Norsk medisinsk innsatsteam til Haiti – symbolpolitikk?

Lørdag 14. august ble deler av Haiti nok en gang lagt i grus av en naturkatastrofe, denne gangen et nytt jordskjelv på 7,2 i styrke, og hele den sørlige delen av landet rammes. Flere enn 2200 mennesker omkom og 12 000 mennesker ble skadet. 137 000 familier har fått hjemmene sine helt eller delvis ødelagt. For å gjøre det enda mer komplisert så raste den tropiske stormen Grace godt fra seg bare 48 timer etter jordskjelvet. Oppryddingsarbeidet tar tid, man leter fortsatt etter savnede familiemedlemmer under tonn av knust betong, veier er stengt enten fordi trær eller sammenraste bygg ligger i veien, eller fordi deler av landet og knutepunkt kontrolleres av kriminelle gjenger.

Ikke spesielt bærekraftig

Da jeg først leste om at Norge skal sende medisinsk innsatsteam til Haiti for å bistå etter jordskjelvet tenkte jeg at det var bra, det er fint at Norge hjelper Haiti. Men så hørte jeg at det vil koste 60 millioner kroner å ha det norske teamet på oppdrag i 45 dager.

Det var den haitiske statsministeren Ariel Henry som ringte den norske utenriksministeren for å be om denne støtten. Teamet som reiser er helt sikkert svært dyktige fagfolk alle sammen, og kommer til å gjennomføre sitt oppdrag på beste måte, det tviler jeg ikke på. Men jeg tviler sterkt på at dette er den mest fornuftige bruken av så mange millioner, og jeg tror ikke det er det som er mest bærekraftig for Haiti og behovene til lokalbefolkningen.

Hvem tar ansvar?

Haitis Civil Protection General Directorate melder at 28 helsefasiliteter (sykehus og helsestasjoner) er fullstendig ødelagt, mens 38 er delvis ødelagt. 60 millioner kroner er veldig mye penger og hadde de vært brukt på en annen måte hadde de for eksempel kunnet sørget for å bygge opp igjen og reparere noen (om ikke alle) de 66 helsefasilitetene som var berørt av jordskjelvet. Disse lokale sykehusene/helsestasjoner er moderate bygg, med lite og ofte utdatert utstyr og materiell. Men de er det nærmeste lokalbefolkningen kommer noe som ligner et helsetilbud, hvor «dårlig» det nå enn måtte oppfattes. Det er en trygghet for lokalbefolkningen å vite at man kan få tak i en helsesøster (og av og til en lege) uten å måtte reise flere timer til nærmeste by. For øvrig tjener en sykepleier på Haiti ca 13 000 kroner i året, det samme som Norge betaler per pasient i løpet av de 45 dagene de er på Haiti (60 million kroner for å behandle 4500 pasienter).

Min kanskje største frustrasjon når det gjelder prioriteringene til Norge i dette tilfellet handler like mye om at jeg finner det særdeles provoserende at Haitis statsminister Ariel Henry, som representerer en regjering som ikke har løftet en finger for å prøve å gjøre noe med helsetilbudet til befolkningen, nå melder at «hadde utfordringer også før jordskjelvet» Og hvem er ansvarlig for det statsminister Ariel Henry?

Fortellingen om en fødsel

Det er meget mulig min frustrasjon henger sammen med at jeg i hele natt var opptatt med å koordinere og hjelpe til med en fødsel på Haiti via Whatsapp da en av mine tidligere elever i Port au Prince skulle føde. «Sophie» er 17 år og bor sammen med sin mor og søsken i slummen i bydelen Delmas. Mor og Sophie skjønner at fødselen er nær forestående og de kommer seg til sykehuset Hopital Universitaire la Paix. En lege undersøker henne og sier hun må ta keisersnitt, men det kan de ikke gjøre på «La Paix». De sender Sophie og mor på dør og ber delv komme seg til et annet sykehus, uten garanti for at hun vil få fødselshjelp en annen plass.

Det er sent på kveld, det regner og er mørkt ute i et område kontrollert av kriminelle gjenger. Sophie ringer en av våre ansatte og jeg får melding hjemme i Trondheim. En av våre arbeidere, Jean Ricot, kjører for å lete etter mor og datter som nå har startet vandringen på flere kilometer til neste sykehus.

Jeg ringer en venninne som er lege og som har de rette kontaktene, og får avtalt at Sophie allikevel kan komme inn på «La Paix». Jean Ricot klarer å oppspore Sophie og mor mens han samtidig får i oppdrag å kjøpe medisin og annet utstyr som vi må ha med til sykehuset. Det er en lang liste og Jean Ricot må innom fem apotek for å skaffe alt. Det sier sitt når ikke engang «La Paix» har materiell eller utstyr og man kan forstå at legene må sende pasienter på dør, de har veldig ofte ikke noe valg. Midt oppe i dette står en livredd 17 åring med rier som sendes fra skanse til skanse.

Udugelig nasjonal ledelse

Den haitiske regjeringen kan gjerne ringe til sine venner i Norge og andre land og be om hjelp i en nødsituasjon som nå, men når Sophie blir sendt på dør mens hun har rier fordi legene på sykehuset ikke har noe utstyr å hjelpe henne med, så er det et direkte resultat av udugelig nasjonal ledelse hvor befolkningens behov for helsetilbud overhodet ikke prioriteres. Politikere og ministre har mulighet til å reise til USA, Cuba og Dominikanske Republikk når de blir syke, da er det ikke så nøye med alle de andre..

Jeg vet at de lokale myndighetene i en av kommunene i sør der jordskjelvet gjorde størst skade ble svært oppgitt og frustrert da de hørte om budsjettet til det norske innsatsteamet i prosjektet og ikke minst tidshorisonten for dette. De er slett ikke enig med statsminister Ariel Henrys prioriteringer der han sitter i hovedstaden og tar sine tiggerunder til venner rundt omkring i verden. Norge må passe på at de ikke driver symbolpolitikk ovenfor Haiti (eller resten av verden) og passe på at millionene de bruker faktisk gjør en forskjell for lokalbefolkningen.

PS: Sophie fødte en frisk jente på 2,5 kg klokka 03:30 natt til mandag.