Året vi mistet: – Vi må bare fortsette, og gjøre de tingene vi blir lykkelige av

Irfan Al Sayed vil tilbake det livethan levde for bare et år siden. Nedstengningen på grunn av covid-19 er at han har mistet kontakten med venner og kjente. Mest av alt savner femtenåringen skolen, de har skolen vært stengt i over et år.

- Jeg skulle gjerne hatt det sosiale livet mitt tilbake. Det har også gjort meg trist å se hvordan pandemien så langt har hemmet og gjort skade på landet. Det er veldig tøft å stå opp til nyheten om at folk dør og at verdensøkonomien er i ferd med å kollapse. Det har fått meg til å tenke veldig annerledes om livet mitt. sier han.

Samtidig prøver han å holde motet oppe. Korona-situasjonen har gitt ham mer tid til å fokusere på seg selv, på hobbyene sine, og familien.

- Hvis jeg tenker nøye etter, har det noen positive følger. Et menneske kan oppdage mange ting ved seg selv i isolasjon. Men det har kostet oss det sosiale livet vårt.

Gjennom uka har Irfan digital undervisning. Ofte tilbringer han hele dagen foran skjermen. Det gjorde han også før. Men nå synes han det er kjedelig. Så derfor har han begynt å øve seg på å synge. Han spiller gitar og skriver sanger. En dag håper han å ha sitt eget band.

- Jeg prøvde å øve på musikken min, være del av den digitale undervisningen og holde meg aktiv. Men det er vanskelig å være i et hus hvor seks mennesker bor sammen og er i isolasjon. Jeg må si det har vært veldig tøft, forteller han.

Irfan forteller at det vært vanskelig å forsone seg med at faren har vært borte gjennom hele pandemien. Irfans far arbeider i Kuwait og har ikke kunne besøke familien på grunn av de internasjonale reisereglene. Irfan blir rørt når han snakker om det.

- Faren min har ofret mye. Han er en tapper mann. Han forsørger familien vår og tar vare på oss. Men han ville ikke besøke oss når smitten var så høy. Og det var en riktig avgjørelse. Nå må vi alle være forsiktige, og så snart ting vender tilbake, kan vi gjøre som vi alltid har gjort.

Hver dag ringer Irfan til faren og sender ham tekstmeldinger med oppdateringer om situasjonen hjemme og i landet. Han håper fortsatt han kan besøke familien neste gang det er ferie. Men planer er ikke hva de en gang var.

- Uansett hva som skjer, så vil jeg følge undervisningen og øve mye på musikken. Jeg begrenser tiden jeg tilbringer på nett og er ikke tilgjengelig på sosiale medier sånn som jeg var i fjor. Vi må bare fortsette, og gjøre de tingene vi blir lykkelige av, sier Irfan.

- Covid-19 har gjort at stort sett alt har stoppet opp

- Det føles veldig rart å være hjemme hele tiden og ikke studere, sier Monica Ayen (18).

Ayen bor sammen med tre småsøstre, fire eldre brødre og mor og far i Juba. Hun studerte i nabolandet Uganda, men måtte reise hjem da koronautbruddet kom og skolene stengte ned.

- Det er godt å være hjemme, og jeg har mer frihet her sammenlignet med på kostskolen hvor vi måtte oppholde oss hele semesteret, 3-4 måneder i strekk, uten å kunne reise derfra. Men nå kan jeg gå til markedet, og jeg kan møte vennene mine, da jeg gikk på skolen hadde jeg bare feriene til dette, og det er ikke nok, sier Monica.

Hun skulle fullføre videregående i Uganda, men utdanningen ble avbrutt av koronautbruddet. Nå skal hun egentlig benytte tiden til å studere hjemme, men det er ikke lett med alle forstyrrelsene fra søsknene sine som bråker og ser på filmer i familiehjemmet.

- Jeg bor sammen med alle brødrene og søstrene mine, og vi har bare to rom på deling. Det ene rommet bruker moren og faren min, mens vi barna deler det andre. Så jeg får litt dårlig samvittighet når jeg sitter og irriterer meg over søsknene mine som bråker når jeg skal studere, men jeg har ikke noe sted hvor jeg kan sitte og lese i ro og fred.

Ayen frykter at om en av dem blir smittet, vil alle bli det, fordi det er ikke mulig å sette noen av dem i karantene når de alle deler bare to rom.

- Covid-19 har gjort at stort sett alt har stoppet opp, og det er begrenset hva vi kan gjøre. Inntektene våre forsvinner, det har kanskje vært den største nedturen, sier Ayen.

