Brev til de blaserte

Begivenheten blir bekreftet og sannheten er brutal: Et nytt kraftig jordskjelv (7,5 tilsvarer 30 atombomber) har enda en gang kastet seg over øya. Episenteret ligger sør i landet, flere byer er rasert, Cayes, Cavaillon, Nippes og Jérémie, også kalt dikternes by, general Alexander Dumas‘ fødeby, far til forfatteren av De tre musketerer.

Men dette er ikke fiksjon.

Haiti skjelver. Enda en gang. Knust under usigelige ødeleggelser, enda en gang.

Selv knekt og knust av sult, av systemet, av gangstere, dette nye Taliban som tar hverdagslivet som gissel. Nei, sammenlikningen er ikke søkt, det gangsterveldet som forgifter vår forvirring, rer i full fart sengen for terrorisme.

Kalamitetene ringer hverandre. To dager etter katastrofen på Haiti tok Taliban over i Afghanistan. Frykt og beven i alle land. Den ene katastrofen følger den andre. Man blar om. Haiti blir borte i kanalene. Men situasjonen er absolutt forferdelig: døde i hopetall, hele familier er husløse, tusenvis er såret og hjemløse, ødelagte liv. Alt mangler, telt og presenninger. Og tre dager senere kom Grace, harmfull av regn og vind.

Du snakker om navn på en storm, Grace betyr nåde, et skjebnesvangert nådestøt, altså, av flom og ras.

Jordskjelvet i 2010 kostet 300 000 menneskeliv, og hjelpen kom spontant. Man rustet til berging og behandling, med andre ord til møte med en nødsituasjon. Salver av medlidenhet ble avfyrt samtidig over hele verden. Solidariteten var som aldri før. Men ble også avløst av det misbruket vi senere fikk høre om: NGO-enes og vår beinharde korrupte stats kyniske sløsing med humanitære midler - et tema jeg tar opp i romanen Vakre vidunder. Med jordskjelvet i 2010, også kalt Goudougoudou, skalv den ganske planet.

Sør-Goudou

Sammenliknet med vanviddet i 2010 har ikke Sør-Goudou fått særlig oppmerksomhet, ikke ført til særlig opprusting, ikke en gang til forholdsmessig utrustning selv om situasjonen også denne gangen overgår all fornuft. Man snakker om den, men ikke nok.

I sosiale medier er stillheten øredøvende. Taliban har fjernet oss fra nyhetskanalene uten å fyre av så mye som ett skudd.

Men sør i landet lever folk i den ytterste nød, uten hjelp! Noen få og overmenneskelige krafttak fortjener å nevnes, men ellers er det mistro, ja motvilje som gjelder - det vet vi - når det dreier seg om Haiti. Som om øya var dømt til å leve i redsel. Sin egen og vår. Som om landet selv hadde bestilt det utenkelige, og verre enn som så.

Sant nok, disse siste månedene har ikke vært særlig glamorøse, særlig ikke for et land som sier seg «open for business». I Port-au-Prince høres skudd jevnlig. I fattigstrøkene utløses blodbad. Det er bevæpnede gangstere som befaler. Og den 7. juli i år våknet folket til nyheten om at president Jovenel Moïse var gjennomhullet av kuler. Rent teknisk var det vanskelig å tenke seg enda en tragedie. Selv i krig organiseres våpenhvile. Men ikke i vårt vanvittige land.

La oss si det som det er, og uten å skjelve: Det passet ikke med et nytt jordskjelv nå. Det passet ikke med verdens virus og variantene, med vaksiner, munnbind, betinget åndedrett og all mulig tvil.

- Hvordan skal man forklare tilfellet Haiti? spør en journalist.

- Presidenten ble skutt, han døde. Landet gikk i lufta. Barn, voksne, hunder og katter løper rundt i gatene, hus er slått til jorda, døde ligger utslått i Grande-Anse og i sør. Hva vil du jeg skal svare? Vi er slått ut.

I Afghanistan har Taliban tatt makten. Kritikken mot barbarene hagler, det er normalt, for det er tross alt enklere å gå løs på synlige fiender enn på ondt jordskjelv. Og selvfølgelig er en terrorist en reell fare. Han kan sikte på deg og skyte deg for en liten munnfull eller en håpløs sak. Han dreper, og vi venter på at myndighetene skal ta saken i egne hender og eliminere utøyet.

