Maktkampens ofre

Det er andre gang de er her. Tidligere i uka har de vært og fått barna undersøkt. Nå er de kommet for å hente maten til de små. Med søvnige øyne ser de mot en av sykepleierne.
Carolyne Kipsang, sykepleieren, ser tilbake. Hun fester ikke blikket på noen spesielle men lar øynene sveipe over dem alle. Etterpå studerer hun registreringskortene alle har med seg.
Da fester hun blikket. På tallet som angir omkretsen rundt overarmene, som er nøye registrert på kortene. Og på fargekoden. To farger dominerer på alle registeringskortene: Rødt for meget alvorlig akutt underernæring, oransje for alvorlig akutt underernæring.
Dette er mennesker som er uskyldige ofre for de sørsudanske ledernes maktkamp. Uro og strid gjør at de ikke får det helsetilbudet de ville ha hatt under trygge og fredelige
forhold.

Nuer-område

Byen Kandak ligger i delstaten Jonglei, som er Sør-Sudans største. Med en bue som strekker seg fra våtmarkene i vest til grensa mot Etiopia i øst utgjør Jonglei et område som er om lag like stort som en tredel av Norge. Gjennom historien har Jonglei vært dominert av en av landets største folkegrupper, nuerne. Samtidig, mot grensa til delstaten Øvre Nilstaten i nord, har Jonglei lenge utgjort skillelinjen mot den andre store stammen i landet, dinkaene. Området har i årenes løp opplevd krig etter krig. Sult etter sult, død etter død.
– Dette er en meningsløs krig. Mellom to ledere som bare strides om makten, der ingen er beredt til å gi etter, forteller Mathew Malei, oberst i en av de stridende gruppene i borgerkrigen, som startet i 2013. Han er på permisjon for å besøke foreldrene sine i Kandak.

Maktkamp

Forklaringene spriker om hva som utløste krigen, og vi får høre ulike versjoner av hva som hendte den ødeleggende desembermåneden i 2013. Spenningen ble trappet opp etter en maktkamp mellom sittende president Salva Kiir og daværende visepresident Riek Machar tidligere på året. Den endte med at Salva Kiir ga Machar sparken, sammen med resten av regjeringen.
Salva Kiir er dinka, mens Machar tilhører nuerstammen. Han hevdet at Kiir forsøkte å avvæpne medlemmer av nuergruppen i regjeringshæren SPLA, Det sudanske folkets frigjøringshær. Kiir på sin side hevdet at Machar forsøkte å ta makten gjennom et statskupp og at han bare forsvarte seg. Politisk strid slo over i voldelig strid som også spilte over på sivilbefolkningen, der nuere sto på den ene siden og dinkaer på den andre.
I løpet av noen få dager forlot nesten alle nuere regjeringshæren SPLA. De utgjorde omkring to tredeler av styrkene. De rømte fra hovedstaden Juba og mobiliserte andre steder. Borgerkrigen hadde brutt ut.
På kort tid ble om lag 50 000 mennesker drept, mens omverdenen var sjokkerte tilskuere.

Har kriget før

Men dette var ikke første gang. Dinkaer og nuere hadde kriget mot hverandre før.
– For 25 år siden kjempet sørsudanerne for selvstendighet, og nå er ingenting forandret, sier Mathew Malei, obersten i Kandak. Han er en av de mange nuerne som brøt ut av regjeringshæren SPLA og nå inngår i opprørsgruppen Det sudanske folkets frigjøringshær i opposisjon, SPLA/IO.
SPLA ble dannet i 1983, under ledelse av John Garang, da den andre borgerkrigen i Sudan startet. SPLA forente opprørsgruppene som kjempet mot regimet i nord. De hadde kjempet i ulike grupperinger under den første borgerkrigen mot nord, som startet i 1955 og varte i 17 år. Nå i 1983 ble motstanden samlet under SPLAs svart-rød-grønne flagg. Mathew Malei var fortsatt for ung til å delta i strid, men han ble tatt opp i den nye hæren og fikk våpentrening.
Volden fortsatte i slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Over én million mennesker hadde mistet livet siden krigen startet i 1983, og flere millioner hadde blitt fordrevet fra sine hjem. Men krigen skulle snart implodere og forverre situasjonen ytterligere.

