Hvorfor gikk det så galt på Haiti?

På 16- og særlig på 1700-tallet, da europeiske kolonimakter (inkludert Danmark-Norge) var i full sving med slavehandel og tjente seg rike på produksjon og salg av sukker og andre tropiske landbruksprodukter i Karibia ved hjelp av slavearbeid, var det mange forsøk på opprør og revolusjon på øyene i det Karibiske Hav. Det var imidlertid kun ett av disse opprørene som endte med selvstendighet for øylandet, og det var i den franske kron-kolonien Saint-Domingue, den vestlige delen av øya som Columbus kalte Hispaniola (det latinske navnet på Spania), senere kalt Haïti (eller Ayiti på kreyòl).

På 1700-tallet var Saint Domingue en av verdens mest innbringende kolonier. Mens India var juvelen i kronen i det britiske imperium, var Haiti Frankrikes «perle i Antillene». De afrikanske slavene som overlevde den brutale overfarten, ble drevet så hardt på plantasjene at mange døde etter bare få år i landet, men siden det på 16- og 1700-tallet var en nesten ubegrenset tilgang på nye slaver fra vest- og sentral-Afrika, anså plantasjeeierne at de alltid kunne erstatte døde slaver med nye. Det umenneskelig harde arbeidet på sukker- og kaffeplantasjene og dødelige straffemetoder dersom en forsøkte å rømme, skapte grobunn for opprør.

Navnet Haiti kommer fra urfolket tainoenes språk, og betyr «landet med høye fjell». De opprørerne som ikke ble innhentet, gjemte seg i fjellene, hvor de organiserte seg og planla opprør på slutten av 1700-tallet, delvis inspirert av den franske revolusjon i 1789 og dens motto «frihet, likhet og brorskap». Etter 12 års krigføring, måtte Napoleons hær gi tapt til slaveopprøret, først ledet av Toussaint Louverture, en tidligere slave som etter hvert ble general i den franske hær, men som byttet side og ble lederen for opprørerne. Louverture ble imidlertid lurt til Frankrike, hvor han ble fengslet og døde. General Jean-Jacques Dessalines overtok som leder av opprørerne, og var den som den 1. januar 1804 erklærte landets uavhengighet.

Enorm gjeld

I Grunnloven som ble skrevet året etter, ble det slått fast at enhver form for slaveri var forbudt. Det var de første haitiske lederne som påvirket anti-slaveri-strømninger i Europa på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Land som USA, Storbritannia og Frankrike skulle etterhvert motstrebende følge etter, og først forby slavehandelen og dernest forby slaveriet.

Det skulle imidlertid ikke vise seg enkelt å styre et land befolket av tidligere slaver, som hadde få eller ingen rollemodeller å støtte seg til og få venner i verden. Haiti var omgitt av områder som fortsatt tjente godt på slavehold. I USA og på de andre karibiske øyene var europeeres utnyttelse av afrikanere og deres etterkommere som slaver på plantasjene selve inntektskilden. Ingen ville anerkjenne denne nasjonen som bestod av tidligere slaver og som ville avskaffe slaveriet. De fryktet at anerkjennelse av Haiti skulle inspirere slavene på deres plantasjer til opprør.

Til slutt gikk Frankrike i 1825 med på å anerkjenne Haiti mot at landet betalte en gjeld til Frankrike på 150 millioner francs for Frankrikes «tap av eiendom», dvs. slavene. Gjelden, som tilsvarer om lag 200 milliarder kroner i dagens verdi, strevde landet med å betale i over hundre år, til 1947. Denne enorme gjelden, som utgjorde 80 % av Haitis statsfinanser, anses som den viktigste grunnen til Haitis misære da og nå. Så vidt vites er dette eneste gang i verdenshistorien at den som har vunnet en krig, har måtte betale erstatning til den tapende part. I kjølvannet av nåtidens strømninger, har Haiti etter år 2000 anmodet Frankrike om erstatning for den urett som ble slavene til del, men det er ennå ikke kommet noe svar fra Elysée-palasset.

I tillegg kommer franskmennenes satsing på monokultur (særlig sukker - «det hvite gull», noe kaffe, tobakk og kakao) og utarming av den engang så fruktbare jorda, nedhugging av skog og vanstyre, et vanstyre som dessverre fortsatte, om enn i en annen form.

