«Suddenly, the piano disappeared»
HISTORIE-STAFETTEN: I Dar es Salaam var feiringen av 17. mai på tidlig 1980-tall en svær affære. En norsk feiring, i en afrikansk setting, bød samtidig på store logistiske utfordringer og tidkrevende innsats for ambassadens ansatte.
Coca-cola var av den store kolonien fastboende nordmenn dengang ansett å være et helt nødvendig innslag i feiringen. Problematisk nok var det imidlertid ikke å få kjøpt, ihvertfall ikke i de mengder som man antok ville bli konsumert.
Løsningen ble at ambassadens sjåfører ble satt til å kjøre rundt for å kjøpe en flaske her og en flaske der. Pølser, lomper og søtsaker måtte på sin side flys inn fra Athen med SAS, behørig erklært i fraktpapirene som "diplomatisk gods".
Underholdning, i form av musikk, var den neste utfordringen. Her var tanken å skaffe et piano, og også dette skulle vi klare å løse, takket være velvillig lån fra den lokale svenske skole.
To av ambassadens sjåfører fikk i oppdrag å hente pianoet, sikre det på betryggende vis på lasteplanet i en av ambassadens åpne varevogner og bringe det til rette sted utenfor Dar. Alt gikk tilsynelatende greit, trodde jeg, inntil jeg i varevognens hjulspor oppdaget hva som så ut som en rekke sorte og hvite pinner i veikanten.
Etter en kort stund oppdaget jeg også ambassadens varevogn parkert i veikanten – uten piano. Ved siden av varevognen lå det som var igjen av det tangentløse pianoet etter at det hadde falt av i en sving.
«Suddenly the piano disappeared», sa en av de slukørete sjåførene.
Dette var for øvrig året da den svenske skolen fikk et helt nytt piano – finansiert av det norske utenriksdepartement.
