Må prøve ut nye metoder – ikke kast alt på sjøen
MENINGER: Om ikke ønskede resultater oppnås – skyld på resultatrammeverket! Det er det Asbjørn Eidhammer ser ut til å gjøre i sitt innlegg som nylig stod på trykk i Bistandsaktuelt. Det blir for lettvint.
Nå var riktignok hovedpoenget til Eidhammer at «vi» har mislykkes med å bygge kapasitet i lavinntektsland. Skylden legger han blant annet på økende krav til «detaljplanlegging og omstendelige resultatrammeverk».
Eidhammer har lest boken Building State Capability som er en bok flere av oss som jobber med bistand bør lese. Jeg er enig i mye av innholdet som Eidhammer referer til om å styrke kapasitet i Afrika, både at vi må lære av det som ikke har fungert og at det er behov for nytenking. Men jeg fortviler av den totale slakten av mål- og resultatstyring og hans oppfatning av dette i praksis.
Det er en stor forenkling å hevde at grunnen til at vi ikke gjør noe med det som ikke fungerer, i dette tilfellet kapasitetsbygging, er at vi har en «stadig mer komplisert plan- og resultattenkning».
Slik jeg leser Eidhammers innlegg, ser løsningen ut til å være mer pragmatiske tilnærminger. Det vil si å basere seg på prøving og feiling utifra konteksten fremfor faste mål som er satt på forhånd. Dette høres jo vel og bra ut, men er det nødvendigvis en motsetning mellom mål- og resultatstyring og en pragmatisk prøving og feiling?
I utviklingsarbeidet må innsatsen tilpasses til realitetene og situasjonen der tiltakene skal implementeres. Dette er en påstand de aller fleste vil være enige i. Da er det nødvendig med fleksibilitet og muligheter for å gjøre endringer underveis om nødvendig. Dette er heller ikke noen nytenkning, men en dreining utviklingssamarbeidet har hatt over lengre tid.
Behov for et veikart
Du skal ikke ha jobbet lenge med utviklingsarbeid før du skjønner at om det ikke finnes noen formening om hva problemet er og hva som skal utvikles før prosjekter igangsettes, vil det bli utfordrende å vite om prosjektene oppnår noen resultater i det hele tatt.
Mangler et prosjekt et opplegg for resultatmåling fra starten, vil det være vanskelig å vite hvorvidt det som er gjort, har fungert. Det blir tilsvarende vanskelig å endre innretningen på programmet hvis det ikke oppnår de planlagte resultatene.
Poenget er: Hvis vi ikke vet hvor vi skal, hvordan vet vi om vi er 1) på rett vei og 2) når vi er fremme?
Det blir for lettvint å skylde på resultatrammeverk og målhierarkier hvis målet som er satt på forhånd, er at Burkina Faso skal bli lik Danmark, slik Eidhammer skriver. Da er problemet målet, ikke mål- og resultatstyring som helhet. Eidhammer forenkler en komplisert debatt og hiver målene ut med badevannet, eller rettere sagt han «kaster dem ut på vei over Middelhavet».
Det refereres til «omfattende rammeverk» og «detaljerte målhierarki». Det stemmer at det i offentlig forvaltning kreves at vi må kunne si noe om grad av måloppnåelse når vi bruker samfunnets midler. Hvordan dette gjøres derimot er det ikke en satt mal for.
De «omstendelige rammeverkene» som Eidhammer refererer til, kjenner jeg meg ikke helt igjen i. Det er klart at det finnes ulike grader av detaljnivå for ulike typer tiltak, men i Norad bestreber vi oss med å legge lista på et slikt nivå at det skal være så gjennomførbart og hensiktsmessig resultatoppfølging som mulig.
Prøving og feiling må være ett av områdene norsk utviklingsarbeid er rausest på. Det er rom for avviksrapportering om ikke alt går etter planene og det er også mulig å endre veikartet hvis det trengs. Man mister sjelden støtte hvis man ikke oppnår de fastsatte målene. Mye av grunnen til at vi vet hva som fungerer og hva som ikke fungerer i bistanden er nettopp at vi har fått bedre systemer for å kunne måle hva vi oppnår og at vi prøver å lære av det som ikke gikk som vi håpet.
Ikke kast alt på sjøen enda
Jeg er helt enig i at vi må jobbe videre med nytenkning når det gjelder mål- og resultatstyring av bistanden. Det er ikke, som Eidhammer med rette påpeker, en lineær tankegang og en logisk vei å komme dit. Samtidig er det for enkelt å hevde at årsaken til at komplekse tiltak og utviklingsarbeid «mislykkes» er detaljerte resultatrammeverk. Realitetene er annerledes enn det.
Vi må fortsette å jobbe med mål- og resultatstyring av utviklingsarbeidet. Vi i Norad må jobbe for å finne pragmatiske måter å dokumentere måloppnåelse på og våge å prøve ut nye metoder for resultatinnsamling. Her tror jeg vi allerede er på god vei, og at også vi må få rom til å prøve og feile litt underveis. Kravene om måloppnåelse vil nok forbli der, men metodene og verktøyene for å dokumentere endringene vil være i stadig utvikling. Allikevel tror vi ikke at løsningen er å kaste alt på sjøen riktig enda.