Klimaoptimisme - er det mulig?
TV-seerne ble vettaskremte og ringte ned Miljøverndepartementet. Sissel Rønbeck, daværende miljøvernminister, opprettet en egen telefonsentral for å snakke med redde seere. Dette var situasjonen i 1988, da Petter Nome og Torbjørn Morviks to dokumentarer «Ozonalarmen» og «Drivhuseffekten» ble vist på NRK.
Det er gått nesten 27 år. I dag er folk flest klar over faren ved klimaendringer, de merker at været er våtere og villere, breene smelter og havet stiger. Likevel er de mer engstelige for ebola, terror og ulykker. Klimatrusselen fornektes ikke, den lider en enda verre skjebne: Den er blitt kjedelig og et tema det er lov å være lei av. På engelsk er det et eget ord for det «climate fatigue». Det er ikke helt uvanlig å høre folk si: – Jeg leser aldri om klima, det er deprimerende, nytteløst og hva kan jeg gjøre?
Kanskje har klimasaken ikke vært tjent med tiår etter tiår med skremsler. Kanskje har alle utsagn om at «klokken er to på tolv», «vi står ved avgrunnen» og «det er allerede for sent», produsert mer avmakt enn engasjement og kampvilje. Den menneskelige reaksjon på at det allerede er for sent, er å tenke at da får det bare stå til og gå som det går.
DERFOR VAR det helt naturlig at generalsekretær i WWF, Nina Jensen i sommer slo et slag for klimaoptimismen. I en oppsiktsvekkende kronikk: «Fem grunner til å bli klimaoptimist» skrev hun om de positive trendene som kan hindre det totale klimasammenbruddet. Jeg skjønner henne godt. Klima må ut av den pessimistiske bakevja og inn i strømmen av muligheter og løsninger. Jensens første poeng er at fornybar energi vokser enormt. Investeringene i sol og vindkraft øker dramatisk. Innen 2020 vil 80 prosent av verdens befolkning leve i områder der strøm fra solenergi er økonomisk konkurransedyktig med strøm fra andre kilder.
Hennes andre poeng var at denne utviklingen kommer til å gå fortere og fortere. Teknologien blir billigere og mer fleksibel år for år. Jensens poeng nr. 3 var at store penger har begynt å flytte på seg. Investeringer i fornybar energi i verden er femdoblet fra 2004 til 2012 og i flere markeder har solenergi begynt å gi svært god fortjeneste.
Gode politiske nyheter, er Jensens fjerde poeng. USA og Kina har skjerpet sin klimapolitikk og jo lenger disse stormaktene går, jo bedre er sjansene for store framskritt i Paris i 2015. Og dette skrev Nina Jensen før EU kom med sine ambisiøse klimamål midt i oktober i år. Hennes siste grunn til klimaoptimisme er at målet er innen rekkevidde. For å nå målet om to grader trengs en seksdobling av investeringene i fornybar energi. Det er mye, men langt fra umulig, skriver hun.
EN ANNEN som har sett seg lei på klima-pessimismen er den kanadiske aktivisten og journalisten Naomi Klein. Hennes analyse er denne: «Vårt problem er at klimaendringene er et kollektivt anliggende som krever kollektiv handling en målestokk som menneskeheten faktisk aldri før har fått til». Hun setter sin lit til storstilt aktivisme og mobilisering.
Nina og Naomi har helt rett. Pessimisme kommer det i hvert fall ikke noe ut av.
Eva Bratholm er kommunikasjonsdirektør i Norad
