Spis mer av fandens fluer
«Seksbeinte husdyr», heter FN-rapporten om insekter som ernæring. Den er helt entydig i sin konklusjon: Dersom kloden skal kunne fø på de 9 milliarder mennesker vi er ventet å bli i 2050, må industriell oppdrett av insekter bli en del av løsningen.
Rapporten fra Food and Agriculture Organization tar utgangspunkt i Thailand, hvor larver, biller, gresshopper, veps, maur og fluer forlengst er mat på bordet og en betydelig oppdrettsbusiness. Insekter er næringsrike, proteinholdige, vokser fort, tåler mye og formerer seg hurtig.
Trykksaken er rikt illustrert og er ikke noe for sarte sjeler. Det er en grunn til at vi sier «i nøden spiser fanden fluer». Vi er grundig opplært i at insekter er ekle, noen ganger farlige og skal absolutt ikke spises.
Forslaget er da heller ikke at vi fra nå av skal spise «fluen i suppen». Her snakkes det om storstilt oppdrett av insekter i hygieniske omgivelser. En flue kan legge opp til 1000 egg på én uke, så det kan fort bli tonnevis med animalsk protein.
Fluene kan fødes opp på avfall fra matindustrien og menneskelig avføring, så males opp og deretter bli til fiskefor eller mat for husdyr. Det høres unektelig ut som et litt ekkelt kretsløp, men i naturen er det jo mange slike næringskjeder. Jeg gjødsler solbærbusken min med kugjødselkompost, men jeg tenker ikke på kumøkk når jeg spiser solbær.
I andre deler av verden er runden innom tradisjonelle husdyr unødvendig. Insektene spises som de er. Stekt, kokt, i grøt eller i brød. I Nigeria er sjokolade-glaserte bier en vinner. Grillede gresshopper er vanlige mange steder. I en fersk nederlandsk kokebok finnes oppskrifter på både mel-bille--pizza og gresshoppe-ravioli.
Det største problemet, sier FN-rapporten, er avsky – den avskyen mennesker har i hodene sine mot å spise insekter. På den annen side, hevder rapporten, matvaner og avsky kan fort endres. Rå fisk var ekkelt før, nå er sushi vel-smakende og stilig.
Gjør et eksperiment, se ned i fryseboksen med reker neste gang du er i butikken. Ser det lekkert ut? Vi vet at reker er godt, men de ser ut som store insekter.
I Margareth Atwoods roman «Flommens år» som foregår etter at verden er ødelagt av epidemier og naturkatastrofer, leter hovedpersonen desperat etter en proteinkilde. Det eneste som finnes er hvite ormer som lever i dyrekadavre. Hun stålsetter seg, legger ormene på en provisorisk grill og tvinger seg selv til å tenke på dem som «landreker». De går ned.
Vi må kanskje venne oss til det: spise fandens fluer på tørre -møkka.
Eva Bratholm er kommunikasjonsdirektør i Norad