Problemet med jordskjelv er at du blir drept, og like fort er debatten avsluttet. Frelse finnes ikke for slike ofre, det tjener ikke til noe å protestere eller tenke på revansj mot en så mektig fiende. Du kreperer og klapper igjen!

Men vi lar hverken haitierne eller afghanerne gå til grunne.

Når det gjelder Haiti er det fristende å snu ryggen til, toe sine hender som en annen Pontius Pilatus ved synet av dette korsfestede landet. Men vi lar ikke korrupsjonens karneval og misbruket av den humanitære hjelpen i 2010 ta håpet fra oss.

Og se! Haiti puster fremdeles! Haiti svetter fremdeles. Store frekke dråper.

For den yngre generasjonen har skjønt utfordringene. De vil ha et verdig liv med like rettigheter og strukturell endring i systemet. Her har vi morgendagens transatlantiske håp. Det må høres og beskyttes!

Verden må ha håp for å være verden. I vår søken etter sjeldne varer for en nå skjelvende menneskehet, kunne vi gjøre Haiti til et slags episenter. Haiti som håpets episenter for tillit. Haiti som «verdens fosterbarn» som forfatteren og filosofen Régis Debray skrev i 2010.

Det haster både med solidaritet og solaritet. Det haster med å hjelpe, for at den andre skal kunne befrukte hele sin del av lyset. Haiti må få hjelp, tross sin uærbødige fortid som plager vår nåtid. Lokale strukturer og andre nettverk finnes, de frakter hjelpen dit den trengs. Se bare på Fondation Connaissance et Liberté (FOKAL), Haiti Futur, Collectif pou lakay.

I kritikken av den internasjonale hjelpen i 2010 ble blant annet dette understreket: Giverlandene krevde å få ha sitt eget personale i de forskjellige sektorene, og hjelpen ble i stor grad borte i lønninger, gratialer og andre utgifter. Ofrene, derimot, fikk bare smuler. Men det verste var at ingen lyttet til haitierne selv. «De hvite har skuffet meg», skrev den store maleren Mario Benjamin.

Men likevel, vi går ikke i fellen, vi lar ikke desillusjonen få overtaket. Vi er ikke blaserte. Vi vet at hjelpen er viktigere nå enn noen gang.

Vi lar ikke Afghanistan i stikken, vi lar ikke Haiti dø!

Ja, det er sant, Haiti overdriver! Og i dette reflekteres det knuste speilets bakside: En blendende overdose av skjønnhet i kulturen, for eksempel i malerkunsten og litteraturen. La deg bare et øyeblikk fanges av forfatteren Marie-Vieux Chauvets verden, la deg fengsle av bøkene til René Depestre, Dany Laferrière, Yanick Lahens, Lyonel Trouillot, Kettly Mars, Frankétienne, Evens Wèche, Edwidge Danticat, Louis-Philippe Dalembert, Stéphane Martely, Emmelie Prophète, Rodney Saint-Eloi, Makenzy Orcel, Nehémy Pierre- Dahomey, Jean D‘Amérique, Jacques Stephen Alexis, Jaques Roumain. Les Jérémie av Dominique Fernandez!

Ja, la oss overdrive! Vi lever! UROLIG, men med Haiti, i tradisjonen etter forfatteren Michel Le Bris. La oss overdrive i kunsten, i utdannelsen! For å skape amerikanere åpne for verden av i morgen, franskmenn åpne for verden av i morgen, tyskere åpne for verden av i morgen, maliere åpne for verden av i morgen, kinesere, kanadiere, afghanere, paraseismiske haitiere med kropper som skjelver av kjærlighet, men uten at de dermed blir nødt til å ende i et jordskjelv.

Jérémie, Jérémie … Dikternes by er knust! La oss håpe på en ny verden for denne juvelens skyld, som nå er fjernet fra kartet. La oss håpe på en verden av visjonære demiurger i stand til å ta vare på livets sårbare, men iherdige skjønnhet, der det skjelver ytterst på fingertuppene. La oss holde på tidsplanen for våre fremtidige drømmer!

For i krisetid er kunstnerne sannhetens hjelpekorps og grålysningens akuttleger.

(Oversatt av Synneve Sundby)