«Dette snakker vi ikke om», sa Gro
HISTORIE-STAFETTEN: På slutten av 1980-tallet var jeg sekretær i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité. Dette innebar også reiser sammen med komiteens medlemmer, og blant sekretærens oppgaver var å bidra til at alt gikk smertefritt og etter planen.
Under en komitéreise i Øst-Afrika var det mye som ikke gikk etter planen.
Dette var under Gro Harlem Brundtlands ledertid i komiteen. (Hun hadde da allerede ledet Arbeiderpartiet i en årrekke og vært statsminister i to perioder.) Nå skulle den myndige damen og komitemedlemmene ut å se Afrika, blant annet norskstøttede bistandsprosjekter.
Komiteen skulle fly med Royal Swazi Airlines fra Maputo til Nairobi og derfra videre til Dar es Salaam.
Det var et stramt program og knappe tidsfrister. Neste dag skulle komiteen etter planen ha politiske samtaler i Dar es Salaam med blant andre den tanzanianske presidenten, Ali Hassan Mwinyi.
Det varte og rakk
Men komitelederens samtale med Mosambiks president Joaquim Chissano trakk ut i tid. Dette til tross for at vårt lokale vertskap inntrengende pekte på klokken.
Omtrent i det øyeblikk da komiteen omsider ankom flyplassen i Mosambiks hovedstad, lettet flyet fra Swazi Airlines. Med kurs for Nairobi, der vi etter planen skulle bytte fly for å komme videre. Om bord var også alle våre kofferter og bager.
Det ble noen febrilske timer der påfallende ting skjedde. Plutselig kunne ingen av de mosambikanske vertene lenger snakke engelsk. Samtidig ble den norske ambassadøren akutt syk.
Men andre ansatte på ambassaden klarte til slutt å få fatt i to småfly.
Disse flyene brakte komiteens medlemmer til Dar es Salaam. Samtidig ble ambassaden i Dar orientert om forsinkelsen og problemet med bagasjen, med angivelse av det enkelte komitemedlems kroppsmål og skostørrelser, slik at de kunne få skiftet klær ved ankomst.
14 par sko?
For ambassaden ble oppgaven nå å fremskaffe egnede sko og klær til utenrikskomiteens14 medlemmer, slik at de svette og slitne politikerne kunne få skiftet klær og fremstå som presentable for det tanzanianske vertskapet.
Første skritt var å foreta en kartlegging av det enkelte komitemedlems kroppsmål og skostørrelser. Bestillingslisten ble deretter sendt til ambassaden i Dar, som raskt tok affære. På imponerende vis hadde ambassaden sørget for at rene klær og om lag 14 par sko – utlånt av ambassadens egne ansatte – lå klare ved ankomst.
Ambassaden i Nairobi fikk på sin side beskjed om å få tak i bagasjen i Swazi Airlines-flyet og få ettersendt den til Dar es Salaam.
Ved ankomst Dar es Salaam, etter strevsomme timer i trange omgivelser, fastslo komiteens leder fru Brundtland: «Dette snakker vi ikke om». Og slik ble det.