Flagget og fargene

I tillegg til uavhengighetsdagen den 1. januar, feirer Haiti flagget sitt den 18. mai hvert år. Det har gjennom tidene eksistert flere versjoner av flagget, og historien som ligger til grunn er dramatisk. Under revolusjonen, den 18. mai 1803, tok rebellhæren ved general Toussaint Louverture den franske trikoloren og flerret av den hvite delen i midten. Han ba sitt gudbarn, den unge kvinnen Catherine Flon, sy sammen den blå og den røde delen til et nytt flagg. Det blå skulle symbolisere de svarte og det røde de fargede, mens det hvite, de franske, skulle bort.

Mange forhatte plantasje- og slaveeiere ble skåret over halsen på eller drept på annen måte under revolusjonen, mens de som klarte det, flyktet sammen med sin familie, evt. også med sine husslaver og deres barn. Husslavene ble av de fleste eiere utnyttet seksuelt, og det ble etter hvert mange fargede barn, som var barn av slaveeieren, men likevel fikk status som slaver. Gjennom tidene fikk noen av disse fargede fribrev, og ved frigjøringen for over 200 år siden, eksisterte det en egen klasse av frigitte fargede - altså de «røde». Under revolusjonen og i tiden etterpå, var det konflikter mellom de svarte og de fargede. Hudfarge er et tema som ingen haitiere er upåvirket av, og som deler folk inn i økonomiske grupper, også i dag. De velstående er fortsatt de som er lyse i huden.

Vanstyre, diktatur og okkupasjon

Etter mønster av Napoleon Bonaparte, utropte Haitis første statsleder, Jean-Jacques Dessalines seg til keiser, og kalte seg Keiser Jacques den 1. Han var den som stod bak Grunnloven av 1805, som bl.a. forbød slaveri. Han ble imidlertid henrettet i oktober 1806. Det er uklart hvem som stod bak henrettelsen, men det antas at flere rivaliserende generaler under ham trakk i trådene. Keiserdømmet ble avskaffet, og Gen. Alexandre Pétion (en farget) erklærte seg som statsleder. Dette ville ikke den svarte Gen. Henri Christophe finne seg i, og etablerte en stat i nord, hvor han utropte seg selv til konge, Kong Henri den 1. Til sist ble Pétion Haitis første president i 1807, og satt som leder av Haitis første republikk til han døde av gul feber i 1818, og ble etterfulgt av general Jean-Pierre Boyer, som samlet landet etter at Kong Henri og hans sønn var døde i 1820. De østlige 2/3 av øya Hispaniola ble etter flere års krig utskilt i 1844 til en egen republikk, og fikk navnet den Dominikanske Republikk.

Årene som fulgte var preget av mer eller mindre despotiske ledere. Etter henrettelsen av president Sam i 1915, okkuperte USA Haiti ved først å ta kontroll over sentralbanken og dernest sende tropper til landet. Amerikanerne var engstelige for at Frankrike, som fortsatt hadde nære bånd til Haiti, samt en del tyske handelsmenn som etablerte seg i landet, ville bli for mektige i deres «backyard». Amerikanerne tok kontroll over økonomi og samfunnsliv inntil 1934. Av de mest kjente lederne som fulgte, var, Francois «Papa Doc» Duvalier, og hans sønn Jean-Claude, «Baby Doc», som regjerte med hard hånd fra 1957 til 1986, og den mer demokratiske Jean-Bertrand Arisitide på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet.

De siste års konflikter

Den nylig henrettede president Jovenel Moïse, ble innsatt som president i februar 2017. Det er ulike meninger på Haiti om hans 5-års periode skulle regnes fra 2016 eller 2017, dvs. skulle vare til 2021 eller 2022, mens han selv hevdet at hans periode ikke utløp før februar 2022. Det skulle vært avholdt parlamentsvalg i 2019, men det ble effektivt forhindret av politisk uro utover høsten det året. Fra januar 2020 og til sin død den 7. juli i år, har han ledet landet ved dekret, siden det ikke fantes noe underhus i parlamentet, og kun 1/3 av senatet satt fortsatt. Forsøk på politisk dialog, både i regi av kirkelige organisasjoner og FN, har ikke ført frem, da hardlinerne blant opposisjonen har nektet å delta.

Det har de siste årene vært gjentagne demonstrasjoner i gatene mot korrupsjon og vanstyre. Haitis svar på Riksrevisjonen har utgitt rapporter om 12 navngitte politikere som skal ha spist av lasset i det såkalte PetroCaribe-programmet, et generøst mangeårig program hvor Venezuela solgte billig olje til mange land i regionen, inkludert Cuba og Haiti. Gjennom dette programmet kunne de kjøpe 60.000 fat olje pr. dag til sterkt redusert pris. Halvparten av kostandene skulle tilbakebetales over 25 år med 1 % rente, i kontanter eller eksportvarer.