For den ett år lange lockdownen har preget økonomien også for Ayens mor som driver forretninger og betaler for utdanningen til barna.

- Når situasjonen har blitt normal igjen, vil jeg gjenoppta planene mine og gjøre alt det jeg ikke får gjort nå. Jeg har ikke besøkt tanta mi i Kampala på over ett og et halvt år, og det synes jeg er vondt. Det var jo hun som tok seg av meg da jeg bodde i Uganda, sier Ayen.

Ifølge Ayen har covid-19 bare forsterket den allerede pågående økonomiske krisen og fattigdommen i Sør-Sudan, og når de en gang kommer ut av koronakrisen, vil de definitivt flytte. - Vi har gått fra dårlig til verre, men forandringer, som det å flytte, kan også være av det positive slaget.

- Alt ble mørkt da pappa døde

Tekst: Dipa Dahal

En tung stillhet ruger over huset i Katmandu der Kirtan Raut bor. Den 15 år gamle tenåringen er tydelig nedfor og deprimert. Han var ikke slik før, og det var heller ikke atmosfæren i huset, inntil for ett år siden. De var en tilfreds middelklassefamilie. Kirtan gjorde det bra både på skolen og i idrett. Faren til Kirtan var forsikringsagent, og ønsket at sønnen skulle bli bankmann og sportsmann.

- Han var liksom både en venn og en lærer for meg. Men først og fremst var han selve pillaren i dette huset, og jeg var totalt avhengig av han for å kunne strekke meg etter mine mål. Jeg var lykkelig, sier Kirtan.

Og det var han virkelig. Han var yngstemann i familien, og ble kjælt for både av moren og de tre eldre søstrene.

Men koronapandemien førte til at forholdene endret seg dramatisk - og tragisk.

En fin dag i januar i fjor fikk han høre et rykte på skolen: At folk i Kina falt døde om, den ene etter den andre, og at sykdommen kunne komme til Nepal når som helst. I førstningen tok han ikke ryktene alvorlig. Men da handsprit og munnbind ble obligatorisk på skolen, ble han bekymret.

Snart hørte han rykter om at myndighetene var ute av stand til å hindre spredning av viruset og derfor ville kunngjøre nedstengning.

- Jeg så ofte folk ute i gatene som bevisst prøvde å holde avstand og ikke ville bli rørt av andre. Det var et merkelig syn, jeg skjønte ingenting av hva som var på gang.

Uvissheten i situasjonen gjorde at han ikke klarte å konsentrere seg om skolearbeidet, men han kom seg gjennom eksamenene på et vis. Ei snau uke etter kunngjorde regjeringen nasjonal nedstengning, og Kirtan måtte holde seg hjemme.

Kirtans far Navaraj fikk også problemer. Forsikringsvirksomheten hans lå helt nede, og inntektene tørket ut. En dag i fjor høst ble faren syk, han fikk høy feber, hodepine og smerter. Noen få dager senere testet han positivt for covid-19.

- Men jeg følte meg trygg på at han ville komme seg igjen, for det hadde jo mange andre mennesker gjort, sier Kirtan.

Resten av familien tok også en smittetest, og moren testet positivt. Farens tilstand ble forverret, og han ble lagt inn på sykehus. Der var det ikke tillatt med besøk fra familien.

Kirtan ble mer og mer engstelig når han nå ikke fikk møte faren sin. Men han klamret seg til håpet om at det ville gå bra, og at faren snart ville komme gående inn i huset med sitt vanlige smil i ansiktet. Men den 4. desember ble håpet knust. Da fikk han beskjeden om at faren ikke levde lenger. Hele familien var knust.

- For meg hadde verden stoppet, og det var mørke overalt.

- Mannen som for bare noen dager siden smilte til oss og forsikret at alt ville bli som normalt igjen, han var ikke lenger i denne verden. Jeg var ute av stand til å tro det var sant.

- I tråd med våre ritualer måtte jeg strø asken ut over Bagmati-elva. Det var ikke bare min fars aske jeg strødde ut, men også mine egne håp og drømmer ble tatt med av elvestrømmen, forteller han med tårer i øynene.

Kristans skole åpnet igjen forrige måned. Etter ett år var elevene igjen tilbake i klasserommet. Men for Kristan føltes det ikke som samme klasserom, der han før kunne ta alt for gitt, siden det var faren som hadde sørget for alt han ønsket seg. Det var ikke lenger mulig. Familien nå er helt avhengige av hans eldre søsters svært begrensede inntekt, og at livet kommer til å bli tøft.

