Det globale løftet om digital helse

Det er også grunn til optimisme på området global helse, av en enkel grunn: På samme måte som den industrielle revolusjonen la grunnlag for store framskritt innen medisin, vil den pågående digitale revolusjonen gjøre det mulig å forbedre helsetjenestene på måter som var vanskelig å forestille seg for bare noen få år siden.

Nesten alle verdens land har sluttet opp om FNs bærekraftsmål, en internasjonal agenda for å bedre levekårene både for menneskeheten og for jordkloden som vi lever på og av. På området global helse er målene å eliminere barnedødsfall som kan forebygges og hindre større epidemier, og å oppnå universell helsedekning.

Må gripe mulighetene

Selv om de er svært ambisiøse, er bærekraftsmålene fullt mulig å oppnå. Vi må bare gripe mulighetene som internett, mobile enheter og annen digital teknologi gir oss. De gir allerede bedre tilgang på tjenester, og høyere kvalitet på tjenestene, i avsidesliggende lokalsamfunn.

Se på India. Tidligere i år introduserte statsminister Narendra Modis regjering «Modicare», verdens største offentlig finansierte program for helseforsikring. Det vil dekke opp mot 40 prosent av Indias 1,3 milliarder innbyggere. Regjeringen tar sikte på å stoppe økningen av ikke-smittbare sykdommer som diabetes og kreft, og samtidig hindre at utgifter til helsetjenester ruinerer familier. I et så stort land som India er programmet helt avhengig av teknologi for å koble folk til helsetjenestene, til å lagre og analysere pasientdata, og til å forhindre katastrofer som kunne skjedd ved sammenblanding av pasienters helseopplysninger.

Sikre bedre tilbud

Digital teknologi kan også sikre at pasienter i avsidesliggende områder får et høyt kvalifisert helsetilbud. I Novartis-stiftelsens program for telemedisin i Ghana skjer 70 prosent av konsultasjonene mellom pasient og helsearbeider via telefon. Pasientene blir dermed spart for strabasiøse reiser til nærmeste helsesenter.

Digital teknologi revolusjonerer også helseutdanningen. I isolerte regioner må ofte helsearbeidere reise til fots i timevis for å få utdanning, og mange får derfor ikke utdanningen de trenger.

Men nå kan helsearbeidere få opplæring fra hvor som helst, via smarttelefoner og nettbrett. En av våre partnere, Last Mile Health, har utviklet en komplett digital plattform skreddersydd for helseutdanning i lokalsamfunn. Dette og andre tiltak desentraliserer helseutdanning og helsetilbud, og styrker de lokale helsearbeiderne, som er helt avgjørende for å oppnå universell helsedekning.

Må være pragmatisk

Digital teknologi vil selvsagt også være drivende for den nye bølgen livsviktige behandlingsformer. Sosiale nettverk har allerede gjort rekrutteringen til kliniske forsøk mer effektive, og kunstig intelligens og prediktive analyser har gjort det mulig å gjennomføre forsøkene mye raskere.

I det digitale landskapet er det imidlertid bredbånd som vil sørge for de aller viktigste framskrittene. I lavinntektsland kan høyhastighetsnett bety radikale endringer på alle nivåer i helsevesenet.

Men å bygge bredbåndsinfrastruktur i ressursfattige land er en kompleks utfordring. Altfor ofte blir digitale helsetilbud fragmentert mellom offentlige byråer, næringsliv og ikke-statlige organisasjoner. Mange framstøt blir derfor duplisert, og muligheter for samarbeid blir sløst vekk. Erfaringene fra Uganda kan tjene som en advarsel: I 2012 var det så mange rivaliserende digital helse-prosjekter at regjeringen ble tvunget til å sette en midlertidig stopp for samtlige.

The Broadband Commission Working Group on Digital Health, med Novartis-stiftelsen som med-leder, fokuserer på hvordan teknologi kan forbedre behandlingen av ikke-smittsomme sykdommer. Under FNs hovedforsamling i september publiserte kommisjonen rapporten «The Promise of Digital Health: Addressing Non-communicable Diseases to Accelerate Universal Health Coverage in LMICs».

Målet er å tilby pragmatiske råd til politiske ledere og andre interessenter for å gi dem nye idéer til hvordan digitale helsetilbud kan brukes mot ikke-smittsomme sykdommer.

Regjeringene må selvsagt gjøre mer for å integrere digitale helsetilbud på tvers av departementer, og for å koordinere med private og veldedige interessenter når det er mulig. Slikt samarbeid er allerede i gang, for eksempel i Filippinene, der en nasjonal komité for styring av e-helse har oversyn med en rekke initiativer for digitale helsetilbud, og dermed skaper et ideelt miljø for digital innovasjon.

Resultatorientert

Digital teknologi er likevel ikke noe universalmiddel, så vi må prioritere på en klok måte. Resultatene må ha førsteprioritet. I mange land blir helsetilbydere lønnet etter oppgavene de utfører, heller enn resultatet av arbeidet. Resultatorientert digital teknologi kan sikre at dette endres.

Bedre dataferdigheter er nummer to på prioriteringslisten. Digital teknologi gjør det mulig å samle og utvinne data som kan gi økt innsikt på alle nivåer – fra individuell biologi til globale sykdomsmønstre. Utdanningspensum for helsepersonell og helseadministratorer bør derfor inkludere statistikk, dataforvaltning og -analyse, slik at de kan holde tritt med digitale framskritt.

Til slutt må man huske at digital teknologi er verdifull bare dersom den blir brukt til å forbedre systemene. Leger bør ikke bruke mer tid på data enn de gjør på å behandle pasientene. Heldigvis kan digital teknologi, riktig brukt, bidra til å automatisere prosessen slik at helsepersonell blir frigjort til å gjøre det de kan best.

Det er tre år siden verden ratifiserte bærekraftsmålene, blant dem kortsiktige mål om å oppnå universell helsedekning og universell internettilgang til en overkommelig pris. Framskritt den siste tiden viser at vi kan være optimistiske for at disse målene blir nådd. Men suksessen avhenger av hvorvidt vi klarer å utnytte den digitale revolusjonen slik at den kommer til nytte for alle.

Copyright: Project Syndicate, 2018.