Splittelse

I 1991, åtte år etter dannelsen, ble SPLA splittet i to rivaliserende fraksjoner: SPLA Torit, som ble ledet av John Garang, og SPLA Nasir under ledelse av Riek Machar. Garang kjempet for et sekularisert Sudan mens Machar ville ha et selvstendig Sør-Sudan. Volden eskalerte mellom de to fraksjonene. Dinkaer under ledelse av Garang og nuere under ledelse av Machar sloss nå mot hverandre.
Etnisitet ble avgjørende i denne krigen i krigen. De overgikk hverandre i brutalitet, og begge sider ble beskyldt for massakrer på sivile. Delstaten Jonglei var hardt rammet av konflikten, men også av sult. Utsultede sivile ble brukt som brikker i konflikten. De ble fordrevet til militært viktige steder slik at de militære kunne erobre nødhjelpen til de sivile. Samtidig ble området bombardert av Sudans regjering. Sudans president Omar Al Bashir forbød lenge humanitær hjelp til området rundt byen Ayod i Jonglei, som var kontrollert av SPLA.
Området rundt Ayod og Kandak, der sulten var verst, fikk navnet hungertriangelet. Operation Lifeline Sudan (OLS) ble startet. Ei luftbru med nødhjelp fra FN og 35 humanitære organisasjoner til de rammede i det sørlige Sudan. OLS ble etablert etter forhandlinger mellom FN, regjeringen i Sudan og SPLA. Operasjonen skulle få levere nødhjelp til sivile uansett hvor de befant seg og uansett hvilken politisk side de støttet. Men kampene gjorde det vanskelig å få hjelpen fram. I 1993, da sulten var på sitt verste, hadde befolkningen i området i og rundt Ayod blitt redusert fra 240 000 til 165 000. Hvert tredje menneske hadde sultet i hjel.

Isolert

Hytter av tørket gress, spredt utover og isolert fra omverdenen. Dagens Kandak har ikke fulgt med på utviklingen i den omverdenen stedet er isolert fra. Hjelpeorganisasjoner har vansker med å etablere seg i området på grunn av logistiske problemer og urolighetene rundt Ayod. De fleste innbyggerne i Kandak har forlatt byen på grunn av vannmangel.
Men i syketeltet ved de ventende mødrene er det alt annet enn folketomt. Barna skriker. Pleiepersonell går rundt blant pasientene. De fleste av pasientene har reist langt for å komme hit. Nesten alle lider av øyeinfeksjoner på grunn av det skitne vannet.
– Vi sier til pasientene at de skal vaske seg med rent vann for å unngå infeksjoner. De ser spørrende på oss og lurer på hvor de skal få tak i dette vannet, forteller en av sykepleierne.
Mange lider også av malaria og andre infeksjoner. Uten tilgang på helsetjenester kan selv enkle sykdommer bety en dødsdom. I et hus av leire noen meter fra mottaksstedet venter de alvorlig syke. Barn som svever i grenselandet på grunn av underernæring. Og jenta med hjernehinnebetennelse, som ikke har åpnet øynene på over tre måneder. Nyekur Kiir heter hun. Hun ligger på en pappkartong på et fuktig jordgulv og kjemper for livet.

Møter i Addis

I luksuriøse møtelokaler i Etiopias hovedstad Addis Abeba har en annen Kiir, president Salva Kiir, sittet i langtrukne fredsforhandlinger med sin tidligere forbundsfelle Riek Machar. Allerede i 2014 ble det undertegnet flere dokumenter om fred, men avtalene ble brutt før blekket var tørt. I begynnelsen av 2015 ble det gjort et nytt forsøk på å få til en overenskomst. Denne gangen med påtrykk fra det internasjonale samfunnet og med en klar tidsfrist, torsdag 5. mars.
Mange av Sør-Sudans innbyggere hadde ingen tro på fredssamtalene. Men de håpet likevel på en løsning, siden det ikke lenger fantes noe annet å håpe på.
På fjernsynsskjermer i Juba kom 5. mars beskjeden om at tidsfristen hadde blitt forlenget med en dag. Nasjonen holdt pusten. Dagen etter våknet landets befolkning til en mørk dag. Riek Machar og Salva Kiir hadde ulikt syn på nesten alle punktene som lå til grunn for en fredsavtale. Forhandlingene ble avsluttet uten noen som helst plan for å gjenoppta dem.