- Men livet må gå videre, sier han, og trekker pusten dypt. Han forteller at han har endret karrieremål.

- Jeg skal definitivt bli til noe, for det var jo også min fars drøm. Jeg vil slutte meg til hæren, sier han.

Kirtan konsentrerer seg nå om fysisk trening, som løping og andre øvelser.

- Jeg mistet faren min til covid, men jeg har ikke mistet de verdiene han lærte meg. Særlig verdien av å arbeide hardt. Det vil jeg alltid bevare, og en dag skal jeg gjøre han stolt.

- Det var vondt at universitetet mitt måtte stenge

Tekst: Malik Shafaq

Mariam fylte tjue denne våren og kommer fra en liten familie bestående av far, mor, to brødre og en søster. Hun tar andre året i økonomistudier ved Universitetet i Kabul og var blant de beste i sitt kull.

Da koronaviruset spredte seg i verden, fikk det konsekvenser for undervisningen, i tillegg til så mange andre deler av livet. Studentene kunne ikke lenger møte fysisk på universitetet og etter en stund gikk Mariam i gang med undervisning digitalt.

Det skulle vise seg å bli en utfordring for Miram. Internett hjemme er dårlig og Miriam var hadde også lite kunnskap om hvordan man skulle bruker digitale applikasjoner. Nå er hun bekymret for at hun har sakket etter de andre.

- Koronaen har skapt et stort hull i utdannelsen min som jeg aldri hadde forestilt meg, sier Mariam.

Nå er hun glad for at universitetene i landet nylig åpnet igjen, med strenge smittevernstiltak og regler. Hun tror det kan komme en tredje smittebølge, men håper de skal slippe.

- Bortsett fra alle utfordringene og besværet med å sitte i karantene hjemme, har jeg lært meg å følge undervisningen på nett på en god måte.

- Kult å kunne tjene egne penger

Tekst: Sofi Lundin

Den store stuen er full av tunge møbler i mørkt tre og på en stor TV i ene hjørnet av rommet vises en gammel action-film.

- Året som gått har vært merkelig. Det er så trist at mange har mistet livet og at hverdagen har endret livene for så mange. Samtidig er jeg litt glad og. Jeg har lært meg å jobbe og har tjent egne penger, sier Ayebale Galson (15).

Han har nettopp kommet hjem til sin bestefar etter mange ukers jobbing. Foreldrene hans jobber et annet sted, så han og søsknene har bodd i bestefarens hus i mange år. Da skolene stengte for et år siden fikk han opplæring og ble ansvarlig for salg i onkelens butikk utenfor byen. Det var arbeid fra 07.00 til 21, seks dager i uken. På søndager dro han tilbake hjem til Kampala og så begynte ny arbeidsuke igjen.

- Jeg var sykt sliten i begynnelsen og kroppen føltes helt ødelagt, men det var en fin følelse å kunne gi onkelen min pengene jeg dratt inn hver dag, sier Ayebale.

Tankene på skolen har vært der hver eneste dag siden klasserommene stengte for et år siden, og nå føles drømmen om å bli ingeniør langt unna. Savnet etter vennene, som han knapt nok har sett siden skolene stengte, gjør vondt, og han drømmer seg tilbake til tiden da alt var som vanlig.

- Svømming og skating er det jeg brenner mest for i livet, men det har det blitt lite tid til det nå med all jobbinga. Søndager har blitt en hellig dag for meg. Da drar jeg til tanten min og bader i hennes svømmebasseng, sier han.

Han drar med fingeren over mobilskjermen. For pengene han tjente som butikkarbeider har han kjøpt sin første mobiltelefon. Familiehjemmet, som ligger i et villaområde i Munyonyo, har en svær hage og stor parkeringsplass foran huset. Selv om familien har god råd betyr det ikke at Ayebale får alt han vil ha.

- Jeg var nødt til å jobbe for å kunne kjøpe denne mobilen, og jeg var nødt til å ha mobil for å kunne følge med på den nettbaserte undervisningen.

Skolene i Uganda har åpnet opp for enkelte klassetrinn og Ayebale var tilbake i skolen den 1. mars. Han er glad for å fortsette studiene men enkelte ting vil han savne.

- Det er rart hvor fort en blir vant ved ny hverdag. Nå gleder jeg meg til ferie, da skal jeg tilbake på jobb igjen og tjener penger. Jeg liker tanken på å ha mye penger, sier han og ler.