som også arbeider nærmest uten lønn for å få oppført klasserom og lærerbolig.

Og i januar 1972 er skolen på det nærmeste klar til å ta imot elever i 1.klasse, eller Form I som det heter. Og det er da at undertegnede får forespørsel om å «run the school», dvs. være Headmaster, hvilket da også skjer.

Min bedre halvdel var også fredskorpsdeltaker og arbeidet som fysioterapeut for en kenyansk frivillig organisasjon som hjalp fysisk funksjonshemmede «opp på beina», bokstavelig talt. Det var da mest hensiktsmessig for oss to å bo i Kisumu, selv om det da for meg betydde en biltur på et par mil hver dag.

Men med en standsmessig Renault 4, eller «Roho» som den populært ble kalt, var en slik tur ikke noe problem.

Travelt

Og så skjer det da en tidlig morgen at Headmasteren har det relativt travelt og trykker nok litt ekstra hardt på «speederen» når han nærmer seg Sinyolo.

Veien er smal og av vanlig «mud standard», og på den ene siden er det en ganske tett hekk som gjør det vanskelig å forhindre det som nå skjer:

En brunspraglet høne løper plutselig ut i veien og rett foran bilen. Og til tross for bråbremsing er sammenstøtet ikke til å unngå, ei heller at denne «kuku» (høne på swahili) møter en heller tragisk slutt på sitt høneliv.

Jeg ut av bilen, og kan da umiddelbart fastslå at hønas liv ikke står til å redde, men er samtidig litt usikker på hva jeg nå skal gjøre. Man kan jo ikke bare uten videre kaste den døde høna inn i buskene og rolig kjøre videre.

Men det problemet løser seg ganske snart ved at det dukker opp flere av landsbybefolkningen, åpenbart også eieren av det nå avdøde fjærkreet. For meg er det ikke aktuelt å skulle beskylde den døde eggleggeren for uansvarlig oppførsel i trafikken eller ikke å påta meg ansvaret for det som har skjedd. Så jeg gir uttrykk for sterk beklagelse for det inntrufne, og lover straks å erstatte tapet av deres kjære høne. Men når jeg begynner å gjøre mine til å ta opp lommeboka for å ordne opp for meg, blir jeg raskt avbrutt av vedkommende som åpenbart er eieren. En av mine elever påtar seg nå rollen som oversetter og kan i blomstrende ordelag legge frem budskapet fra høneeieren: Først av alt vil han uttrykke sin store takknemlighet for at jeg er kommet helt fra nord i Europa for å hjelpe skolen og befolkningen med utdanning og utvikling. Det er for ham en så stor glede at det egentlig er ham som skal takke meg. Og hva den døde høna angår, så var det for ham, og også for henne, en stor ære at det er selveste Headmasteren som har kjørt over fjærkreet. Så noe snakk om økonomisk kompensasjon fra min side er det ikke tale om. En høytidelig og vel fremført tale, som naturlig nok må besvares på en høflig og ordentlig måte. Min elev oversetter nå fra engelsk til luo-språket siden jeg selv bare behersker de vanligste høflighetsfraser. Nok en gang må jeg på det sterkeste beklage det inntrufne, og nok en gang er det på sin plass å erkjenne sin skyld og påta seg hele ansvaret for ulykken. Jeg peker også på det betydelige økonomiske tap som eieren nå lider ved at den daglige eggproduksjon opphører, og det følgelig blir litt mindre med egg å selge på det lokale markedet i Darajambili.

Brukte min autoritet

Og deretter er det naturlig for meg å bruke min autoritet som skolens rektor og som sådan insistere på å kompensere tapet av en verdifull eggprodusent.

Så spørsmålet er derfor bare «Bei gani?» Hvor mye skal nå eieren ha for sin høne? «Å nei, å nei. Det er ikke snakk om å fastsette noen pris for min avdøde høne! Men dersom Headmasteren virkelig ønsker å betale for mitt kjære brunspraglede husdyr, er det fantastisk, men beløpet det får han selv bestemme!»

Det kommer vel neppe som noen stor overraskelse å høre at prisen for høna ikke blir spesielt lav, og at eieren deretter kan vandre fornøyd hjem med de mottatte shillingene i lomma og den døde høna over skulderen.

Den vil om kort tid bli ribbet og gjort klart til et festmåltid der i familien om kvelden. Alle de berørte parter er såre fornøyd med utfallet.