Hensikten var at frigjorte midler fra statskassen skulle brukes til utvikling av fattige land, som Haiti. Et par av Moïses firmaer var nevnt i rapportene, og flere av hans forgjengere i den politiske elite. Moïse har hele tiden nektet, men opposisjonen har arrangert demonstrasjoner i gatene i flere perioder de senere årene, og krevd hans avgang. I et fattig land som Haiti er det sannsynlig at mange politikere har spist av lasset, også medlemmer av opposisjonen.

Haiti er det fattigste land på den vestlige halvkule, og er et av verdens mest økonomisk ulike land. Det store flertallet av befolkningen på om lag 11 millioner mennesker lever i fattigdom, har liten eller ingen utdanning, dårlig tilgang til helsetjenester og strever med å overleve fra dag til dag. Økonomien styres av en liten, søkkrik handelsklasse, som består av om lag 16 storfamilier, som har nærmest monopol på import av varer.

Mange av disse familiene har hus i USA og dobbelt statsborgerskap, private fly og betaler veltrente sikkerhetsvakter med maskingevær for å beskytte sine forretninger. De fleste er familier som opprinnelig kom fra land i Midtøsten eller er etterkommere etter de såkalt fargede haitiere. Felles for de fleste, er at de er lyse i huden. Det hevdes at denne eliten betaler politikere for å unngå å betale importskatt, og, hevder enkelte observatører, er også dem som står bak betaling av demonstranter via politikere som vil styrte regimet. De store fattige barnekullene, som hverken har utdanning eller jobb, er lette å rekruttere til å lage bråk i gatene, tenne på bildekk og kaste stein. For 1000 haitiske gourdes, (noen få titalls dollar) kjøper man en demonstrant for en dag.

Folkets evne til overlevelse

Haiti er et vakkert land med fjell og strender og et folk som har overlevd større prøvelser enn de fleste. Slavene tok med seg kultur og religion fra vest- og sentral-Afrika, og deres form for voodoo har gjennom årene skapt stor kunst og blandet seg med kristendommen siden slavene ble nektet å praktisere sin religion. Det er kunst på hvert gatehjørne - skulpturer, malerier og musikk.

Landbruket ble gjennom kolonitiden utarmet av monokultur, og snauhugst av skogen skaper erosjon i de bratte skråningene. Landet er svært utsatt for naturkatastrofer. I 2010 ble Haiti rammet av et av verdens kraftigste jordskjelv som førte til at om lag 300.000 døde og over en million ble hjemløse. I 2010-11 ble 600.000 mennesker smittet av kolera og 7.500 døde av det, hvorav et stort antall barn. Koleraen kom til landet med utenlandske FN-soldater. I 2016 ble særlig sør-vestkysten utsatt for syklonen Matthew som rammet over en million mennesker, drepte over 500 og medførte store ødeleggelser. Bare deler av landet er blitt bygget opp igjen, til tross for massiv humanitær bistand, spesielt i tiden etter jordskjelvet. Sikkerhetssituasjonen er elendig.

De siste årene har kamper mellom voldelige gjenger drept tusener av folk i de fattigste bydelene til de store byene, særlig hovedstaden Port au Prince. Gjengene, som ofte er bedret bevæpnet enn politiet, har det siste året begynt å kidnappe folk for løsepenger. Ingen kan føle seg trygge. Covid-19, som lenge var et ikke-tema på Haiti, siden det var så få smittede, har de siste månedene økt i omfang, så den beskjedne sykehuskapasiteten er sprengt.

Ingen som har besøkt dette landet over tid forblir upåvirket av folkets styrke og kreativitet for å overleve. Mot alle odds greier de gang på gang å reise seg og går ufortrødent videre. Fargene, kunsten, musikken og humoren gjør en tøff hverdag kanskje litt lettere å bære. Det er lett å tenke seg hvordan dette landet kunne ha blomstret dersom det ikke var blitt utarmet gjennom tidene med den enorme gjelden til kolonimakten, utnyttelse under amerikansk okkupasjon, politisk vanstyre, korrupsjon og naturkatastrofer.

Presidentens enke tvitret fra sykesengen i Miami at «smerten vil aldri forsvinne». Kanskje kan likevel den siste tragedien med henrettelse av presidenten være en vekker som åpner for nye løsninger og forsoning? Det er lov å håpe…