På samme side

Under de tidligere borgerkrigene hadde Salva Kiir og Riek Machar kjempet på samme side. Under John Garang i SPLA sto de sammen mot undertrykkelsen fra nord. Kiir som Garangs kompanjong og Machar som dekorert feltherre. Men med splittelsen av SPLA i 1991 gikk krigen fra å være en krig for frihet til å bli en krig mellom dinkaer og nuere. Kiir og Machar havnet på hver sin side.
Etter sultkatastrofene i 1992-93 fortsatte kampene mellom SPLA-fraksjonene. I 1997 undertegnet ledere i sør og regjeringen i Khartoum en fredsavtale, i håp om å få endelig slutt på kampene. Det ble da anslått at flere mennesker var drept i SPLAs interne konflikter enn i kampene mellom nord og sør. Men fredsavtalen fikk ingen internasjonal legitimitet og ble betraktet som en overenskomst som bare eksisterte på papiret.

«Forsvarte seg»

Oberst Mathew Malei hadde på den tiden nådd voksen alder. Men han blir fåmælt når han får spørsmål om hva han selv gjorde i tiden rundt hungersnøden på begynnelsen av 1990-tallet og om overgrepene som fant sted. Han snakker i svevende ordelag. Han forteller at han kjempet i Machars Nasir-fraksjon. Men han vil ikke gå i detaljer. Han mener at Machar og hans menn ikke gjorde annet enn å forsvare seg. At de ikke rettet sine våpen mot sivile. Til tross for at menneskerettsgrupper har slått fast at begge sider var skyldige i grove overgrep, tvangsrekrutterte barnesoldater i tusentall og sto bak massakrer på sivile.
I 2005 ble det inngått en fredsavtale mellom Sudans regjering i Khartoum og SPLA i sør. De sørlige delene av Sudan skulle i seks år få selvbestemmelse som autonomt område, men fortsatt tilhøre Sudan. Sharialovene som president Omar Al Bashir ville innføre i Sudan, skulle bare gjelde i nord. Oljefeltene i sør skulle deles likt mellom landsdelene fram til folkeavstemningen om selvstendighet for Sør-Sudan, som skulle holdes i 2011.

Maktdeling

I samband med fredsavtalen ble SPLAs grunnlegger John Garang visepresident i Sudan. Men det varte ikke mer enn i 22 dager. 30. juli omkom Garang i en helikopterstyrt. Den naturlige etterfølgeren til visepresidentposten ble Garangs kompanjong og nærmeste medarbeider, Salva Kiir.
Sudans visepresident Salva Kiir ble i 2010 valgt til president i det sørlige Sudan med 93 prosent av stemmene, i et valg som internasjonale observatører beskrev som udemokratisk. Staten Sør-Sudan ble dannet 9. juli 2011, etter at 99 prosent hadde stemt for selvstendighet i folkeavstemningen.
President Salva Kiir hadde et klart budskap: – Vi må tilgi det som har vært, selv om vi aldri må glemme det, sa han noen dager etter selvstendigheten.
Riek Machar ble visepresident.

Høy feber

Tillbake til Nyaluak Gathor, som venter sammen med andre mødre og barn utenfor FNs sykestue i Kandak. Hun følger bekymret med når sykepleier Carolyne Kipsang skanner registreringskortet hennes. Så kjenner hun Carolynes myke hand gripe tak i hennes arm og peke mot inngangen til teltet. Nyaluk kommer inn i teltet og får anvist plass på en plaststol.
Hennes datter Nyapol ligger i en vugge. Hun var ennå ikke født selvstendighetsdagen i juli 2011. Nå ligger hun urørlig i den lille vuggen, for svak til å røre seg. Hennes mor Nyaluk ser på henne med blanke øyne. Hun legger hånden på datterens feberhete panne. De blåkledde sykepleierne snakker, men det virker som om Nyaluk ikke hører. En av sykepleierne legger ømt en hånd på skulderen hennes.
Nyaluks blikk slipper langsomt datteren og rettes mot den blåkledde. Han snakker langsomt og med klar stemme. I den ene hånden har han en hvit pakke med røde bokstaver; Plumpynut. Nøtteblandingen for de underernærte barna. Skillet mellom livet og døden i Kandak.

«Salva Kiir må ut!»

Utenfor teltet forklarer oberst Mathew Malei at volden og drepingen kommer til å fortsette, om ikke president Salva Kiir forlater sin post. Det kjennes som om framtida har nådd sirkelens slutt og starter fra begynnelsen igjen. På plassen der han sitter, der vold og sult har dominert hverdagen i mange årtier, er det lett å se for seg fortellingene om hvordan de levende har overlatt de døde til gribbene.
Granatild kan høres i det fjerne. Kanskje ikke i natt. Men snart. Om Mathew får rett.
Da blir det nok en gang bare gribbene som får spise seg mette.